Gå til innhold

Jeg ba henne dra til helvete!


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

 

Min mor.

Mamma.

Kvinnen som fødte meg og ga meg liv.

 

Mange ganger hører jeg flotte beskrivelser om mødre.

Hva de betyr for barna sine, hvilke gleder en mor bringer sine barn.

Også etter de er blitt voksne.

Hvilken støtte de er og hvor ofte de snakkes på telefonen.

At det hos mamma alltid er rom for å be om råd og hjelp.

 

 

Noen mødre er stikk motsatt.

De har aldri gjort noe uselvisk overfor barnet sitt.

Men de har gitt barnet sitt mange unødvendige sorger.

Spesielt etter barna har blitt voksne.

Alltid vært nedlatende og kritisk , bare klaging og krangel på telefonen.

En mor man henvender seg til sist av alle, om man er i krise og nød.

 

 

Idag ba jeg henne dra til helvete.

Kanskje litt barnslig av meg, men dette er ord som jeg har hatt behov for å rope ut til henne i årevis.

 

Jeg skulle ønske det ville hjelpe.

Annet enn den kortvarige lettelsen jeg følte da ordene var sagt.

Men sannheten er at når hun ringer meg neste gang, kommer hun til å snakke om potteplanter og gardiner, som om ingenting har hendt.

 

 

Takk for oppmerksomheten.

 

J

 

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Finnes både gode og dårlige mødre, dessverre. Å være mor borger ikke alltid for at man er et godt menneske.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men mødre er mødre uansett. Synes svaret ditt er unødvenig 19.12. HI sier at moren er den som ringer sist hvis det er noe. Mødre stiller opp selv om barnet ikke bor hjemme lenger. På lik linje som at barna stiller opp for foreldrene sine når de har flyttet ut. Man ringer mødrene på morsdagen, bursdagen, og hvis det skjer noe, så ringer man selvfølgelig eller reiser dit hvis man kan. Det er ikke slik at man er mor til barna er 18. Man er alltd mor, bare på en annen måte enn tidligere. Hadde min mor ikke vært en av de jeg kunne ringe om noe skjedde, hadde jeg følt at alt tidligere bare hadde vært en jobb.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har det nøyaktig sånn!!! ( bortsett fra at jeg ikke har sagt det til hu da...) dvs: har nøyaktig en sånn følelse av mamma, og nøyaktig sånn du beskriver føler jeg "folk flest" skildrer mødre generellt. Tull å tøys!!:-P Begeret fylles sier vare jeg.. plutselig smeller det for meg å... Lov å si det som det er. Trenger ikke bety at man ikke kan tolke folk riktig! Lykke te oss som har mødre som ikke oppfører seg som mødre! Ja, mødre er og mennesker, er mamma selv. Men man må også fortelle de også hvor landet ligger om de ikke har gjort noe med rollen sin som mor de siste 10 årene riktig, eller sagt riktig: ikke gjort noe riktig som menneske! Takk for meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg vet vi er flere. :)

Altfor mange, egentlig.

 

....jeg har selv barn og vet hvor vanskelig det noen ganger er å være mor.

Klart man gjør feil.

Klart man mange ganger kunne gjort ting mye bedre!

Klart vi alle er mennesker.

 

 

Det finnes ifølge ordlisten, ikke noe som heter umenneske.

 

Men jeg vet om enkelte som ligner.

 

 

 

J

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Så befriende det må ha vært!!! har en slik mor du beskriver... altså i dine nederste avsnitt... Helt helt grusom, egoistisk, dum, lite empatisk og rett og slett egen... Joda, hun har gitt meg liv, og gitt meg dårlig samvittighet for det i alle mine 35 år... hun fikk tykke lår av meg.. (og ikke klart å slanke de stakkar..) hun klarer å gi meg dårlig selvfølelse for hver eneste gang jeg snakker med henne... jeg føler meg stygg, dum og i veien for hennes lykke.. om jeg velger å ikke ta kontakt med henne... så går det 8-9 uker før hun sender en sms... egentlig bare for å fortelle siste oppdatering om hu... ikke for å høre hvordan jeg og mine fire barn har det...

Hun har passet mine barn 1 gang i alle 12 år som mamma.... og det har hun gitt meg dårlig samvittighet for i mange år.. (jeg havnet på sykehuset, og trengte barnevakt til barnefar fikk kommet til byen jeg bor.. så det var ikke snakk om mange timer heller..) Men hun hadde altså en avtale hun valgte å avlyse.. Hun har ikke fortalt til noen av vennene sine at hun er bestemor (!!!!) så når jeg fra tid til annen møter noen får de lettere sjokk...

Da jeg havnet på sykehuset den gang, spurte hun ikke engang hva det gjalt.. hun bare klaget over å måtte hjelpe til .. (den ene gangen hun faktisk hjalp til(!!) Nei.. nå har jeg tenkt å brodere bunad.. (har håndverkskole, med glimrende ressultater og sydd mye i etterkant) hun sier rett ut at hun ikke tror jeg kommer til å klare det, for hun har aldri sett meg sy ett sting!!!!!

 

Nei.. hun kunne valgt abort, har jeg tenkt mange ganger.. men valgte desverre å føde meg..... jeg er glad i livet mitt, med en dårlig bismak velvitende at hun bebreider meg for å ha ødelagt hennes liv, kropp,frihet og sjel til og med... har hun påpekt.. at jeg er meget lik min far som forlot henne gjør ikke situasjonene bedre...

 

tenk om jeg hadde klart å be henne dra til helvete, det hadde vært skjønt å kunne rope til henne... sukk... så modig er ikke jeg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn går det når egoistiske sosiopater får barn. Dessverre mange som kun er opptatt av seg selv og ikke evner å føle empati og ansvarsfølelse f.eks.

Min mor er noenlunde grei, hun er ihvertfall ikke i nærheten av Hi sin, men ikke helt god på en del andre måter. Men min far er på mange måter en god drittsekk som alltid har vært min største kritiker og den som etter alt og dømme har gjort hva han kan for å bryte ned selvtilliten min. Virker som om han ikke tåler at jeg har det bra, at jeg lykkes med noe etc. Bortsett fra på skolen, der var han svært ivrig etter å få meg til å oppnå de høyeste karakterer slik at han kunne skryte til slekten. Men når jeg gikk ut fra videregående (med kjempekarakterer) full av spiseforstyrrelser og annen dritt så hånlo han da jeg sa jeg vurderte å studere juss eller medisin.

Ubegripelig for meg som nå er tobarnsmor, at det finnes så mange foreldre som tilsynelatende ikke ønsker sine barn det beste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Jeg har også brukt hele 39 år på å si det til min... :)

 

 

Det som er så ergelig med slike mødre, er at det aldri blir annerledes!

Våre mødre er syke, ødelagte og ikke i stand til å innse egne feil og mangler.

Vi kan ikke vinne!

Eneste vi kan gjøre, er å prøve å gjøre det bedre selv, får VÅRE barn. :)

 

 

J

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

19.49 her... kloke ord J, som jeg kommer til å huske på i forhold til mine barns oppvekst...

 

Vi kan ikke vinne... men prøve å gjøre det bedre selv for våre barn <3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

 

Klok av skade, isåfall. :)

 

Jeg har i min tid som mor, merket mange likheter hos meg selv og hvordan jeg har behandlet barna mine.

Det gikk for eksempel opp for meg at jeg brukte usannsynlig mye energi på å kjefte og klage, på helt uvesentlige ting!

Hvis gummistøvlene ble satt på 'feil' sted, for eksempel... Istedenfor å bare flytte på dem litt, kunne jeg finne på å lage en hel remse kjeft utav det, overfor sønnen min, som kanskje var 4 år eller noe.

Kanskje ikke det beste eksempelet, men poenget er at vi ofte adopterer slike mønstre fra vår egen oppvekst og det skal av og til litt til å oppdage det.

Jeg har gjort masse feil overfor mine to eldste barn, mye fordi jeg ikke visste de riktige 'verktøy' å bruke... Alt jeg kunne om morsrollen hadde jeg jo lært i egen oppvekst.

 

 

Idag står jeg mye bedre rustet til å være mor, enn jeg gjorde da jeg fikk mine første. Og jammen skal jeg ikke få en sjanse til! :) En baby er på vei og jeg gleder meg til å gjøre mange færre og helt andre feil denne gangen! ;)

 

 

J

 

 

 

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en ganske lik mor selv, hun er håpløs, og oppveksten min har gitt meg post traumatisk stress syndrom (udiagnostisert, men alt stemmer...). Har mareritt mange netter etter å ha snakket med henne, eller møtt henne, og i morgen kommer hun på besøk! Gruer meg! :(

 

Forskjellen er at jeg har bedt hu dra til helvete jævlig mange ganger før, og kuttet kontakten flere ganger, og jeg har alltid ment det. Det som er så dumt med familie er at det ikke er så lett å bli kvitt dem. Så nå biter jeg tenna sammen, og tenker jeg er glad hun var "gammel" når hun fikk meg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff så trist å høre .jeg har en fantastisk mor som alltid har gjort alt hun har kunnet for meg og min bror.hun er den viktigste personen i mitt liv .men jeg har en far som aldri har brydd seg og det er trist-

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

 

Ja, det er ikke alltid så lett å kutte ut familiemedlemmer!

Det er blandt annet en hel drøss andre involverte, både barnebarn og bestemødre, tanter og onkler...

Alle har de sine meninger og innimellom skal det feires jul og slikt.

 

I tillegg hender det at min mor har korte perioder (dog sjeldnere og sjeldnere) hvor hun fungerer tålelig bra og det nesten går an å ha et avslappet forhold til henne.

Men disse periodene tar jo alltid slutt, gjerne med et skikkelig brak.

 

Hadde det enda vært bare meg det gkk ut over, men hun ringer stadig vekk til barnebarna sine i sine verste stunder, hun ringer og klager over alt mulig til x'en min sin nye kone (!!) og ikke minst plager hun sin gamle mor på 85, med slemme telefonsamtaler og ubehageligheter ellers.

 

 

Til alle dere som har mødre (og fedre!) som har slike tendenser:

 

Hev dere over dem! Ikke la deres onde tunger tråkke dere ned. Se dem som det de er: svake mennesker, uten ekte glede i sine liv!

 

Ha en fin dag, det er sommer, det er sol og det er fredag! :)

 

 

J

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var drita lei mora mi mange ganger, men hun døde for 5 år siden. Skulle så gjerne hatt henne her i verden, for meg og min 2, snart tre barn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er stor forskjell på å være "lei gnålet til min mor" (feks), eller det å faktisk innse at mor har skapt store problemer i oppveksten, kanskje til og med gitt traumer.

 

Jeg har ingen følelser for min mor. Jeg er 35 år, og brukte 25 år av livet mitt på å bli likegyldig overfor henne.

Hun har skapt traumer, "gitt meg" kroppslige plager, til dels psykiske problemer og mange år med skyldfølelse. Jeg har gått i terapi og lært meg at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet. Det er mitt valg og min rett å beksytte meg selv om mine barn mot henne.

 

Takk gud for at jeg har verdens beste pappa, og han kastet mamma ut av huset da jeg var liten.

 

For min del kan hun bare forsvinne ut av denne verden. Jeg sørget over tapet av min mor i 25 år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan legge til at hun ikke eier empati eller selvinnsikt.

Ingenting er hennes feil.

jadda....

 

 

hilsen 9:28

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg slenger meg på og vil bare si at det gikk helt fint å kutte ut mamma, hun er ikke lenger i livet mitt.

 

Jeg fikk så utrolig nok etter å ha prøvd i årevis å snakke med henne, bite tennene sammen, pliktbesøke/ringe. Hun spiste meg opp innvendig, tok fra meg all energi.

Jeg ble fysisk dårlig av å være sammen med henne, bare av å prate med henne i tlf gjorde meg skikkelig opprørt.

 

Hun hadde lenge villet ha sønnen vår på overnatting og jeg hadde lenge bare svart unnvikende på det, men da det til slutt kom spørsmål om en konkret helg, måtte jeg bare fortelle henne at vi ikke var komfortable med det og at vi heller kunne komme å besøke henne en dag sammen.

 

Hun er ingen god omsorgsperson, det ble heelt feil for meg å sende han til henne, hun ser ikke menneskene rundt seg, bare kjører over uten et snev av å lytte eller se hva andre trenger eller ønsker. Meg, meg, meg.

Dermed gikk hun til pappa (de er ikke sammen) og ba han om å late som om han ville ha gutten hos seg en helg, men i stedet komme hjem til henne å være der.

Altså ville hun lure meg og få pappa til å lyve om hvor sønnen min skulle være!

 

Det var dråpen altså!

Det kostet meg ikke en kalori å kutte henne ut etter det, jeg har så lenge jeg kan huske ikke hatt noen gode følelser for henne, kan ikke kalle det kjærlighet.

Jeg driter i hvordan det går med henne, hun må gjerne forsvinne fra jordas overflate for min del,

det er så vanvittig deilig å ikke måtte forholde seg til det mennesket at jeg kunne jublet av glede!

 

Jeg mistet 20 kg vekt av skuldrene mine da jeg valgte henne bort:)

Kan ikke se at blod er tykkere enn vann i mitt tilfelle ihvertfall, hun har aldri vært en mamma for meg, dermed har jeg ikke noe å savne heller.

 

Det skumle med det her er jo det du sier, HI, om vår egen morsrolle for egne barn. Man har jo med seg bagasje fra barndommen og vil ubevisst kopiere ting fra foreldrene våre.

Jeg ser flere ting som ikke er bra med meg som mamma, som jeg må jobbe med,

MEN forskjellen på meg og min mor er at jeg har evnen til å reflektere over det jeg gjør og å forandre på det som ikke er så bra.

Velger å tro at jeg kommer langt med det!

 

All sympati fra meg!

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det samme tenkte jeg, det er utrolig stor forskjell på å være drittlei moren sin, men være glad i henne for det

og det å ha en mor som virkelig ødelegger for deg.

 

Dette er jeg ikke stolt av å si, men jeg bryr meg ikke om hva som skjer med moren min, det finnes ikke en eneste følelse der igjen. Håper jeg aldri ser henne igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn har jeg det også... Mamma har en liten hjerneskade fra fødselen, men det unnskylder ikke alle ting hun gjør. Blir litt sånn at hvis hun sier noe, så skal det ikke gjøre noe, fordi hun mangler en liten skrue... Dame er da ikke DUM!!! Men det er godt å ha noe å skylde på.

 

Jeg er enebarn (siden hun egentlig kanskje ikke burde hatt barn), og alt faller på meg. Pappa er død, så hun har ingen andre til å hjelpe seg. Men samme hvor mye jeg gjør, så blir det aldri bra. Hun skal kjøres hit og dit, gjerne sånne dager som 17. mai... Selv om hun ikke er sosial, så hun skal ikke se på tog eller barnebarn.. Neida, hun skal på hytta så hun sllipper alt maset med tog og bråk. Men hun kan da ikke reise dit dagen før, for da blir det ikke vanskelig for meg.. Kan jeg ikke, så får alle høre om den fæle dattera som ikke gidder stille opp...

 

I fjor sommer sprakk det.. Da hadde hun sendt over 100 mld til meg på en uke.. Mens vi var på ferie, så jeg fikk ikke gjort noenting for henne der og da.. Sendte mld tilbake om at hu oppførte seg som en jævla psykopat.... Da ble det stille....

 

Hadde komfirmant på høsten, hun nektet å komme, men sendte gave

Til jul sendte jeg julehilsen, og kom på døra med julegave. Bhg bilde av minsten.. Hun skulle ikke ha noe gave.. Var ikke hjemme når jeg kom, så jeg fikk beskjed om å hente den igjen.. (har nøkkel)..

 

Nå i vår har hun trengt litt hjelp igjen, så nå er vi på snakkefot igjen. Har begynt å mase endel, men ikke på samme nivå som før. heldigvis... Så får vi se hvor lang tid det tar før vi er tilbake til det samme

Lenke til kommentar
Del på andre sider

23:29 fra litt lenger oppi tråden her.. Var nesten godt å se at flere har det som meg. Det er tungt å alltid måtte forsvare seg overfor andre når det kommer til det dårlige forholdet mellom meg og moren min. På meg har det virka som om ingen forstår at det kan være så ille, de tror det er opp til meg å overse "feilene" hennes (for de kan umulig være så alvorlige som jeg skal ha det til...), og å tilgi henne for barndommen min, og da blir alt bra. Problemet stikker så mye dypere enn det, og når hun ødelegger for meg også i voksen alder, syns jeg det er vanskelig. Hele oppveksten gikk med til å vurdere å ta livet mitt, og i gode perioder glede meg til jeg ble 18 og kunne flytte og kutte kontakt. Men når problemene vedvarer etter man har flyttet ut, og for lengst blitt voksen, blir det så vanskelig...

 

Begynte til og med og gråte hos svigermora mi her en kveld, fordi de pressa meg opp i et hjørne, og jeg fikk bekrefta det inntrykket jeg trodde de hadde av meg; at jeg var smålig som ikke lot moren min delta mer i livene våres. (Hun renner ikke akkurat ned døra her for å treffe barnebarnet sitt heller altså, har aldri nektet henne å komme...) Tror det hjalp å gråte litt, så de skjønte at jeg syns situasjonen er vanskelig. Jeg har jo ikke lagt skjul på at jeg ikke har noe godt forhold til moren min, og har kanskje virka litt likegyldig tidligere.

 

Dette ble litt langt, og sikkert litt usammenhengende... Men fikk da letta litt på trykket ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hjelper ikke akkurat at "alle andre" har en mening om hvorfor kontakten blir liten... TOM ungene spør jo etter bestemor, og synes jeg er vrang. Men har opplevd å komme dit med minste og fått spørsmæl om hvorfor jeg kommer, og måtte reist igjen..

 

Sender bare en klem jeg. Det er sikkert mange av oss som sliter med dårlig samvittighet fordi vi ikke kommer overens med moren vår . Hun skal liksom være den vi takker for livet, og alt er i orden...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Jeg kjenner også at det er litt greit å vite at vi er fler. :)

For det føles ofte så unormalt, liksom, det at man ikke har gode føleser overfor sin egen mor.

 

Håper du får gehør hos din svigerfamilie etterhvert og ikek minst mannen din, for det er jammen ikke lett å unnskylde vår 'likegyldighet' alltid.

Det er viktig at våre nærmeste vet om problemet, slik at vi nettopp skal slippe å unnskylde oss.

 

 

Det er forøvrig det eneste jeg har ønsket meg av min mor de senere år;

En unnskyldning, en innrømmelse av å ha gjort feil.

Men det skjer aldri.

 

 

J

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den unnskyldningen eller innrømmelsen jeg også vil ha, vet jeg også at jeg aldri får. Faktisk så har hun så forvridd virkelighetsoppfatning at den siste krangelen vi hadde dreide seg om at hun mente jeg skyldte henne en unnskyldning for at jeg gjorde livet hennes så vanskelig når jeg vokste opp! Det er både kvalmt og trist. Synes egentlig ganske synd på henne..

 

Nå kommer hun på besøk hvert øyeblikk.. Wish me luck!

 

Hilsen meg som gråt hos svigers..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...