Når blir løgn nok? Kan noen som har løyet flere ganger til deg, noen gang endres?

[Anonym bruker]

Ga min "siste" sjanse til han for en uke siden. Så løy han til meg, igjen. Så fikk jeg nok og ba han dra herfra i noen dager. Jeg bestemte meg etterhvert for å gi det ett nytt forsøk; jeg elsker han, og jeg vil gjøre det for barnet mitt også..

 

Idag fant jeg ut at alle disse gangene han har løyet til meg og etterpå sagt at han skal skjerpe seg, og alle gangene han ser meg rett i øynene og sier han er ærlig, alle gangene han lover at han ikke går bak ryggen min, og den "siste" gangen han sa at: "NÅ jenta mi, nå skal jeg virkelig ta meg sammen. Har aldri ment å såre deg ved å lyve om bagateller og andre ting."

 

Idag fant jeg ut at han har gjort det i flere uker. Løyet meg rett i ansiktet når han samtidig ber om unnskyldning for sine andre løyner.

Hva han lyver om er ikke så nøye, det er prinsippet. Er det slik han vil ha et forhold? Bygd på løgn?

Jeg føler at mannen jeg har kjent i 5 år ikke er han jeg trodde jeg kjente..

 

Jeg kjenner meg så sliten nå.

Da jeg oppdaget at han hadde løyet til meg, så sa jeg ikke det til han først. Jeg ville se om han var mann for sine gull-og-grønne-skoger-løfter, og sto for det han hadde lovet å være; ærlig.

 

Det jeg gjorde, var at jeg begynte å prate om forholdet vårt, om hvordan det har vært, og hva vi begge kunne bidra med for å gjøre ting bedre. Hans problem er jo lyving..

Jeg spurte han rett ut om han hadde noe han skjulte for meg, og om han ville si noe til meg som han følte jeg burde vite..Og om han hadde løyet om flere andre ting som jeg IKKE har greie på enda.

Da svarte han at det ikke var noe annet. Absolutt ikke. Nå hadde han jo skjerpa seg.

Jeg svarte han at det styggeste jeg vet, er mennesker som lyver deg rett opp i ansiktet. Respektløst.

Han vrengte seg i stolen da, og så litt nervøs ut.

 

En time senere så ble jeg henta av ei venninne. Måtte bare komme meg ut. Jeg hadde ærlig talt trodd at jeg skulle klikke helt og bli sint og helt i fra meg. Ingenting av dette skjedde..Jeg var bare helt rolig, og nevnte ingenting til kjæresten min om hva jeg visste. (vi har lenge hatt et tillitsproblem pga mange småløyner tidligere, så det skal vel ikke så mye til for lasset renner over...)

Før jeg gikk ut til venninna mi, så snudde jeg meg mot kjæresten min og sa: "Jeg vet alt." Mens jeg snudde meg og gikk, så kunne jeg høre at han desperat prøvde å unnskylde seg, og ja, han begynte faktisk å lyve om at det og det ikke var slik.

Jeg stoppet opp og svarte at NÅ måtte han gi seg altså.

Han kom bort til meg og sa at "okei nå skal jeg forklare og fortelle deg alt da".

Alt jeg tenkte på var at jeg ikke gadd dette mer. Jeg er sliten. Slapp. Lei meg. Jeg ville ikke høre hans "unnskyldning". Det holder ikke.

 

 

Jeg fikk ei lang melding hvor han skrev at han beklager og blablabla, og håper at vi kan ordne opp hvis dette ikke var den siste dråpen for meg.

 

Nå når jeg har kommet hjem, så har han ikke nevnt NOE om dette. Han har faktisk bedt et vennepar av oss over på besøk senere på spilleaften..(!!)

Da jeg sa at JEG ikke gadd det, så spurte han hvorfor, og at han hadde jo tenkt å se fotballkamp med kompisen sin...!

 

Jeg for min del, for aller første gang, etter utallige intense krangling og tårer, gidder ikke å spørre om noe. Jeg gidder ikke å være den som alltid tar initiativet til en samtale når det ikke er jeg som burde gjøre det engang.

Jeg orker ikke å være sint engang. Jeg ER ikke sint.

 

Jeg er bare...Tom.

Hvordan kan noen oppegående mennesker, som har rævkjørt forholdet sitt, sitte å se sin kjære rett i øynene og holde rundt dem om natta, si at alt skal bli bedre og løgner skal stoppes nå, mens de lyver?

 

..og nei, han er ingen psykopat, han er tvert imot ikke den skarpeste i klassen. Noe jeg heller ikke er siden jeg sitter hvor jeg sitter.

 

Var bare det.

[Anonym bruker]

Da synes jeg at nok er nok. Man har fått sjansen, og misbrukt den - da tror jeg ikke det kommer til å endre seg betraktelig.

Godtar du dette, så godtar du lignende oppførsel i fremtiden også.

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke mennesker kan forandre seg drastisk i voksen alder dessverre. Noen får tydeligvis ikke særlig dårlig samvittighet av å lyge og løgnen "gjelder" ikke så sant den ikke blir oppdaget. Vanskelig å ha respekt for slike mennesker. Dessverre er en av dem min mann. En feig, litt dum og usikker,men veldig snill mann som jeg aldri kommer til å stole på.

[Anonym bruker]

HI

 

"Men hva hvis.." tenker jeg hele tiden:-(

Er så dumt dette, for vi kunne ha hatt det fantastisk sammen.

 

Også tenker jeg, hvis han bare lærer ved at jeg går fra han, så hva godt kommer av det? Dumt å tenke slik, men..

 

[Anonym bruker]

Tror dessverre det er liten sjanse for at han forandrer seg. Du må selvfølgelig være kompromissløs når det gjelder løgn, det ER uakseptabelt. Men vil du fortsette i forholdet må du ta et valg: Godta han svakheter og mangler (og håpe på bedring,men ikke drømme om helbredelse) eller kutte ham ut. Det med tillit er jo veldig viktig,men spørsmålet er om de gode egneskapene han veier opp for de dårlige. Svaret sier seg egentlig selv, men hvis du likevel VIL ha ham, må du være innstilt på mistenksomhet og behov for kontroll.

[Anonym bruker]

Men kjære vene,da..det høres ut som om du kryssforhører han daglig.. Har du noe du vil fortelle meg, hva skjuler du, fortell meg alt osv osv.. Man lyver i et forhold, sånn er det! For husfredens skyld, for å overbevise den andre om at man er bedre enn man er, for ungenes skyld, for å unngå en krangel osv osv.. Hadde jeg ikke smått tatt en hvit en for mannen min veit jeg ikke om vi hadde vært sammen.. han sier"er jeg ikke flink til å vaske klær"? "joooooda, kjemeflink, du er en superhelt" (løgn) "Var den nye buksen fin"? "jaa, kjempefin (men jævlig stygg over ræva, men siden du allerede har tatt av lappen og ikke får byttet den uansett gidder jeg ikke si noe). Er det du som har ødelagt denne"? "Neeei, det må være en av ungene" (kremt...eller meg,da.. men det gidder jeg ikke si, for da får jeg kjeft. Og jeg er voksen, jeg liker ikke bli irettesatt som en hvalp)

Jeg tror du har skrevet noen og hundre innlegg om dette før. Gidder du ikke være med han her, så la det være.. Men ærlighet varer ikke lengst, og man skal lyve litt hver dag, det sier min mor..

[Anonym bruker]

Til 21:04, det innlegget ditt synes jeg var noe irrelevant. Dessuten er jeg ikke særlig enig med deg heller. Hvis mannen min ikke vasker noe skikkelig så later jeg ikke som heller, han er ikke et barn og dessuten gidder ikke jeg vaske på nytt fordi han skal skånes for kritikk, voksne mannen. Hvordan skal han da lære å bli bedre? Og kle seg som han kler osv? Hadde ikke likt om noen sa til meg at den buksa var jo fin, når sannheten var at jeg fikk feit ræv.

[Anonym bruker]

Hei,

 

Det her høres ut som min eks.

 

Jeg har ikke tro på at han noen gang kommer til å forandre seg dessverre. Min eks har vært min eks i 6 mnd nå, jeg venter en liten en om en mnd og etter jeg tok han i nok en løgn orket jeg ikke lenger. Jeg er så glad for det den dag idag, man blir jo emosjonelt nedbrutt. Jeg fikk så dårlig selvtillitt på slutten pga han løy om alt. Det verste er når de sitter og holder rundt deg og sier dette er det beste de vet og de kunne ikke tenke seg å være sammen med noen andre og så har de seg på si....

 

du må bare se å komme deg bort det kommer til å gå overraskende bra før han bryter deg helt ned.

 

Lykke til og håper alt blir bra

[Anonym bruker]

Høres HELT likt ut som jeg har det.

Stå å se deg rett inn i øynene og lyve.

Har blitt løyet for i 10 år nå, men oppdaget ikke det store tillitsbruddet før for 4 år siden, før det var det vel mest smålyging(tror jeg) som jeg aldri kommenterte, lot være for følte de var mest for han ville virke litt bedre da selvtilliten hans ikke var på topp.

 

Jeg sitter låst siden det viktigste for meg er å holde min del av løftet vi gav, og at barna skal ha foreldrene samlet(jeg hadde ikke det). Vi har det hyggelig nå på overflaten, og for han, går forholdet bedre enn noen gang. Jeg dreper litt av mitt indre hver dag, og klarer aldri å stole på han igjen. Mest fordi han faktisk enda ikke har skjønt problemet... Jeg er tom og uten kreativitet, som jeg var full av før. Følelsen av å bli lurt sitter i meg hele tiden.

 

Stikk mens du har sjansen....det blir aldri bedre..eller kanskje det blir det, men vil du virkelig stole på at du ikke blir løyet for? Klarer du å gi deg helt hen til noen du ikke vet om er helt ærlig? Klarer du ha respekt for og se opp til han?

 

 

[Anonym bruker]

Til HI: dropp ham. Å leve helt uten tillit vil spise deg opp som menneske. Et forhold fullt av løgner er verre enn ikke noe forhold i det hele tatt.

 

Til 21.42: Hvis du VIL være i forholdet, på tross av at han ikke er tilliten verdig og fortsatt blander inn masse løgner, prøv å husk en ting: en person som lyver nå og da, kan lyve hele tiden. Hvis EN ting viser seg å ikke være sant, kan man aldri tro på noe som helst igjen - dette regner jeg med du har erfart "the hard way", som meg. Mitt eneste virkelige råd er: slutt å ta inn over deg en eneste ting han sier, forhold deg til alt som om det er løgn, rubbel og bit. På den måten slipper du "overraskelsene" som følger når hver og en av bløffene avsløres. Bare la ordene hans gå inn det ene øret og ut det andre, og lev som om du ikke har hørt dem. Så lenge du bestemmer over deg sjøl og tar ansvar for deg sjøl og ungene, vil du kunne leve OK.

[Anonym bruker]

HI

 

Han er enda ikke nevnt noe om dette siden jeg kom hjem i går kveld, og ikke jeg heller..

For Guds skyld mann, voks da opp og ta ansvar!

 

JEG kommer ikke til å nevne noe med ett eneste ord, for dette skal ikke tynge mine skuldre mer. Jeg holder en helt normal og OK tone ovenfor han.

 

Det verste er vel hvordan han oppfører seg nå, og siden jeg tok han i løgnen: Som om ingen verdens ting er skjedd. Spør meg om vi skal finne på noe, går å stryker meg over rumpa når jeg går forbi osv..

Hvordan skal jeg takle slik provoserende oppførsel? Burde jeg si eller gjøre noe?

Det jeg ønsker aller mest er jo å bare stikke herfra, men av ulike grunner så kan jeg ikke det..

Har også veldig lyst til å be han dra, men jeg orker ikke det dramaet han kommer til å stelle i stand; kjefte, synes synd i seg selv, ta med seg bil, TV og alt annet.

 

[Anonym bruker]

dytter..

[Anonym bruker]

Det er da for pokker ikke noen her som kan hjelpe deg med noe annet enn en tupp i ræva! Hva forventer du egentlig? Folk har svart deg i klartekst at det ikke finnes noe DU kan gjøre for å endre HAM! Få det inn i den trange nøtta di nå, da!