Av og til ser jeg likheter mellom meg og faren min, og jeg hater det :-(

[Anonym bruker]

Når jeg var liten var det ofte mye bråk. Ikke nødvendigvis mellom foreldrene mine, men mye kjefting mot oss barna. Ikke av noen grunn. Kanskje bare fordi han var trøtt etter jobb, eller bare hadde en dårlig dag. Hvem vet.

Jeg husker at jeg var veldig urolig når jeg merket at humøret ikke var på topp. Selv om jeg ikke gjorde noe galt kunne han begynne og kjefte. Bare små bagateller. Jeg aner ikke hvorfor.

 

Uten at jeg tenker over det og uten at jeg klarer å stoppe kan jeg begynne og kjefte for selv små bagateller. Jeg stopper i det jeg skjønner hva jeg gjør, og da blir det til å trygle og be om unnskyldning. Det skjer ikke ofte, det er svært sjelden. Men jeg får så utrolig dårlig samvittighet når det skjer.

Jeg elsker barna mine over alt på denne jord, og det gjør vondt å vite at jeg fortsetter på samme måten. Jeg har selv hatt dårlig selvtillit, og kan fremdeles føle meg "liten" i diverse situasjoner. Jeg vil absolutt ikke gjøre noe slikt mot barna mine!

 

Uff, jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men det føles godt å få det ut i det minste. Selv om det er skriftlig. Og anonymt, ikke minst.

Så nå kan dere sparke meg mens jeg ligger nede. Vær så god.....

[Anonym bruker]

Du kommer nok til å få mye tyn her men jeg vil bare gi deg en god klem. Det er ingen tvil om at du har det vondt med dette og du er jo heldigvis bevisst på det til en viss grad. Det er vanskelig å bryte ut av et mønster du har lært deg fra barndommen men om du er innstilt på det tror jeg du kommer til å klare å bryte ut av denne sirkelen.

[Gjest Antarctica]

Har det akkurat på samme måte - når jeg er trøtt er lunta kort, og jeg er ikke stolt av det. Pappa var likedan, han var som et barometer.

 

Men jeg gjør som du, bruker tid på å slutte fred, be om unnskyldning, og forklare at jeg ikke er så flink til å holde smella når jeg er sliten. (I alle fall går det an å si til litt større unger). Jeg syns det er mer tilgivelig når man er klar over det selv og tar seg i det.

[Anonym bruker]

Det kunne vært meg som hadde skrevet dette...

Forskjellen på meg og min far er at han ALDRI har bedt om unnskyldning eller forklart noe som helst... Sikkert derfor jeg fremdeles føler meg som en drittunge i nærheten av han.

 

Velger å være anonym, for dette er et sårt tema for meg...

[Anonym bruker]

Sånn har jeg det også,men ser jo sider både fra min mor og far og noen er dessuten positive.Det handler vel om genetikk også. Og den såkalte arvesynden. Viktigste er å være bevisst sine feil og mangler og kjenne sine grenser.

[Anonym bruker]

Du kan stoppe den negative trenden hvis du bestemmer deg for hvordan du skal reagere når du blir presset. Kjenn etter hva som skjer før du begynner å kjefte, lær deg signalene. Forebygg at slike situasjoner oppstår. Og når de oppstår går du til et annet rom til du roer deg ned. Du kan også tvinge deg til å snakke rolig og med dypere stemme, da kan du oppleve at du roer deg ned. Ta også en pause fra situasjonen, tell til 15 før du sier noe. Marker grenser før du overtråkkes.

 

 

[Gjest Antarctica]

Støtter 13.30 her, og tilføyer at det faktisk ikke er farlig å vise barna at voksne også kan være noen fjols innimellom - og at også voksne ber om unnskyldning. Gjør ikke vi det overfor barna, lærer de ikke å gjøre det sjøl.

[Anonym bruker]

 

Det er flott at du oppdager disse sidene ved deg selv, slik at du kan jobbe med å snu mønsteret.

 

Det går an!! Jeg har selv jobbet mye med det samme og har idag en helt annet handlingsmønster enn den jeg 'arvet' etter min mor.

 

 

 

Lykke til videre, og helt enig med ovenfor nevnte poeng: Det er bra at barna ser at vi også har feil og mangler, men at vi innser det og ber om unnskyldning. En bra ting å lære.

 

 

J