Om det å flytte inn i hans bolig han delte med eks og unger.....

[malingus]

Uff disse sarte barna...

Egentlig er det litt rart at mitt barn fra för (ikke glöm at jeg også har et) fortsatt lever og er glad... Hun opplevde at foreldrene gikk fra hverandre og begge foreldrene fant seg nye og flyttet -ikke bare til et nytt hus, men også til et helt nytt sted! Hun er nok traumatisert!

 

Nei fra ködd til alvor... Selvfölgelig skal man holde fokus på ungene, men de voksnes ve og vel er også avgjörende.

Tror du det alltid er best for barnet at mor eller far flytter ut, lar mest mulig stå igjen og at en ny flytter inn uten at noen andre forandringer skjer? Man skal bare bytte ut mor/far mot en annen voksen?

Min stedatter har ikke reagert på noen som helst måte på at den gamle senga ble byttet ut mot en ny. Er vel ansett ikke uvanlig at man bytter seng etter en 10 års tid eller?

Man forteller heller ikke barna at grunnen til at man slenger sker er fordi man ikke vil ha morens gamle saker liggende. Finnes mange måter å forklare ting på.

Stemors og barns önsker og behov er ikke motsetninger.

 

Jeg tror, som en annen her har påpekt, at det kan väre bra for barna at man viser tydelig at en ny tid er kommet. Alt skal ikke forandres eller fjernes, men å gjöre enkelte ting som markerer at dette er et nytt hjem, med en delvis ny familie tror jeg er bra.

 

Nei min sjalusi håndterer jeg fint selv.

Den har ikke påvirket barna våre i det hele tatt.

Jeg har et godt forhold til min samboers eks som sagt, treffer henne gjerne på ulike tilstelninger og prater.

Men at jeg önsker at jeg og samboeren min skal kjöpe egne greier og få en fresh start, skape det livet vi vil ha sammen, synes jeg faktisk ikke er urimelig, da det ikke skader noen.

 

Men det er klart, vi ser kanskje ulikt på dette med å flytte.

Jeg har flyttet mye hele mitt liv, så for meg er ikke det noen big deal.

Våre unger har også taklet flytting godt.

 

Og ikke dra inn stebarn. Blir for dumt.

Det er stor forskjell på mennesker og materielle ting.

 

Og hadde situasjonen värt motsatt, at han flyttet der jeg ogmin eks hadde bodd, hadde jeg forstått han godt. Den gamle senga hadde det ikke värt aktuelt for meg heller å beholde.

 

Jepp, sjalusi er tåpelig. Ingen tvil om det.

Er nok ingen som önsker å väre det.

Men så lenge det ikke er ödeleggende for noen, eller ekstremt på noe vis (sånn at man ikke tåler synet av noe som har med hans tidligere liv å gjöre i det hele tatt), så får det vel gå eller?

 

[malingus]

Men dette er vel ganske gjennomgående når man snakker om stemödre, nye familier og dette.

En ny partner skal bare flytte inn i et allerede fullt möblert hjem, helst ikke ta med seg noe särlig av sine egne saker, aldri stille spörsmålstegn ved hverken samvär eller oppdragelse. Hun skal ikke ha noen egne önsker, for de vil alltid og nödvendigvis gå på tvers av hva som er best for hans barn fra för. Samtidig skal man ta til seg hans barn som om det var ens eget, gjöre like mye for det som for ens eget, elske det og sörge for å aldri gjöre noe som kan få denne "sarte sjel" til å föle seg urettferdig behandlet eller tilsidesatt (noe alle barn föler i blandt, uten at det faktisk er sånn), og det selv om det skulle gå ut over ens egne barn.

Og det å få felles barn er elltid egoistisk og det er synd på barna fra för som får sösken de ikke har bedt om (som om noe barn selv bestemmer om det skal få sösken eller ikke...).

Fordi man har valgt en mann med barn fra för, så har man ikke lov å stille noen krav, eller önske noenting.

 

Veldig overdrevet dette, men jeg blir bare oppgitt i blandt.

Altså, hvorfor er det ille å önske å flytte til noe nytt? Om man har mulighet?

[Anonym bruker]

malingus, tror ikke du skal være så snar med å dra konklusjonen om at "eldste barna" ikke er blitt traumatisert. Vet du hva ordet traume kommer av ? Det er latin og betyr sår.

 

Så det kan godt være at "eldste barna" har fått et traume av all flytting og tjasing om MITT MITT MITT.. Det er ikke bare bare å få en stemor/stefar som skal bestemme i det hjemmet mamma og pappa pleide å bo i.

 

 

Du kan jo lese litt om det..

[malingus]

Les den nestsiste setningen din om igjen:

"Det er ikke bare bare å få en stemor/stefar som skal bestemme i det hjemmet mamma og pappa pleide å bo i."

Det var veldig relevant for disuksjonen!

 

Sjeldent det beste for barnet at det blir slutt mellom mamma og pappa.

Men når det nå blir det, er det kanskje ikke dumt at man nettopp ikke bare drar inn en ny person i hjemmet barnet er vant til at mamma og pappa bodde og bestemte i, men tar seg tid og så, om mulig finne seg noe nytt sammen, hvor forhåpentligvis alle kan trives.

Barn kan få sår. Ofte er det ikke til å unngå.

I slike fall tror jeg det er foreldrene selv som påförer barna det störste såret, nettopp ved å skille seg, og ved evt krangling og "tjasing" om meg, meg og du er sånn og sånn...

Om mitt eldste barn har blitt traumatisert, så tror jeg det mest er min og hennes pappas feil. Ikke hennes stefar som vi flyttet til.

[Anonym bruker]

Er det virkelig noen som mener at det er det beste for barna å bli boende, og ike å starte på nytt?

 

Klart det er det beste for alle, å få nye rammer. Av og til lar det seg ikke gjøre, men i aller fleste tilfeller er det best å starte på nytt, for ALLE, ikke først og fremst stemor, far, men for BARNA!

[Anonym bruker]

Ps. Det er ikke konflikt mellom barnas og stemmes interesser. Det er sammenfall, beste løsning for alle!

[Anonym bruker]

Det er ikke å anbefale.

[Anonym bruker]

"...aldri stille spørsmåsteng ved hverken samvær eller oppdragelse", sier du Malingus.

Selvsagt kan hun stille spørsmål vedrørende dette. Men du mener ikke helt seriøst at en stemor skal kunne blande seg inn i samværsavtaler og oppdragelse av barn som ikke er hennes? Hadde DU godtatt en en fremmed kvinne skulle bestemme så viktige ting om dine barn?

Herregud, hvis det er så gruuuuusomt å gå inn i et forhold med en mann som har barn fra før, så la det være, og ikke fremstill deg selv som et jævla offer!!! Dette handler ikke først og fremst om DEG skjønner du!

 

Ikke rart det er mye konflikter når stemødre går inn og skal ta over hele kontrollen med stebarna sine, mens fedrene selvsagt trekker seg helt tilbake og med gleder overlater alt til henne.

[malingus]

Veldig delte meninger om dette, og jeg tror ikke det finnes noe fasitsvar.

Hvert enkelt par må finne ut hva som er best for dem.

Men jeg tror at det ofte kan väre bra med nye rammer rundt det nye livet.

 

Anonym 14:41

Som jeg selv skrev, så var dette overdrevent. Men jeg har lest så mye rart, og blir ofte litt oppgitt.

Nå har det seg slik at min datter har en stemor. Nå vet ikke jeg eksakt åssen ting funker hjemme hos dem, men jeg vet at min datter trives der og har det bra. Jeg synes det er helt okay at hun er med på å bestemme regler i hjemmet, og hva det er greit at min datter gjör og ikke (vanlige, hverdagslige ting selvsagt, ikke ta store avgjörelser). Men jeg mener at hun har rett til å si sin mening når större avgjörelser skal tas. Det er hennes liv også som påvirkes. Ja, min datters stemor har mye med hennes oppdragelse å gjöre.

Nei samvär kan ikke hun påvirke direkte. Men jeg går med på å forandre min og eksenes samvär med datteren vår, for hennes del. Jeg har gjort forandringer så det skal bli lettere for henne, iforhold til sine barn og deres samvär. Ser det som en selvfölge der det går an.

Og hun er ingen "fremmed kvinne" som du sier. Det er stemora til mitt barn. Og de er gla i hverandre virker det som.

 

Jeg er ikke noe offer.

Jeg bare sier at jeg önsker at vår familie etterhvert skal flytte inn i noe nytt som er VÅRT!

Og det er det eneste denne diskusjonen egentlig dreier seg om!

Det handler ikke BARE om meg, men hvorfor er det så farlig å önske noe for seg selv, av egne egoistiske grunner, om det ikke skader noen? Om samboer og barn synes det er greit? Det er det jeg ikke fatter!

 

Så ved å flytte, eller önske å flytte, så tar jeg som stemor over hele kontrollen over stebarnet mitt? Er det så? Höres merkelig ut...