Sønnen min sa i dag at pappan hadde sagt at jeg ikke klarer å oppdra barna våre...

[Anonym bruker]

Vi er separert og har en grei tone, men kun fordi jeg ikke lenger gidder å gå inn i noen krangler. Eksen er av den egoistiske typen og ser ikke lenger enn sin egen nesetipp og tror han selv er mester i det meste og at jeg ikke klarer noen ting.

Vi har tre barn og det er jeg som har vært hjemme med barna de siste årene. Jeg vil påstå at det er jeg som har oppdratt dem i det store og hele og vi har tre flotte barn. Han er mer av typen som sier hei og hvordan har dagen gått - og det han klarer best er å kritisere og være autoritær.

Etter separasjonen har jeg ikke merket noe forskjell i det å være alene med barna (og foreløpig har han dem kun 24 timer annenhver helg) og jeg begynner å bli fullstendig klar over at han ikke gjorde en gedigen innsats med oppdragelse og deltakelse i barnas liv (han hjalp jo selvklart til, satt ikke på sofaen og så på tv, men det var jeg som sto for hele organiseringen fra morgen til kveld samt helg og ferier).

Alle våre barn er mer eller mindre sjenert og de to eldste er relativt greie å ha med å gjøre. Sistemann har en litt annen personlighet og blir sinna fort (tenner på 1-2-3) og sinnet må gå over før hun skjønner hva hun har holdt på med. Hun skriker og kan slå(ikke hardt), og jeg har en konsekvent holdning til at dette er uakseptabelt. Jeg snakker til henne mens hun er sinna, men prøver å vente til det er over og da forklarer jeg henne at slik går ikke an osv. Hun er 6 år gammel. Hun er en utrolig god jente men har et temperament som ikke ligner grisen...

I dag fortalte sønnen på 11 at pappan hadde sagt (en helg han hadde de hos seg og de ikke hørte på han og han fikk en liten "situasjon" - som han ikke er vant til å håndtere) at det var jeg som ikke klarte å oppdra barna. Sønnen min tror jo på pappaen sin, og konstaterer også de problemene vi har med minstejenta og tror det er min feil.

 

Jeg har helt siden separasjonen holdt meg god for å ikke kritisere pappaen deres (selv ikke da han ikke viste noen interesse de første månedene til å ha barna) for jeg ser ikke noe poeng i at de får et dårlig inntrykk av han. Men så får jeg dette midt i fleisen. Og det verste er jo at han har en slik overbevisende evne til å uttrykke seg, som gjør at sønnen tror han jo.

 

Hvordan ville dere taklet dette?

(Det hjelper ikke å snakke med pappaen, for det han automatisk vil gjøre er å si at "ja, det var dumt av meg" bare for å komme seg unna "anklagene" fra meg. Han manipulerer godt og jeg vet at han driter langt i hva jeg sier og gjør som han vil uansett.

[Anonym bruker]

høres ikke veldig gøy ut nei, jeg vet ikke helt hva du kan si.

 

Men jeg kan si en ting, mine foreldre skilte seg da jeg var 11 år og pappa og den nye dama til pappa kunne lett si at mamma var en dårlig mor osv, mamma sa ingenting vondt om pappa i det hele tatt.

Nå i en alder av 28 har jeg endelig fått ett godt forhold med mamma igjen. mamma gjorde ingenting for hun ville ikke synke ned på pappas nivå men som unge blir man påvirket av det de voksne sier og spes hvis man bare hører det fra en side. For meg så virket det som at mamma ikke sloss nok for oss da siden hun godtok at vi fikk dårligere og dårligere kontakt.

 

Så ville prøvd å gjort noe....

[Anonym bruker]

Hi

Det er helt merkelig for meg, men samtidig litt logisk. Pappaen deres er tilstedet i livene deres på en egoistisk måte. Han ringer for å si hei flere ganger i løpet av uka. Han ordner pizza og dvd kveld når han har dem annenhver helt og jeg tror ungene ser på det som kjempegøy. Men det mangler en ekte investering fra hans side. Han tar det som nevnt kun fra lørdag kl. 14 og ringer allerede søndag ved lunsjtider og lurer på når han vil jeg skal levere dem. Jeg sier hver gang at det er som han vil og da slår han til og sier at han kommer om noen timer. For meg tyder det på at han ikke aner og ikke har en reel glede ved å tilbringe tid med dem, men dette merker jo ikke de.

Han snor seg unna dette ansvaret på en slik måte at det virker som om han gjør en storartet jobb med å være pappa. Ungene opplever det jo slik.

Idag, for å svare på min sønns "anklager" hvor han holdt meg ansvarlig for minstejentas oppførsel, med å forklare at det var lett for pappan å kritisere den jobben som jeg gjorde, men han hadde jo virkelig aldri gjort den jobben selv. Jeg sa at jeg ikke gikk rundt å kritiserte pappan sin jobb, og trodde ikke nødvendigvis at jeg kunne gjøre det bedre selv.

Det gjør vondt å høre slike anklagelser, for jeg har virkelig alt ansvaret som faller på meg. Noen ganger har jeg virkelig lyst til å forklare han hvordan det hele henger sammen, men er redd for at barna da får enda mer sympati for faren sin.

[Anonym bruker]

Mine foreldre var aldri sammen etter at jeg ble født. Pappa klarte ofte å kritisere mamma og stefaren min for alt mulig. Jeg hadde et voldsomt sinne mot de når jeg var liten, av den grunn tror jeg.

I dag har jeg liten respekt for pappa for å ha holdt på sånn. Snakker svært sjelden med han og han ser han kanskje maks 1 gang i året (han bor 4 timer unna). Han lagde unødvendig mye trøbbel for oss alle når jeg var liten og stilte opp lite selv om han tror selv at han har stilt opp som bare det.

 

Forklar faren at slike ting skal man holde seg for god for og si at det kan skape mye aggresjon og sinne hos barna.

 

Om han fortsetter så hold deg for god for sånt selv. Har så utrolig stor respekt for mamma i dag pga. det.

 

Lykke til!