Føler meg som en jævla taper, er døds deprimert over mitt eget liv!

[Anonym bruker]

Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, alt er bare kaos i hodet mitt. Jeg har to små skjønne barn som jeg fikk tidlig, 20 og 22. Elsker de over alt men ser at det ikke er det lurerste jeg har gjort, å få barn tidlig. Jeg har gode karakterer men har ikke fått gjort noe ut av dem, utenom ett år på høyskole. Er 24 nå. Jeg og pappaen til barna har vært fra hverandre ett år nå ca og vi prøver å finne tilbake til hverandre men alt er bare rot og jeg vet ikke om jeg vil. Begge går i barnehagen, jeg søker jobber men har ikke fått noe ennå. Jeg er så drit lei av å ikke ha ting på stell, en jobb å gå til, et stabilt forhold.

 

I dag har vært en jævlig dag. Gikk bare å la meg etter at jeg hadde levert dem, sittet her og bare loket rundt på nettet, vurderer trening men orker ikke. Barna er hos pappaen sin i dag og jeg føler ingen lyst til å gjøre noe som helst.

[Anonym bruker]

Kjære HI, jeg tror du er på vei til å utvikle en depresjon. Alle dager er ikke like og du har det sikkert kjedelig i dag men det kommer gode dager. Husk å fokusere på det fine du har i livet ditt, dessuten er du høyt elsket av dine små barn Alt orner seg etterhvert, bare vent å se:)

[Anonym bruker]

Det er ikke slik det skal være, det er ikke sånn jeg så for meg fremtiden min! Jeg er så lei meg... Uansett, takk for fine ord:)

[Anonym bruker]

Jeg hadde det også slik etter samlivsbrudd. Har dessverre ingen råd, da det hos meg gikk ganske fort over. Jeg var heldig og hadde en jobb å gå til, det hjelper. Håper du får jobb snart så du får brukt deg selv litt! Lykke til:)

[Anonym bruker]

 

Du kan jo fortsatt studere og få en utdanning! Det er faktisk den viktigste investeringen du kan gjøre! Så fortsett på høyskole, ta deg tid og råd til det. Det kommer til å betale seg i massevis senere, i form av at du blir uavhengig av menn for å klare deg, og at du får god inntekt.

 

Tenk langsiktig! Det er mange som ikke har kommet skikkelig i gang med utdanning enda når de er så unge. For du er enda veldig ung, selv om du har fått to barn.

 

 

[Anonym bruker]

Men jeg bruker så mye energi på å tenke på pappaen til barna, hva som gikk galt og hvordan det kan ordnes, men jeg vet vel egentlig at det er over mellom oss. Vi passer ikke sammen. Hvorfor i all verden fikk jeg to barn med ham? Det er så ufattelig trist at barna skal måtte vokse opp på denne måten. Jeg sliter med dårlig samvittighet. Vet ikke om jeg har energi til å forsette å studere akkurat nå, selv om jeg vet det er det lureste.

[Anonym bruker]

Hvis du har dårlig samvittighet overfor barna dine, så er det å skaffe seg en utdannelse det beste du kan gjøre for dem!

[Anonym bruker]

Du må lære og leve med den dårlige samvittigheten, ellers vil det bli et slit å komme seg fra kjøleskapet til senga :-)

[Anonym bruker]

Ja, det er kanskje det:) Ut fra hjemmet må jeg i hvertfall. Har alltid sett ned på damer som går på os med ungene i barnehagen og nå sitter jeg her. Mitt mareritt.

[Anonym bruker]

Tror dere at jeg må oppsøke psykolog eller vil dette gå over av seg selv etterhvert? Hvor har det blitt av den smilende, positive jenta jeg en gang var...

[Anonym bruker]

Du er ung og du har livet foran deg. Vær takknemmelig for de to barna du har og prøv å ha et så positivt fokus som mulig.

 

I utdannelsessammenheng er du ennå meget ung, du har mange muligheter foran deg.

 

Leddiggang er ikke bra, så det må du gjøre noe med.

 

Depresjon er en sykdom, og hvis du kjenner deg deprimert må du søke hjelp.

[Anonym bruker]

I dag føler jeg meg deppa, i morgen gjør jeg kanksje ikke det. Dette er noe som kommer og går, derfor vanskelig å ta helt på alvor. Skal prøve å tvinge meg selv til å dra på trening nå. Vet det kommer til å føles mye bedre etterpå. Tusen takk for svar alle sammen:)

[Anonym bruker]

Du er UNG. Husk det.

 

Jeg har vært hjemmeværende alenemor i MANGE år, om enn litt ufrivillig. Har barn med store vansker(handikap).

 

Jeg er først nå i en alder av snart 40 år, begynt å skape meg en jobb og en karriere.

 

Det er et slit de første årene, men det går over. Du har mange år å gjøre ting på.

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg... Ble uplanlagt gravid i en alder av 17 år og valgte å beholde til tross for at jeg var usikker på hvem faren var. Min følelse av mislykkelse startet allerede da når jeg droppet ut av vgs. Kunne fullført året ut siden jeg hadde termin i juli, men gjorde det ikke. Ble dermed sittende uten jobb og penger helt til jeg var 6 mnd på vei. Da fikk jeg meg jobb i barnehage hvor jeg jobbet til jeg fødte.

Men usikkerheten kom tilbake når alle etterlyste hvem faren var. Fikk tatt farskapstest (hadde informert de to mulige fedrene før fødsel) og når resultatene kom ville tydeligvis ikke barnefar ha noe med barnet å gjøre. Han har ihvertfall ikke tatt kontakt selv om jeg har kontaktet han utallige ganger.

Følte meg igjen utilstrekkelig.

 

Og per idag føler jeg meg ihvertfall utilstrekkelig! Var på besøk hos en tante i helga og fikk høre ørene full at barnevernet kommer å henter barnet mitt hvis vi ikke har et stort nettverk, noe vi ikke har her vi bor. Har kun min mor som kan stille opp som barnevakt om det skulle være nødvendig, men hun reiser veldig mye.

[Anonym bruker]

Ikke har du klart å fullføre noe studier.

Ikke har du klart å skaffe deg en ordentlig fastjobb før du pulte på deg barn.

Ikke klarte du å være i forholdet til barnefar.

Du har fortsatt ikke jobb.

 

HAHAHA fy faen for en jævla taper du er altså!!!!!! Nå kan du bare sitte der å grine, du fortjener det, du har fucket opp livet ditt selv! Er glad jeg gjorde ting i den rekkefølgen jeg gjorde, når jeg ser på det sørgelige resultatet av livet til en TAPER som deg. Bra du innser det selv!

[Anonym bruker]

oi, det var krasse ord.

 

Jeg er HI, jeg har:

1. Fullført vgs med 5 i snitt, tross graviditet

2. Jeg har ett år på høyskole

3. Det er mange som ikke får det til å funke med barnefar, uansett alder

4. jeg eier egen leilighet, 90 kvm på oslo vest

5. jeg har en ny og sikker bil

6. jeg har ressurssterke foreldre som bor i nærheten og som støtter meg

 

 

Sånn litt for å forsvare meg selv så jeg ikke går helt i kjelleren...

[Anonym bruker]

18.05

DU trenger hjelp, håper du innser det.......

[Anonym bruker]

Er du HELT tilbakestående 18:05 og du har barn?!

[Anonym bruker]

Er det mulig å være så dømmende. Blir rett og slett skremt over hva som befinner seg der ute. Mødre, med mann og jobb. Hvordan går det an å skrive dette til en ung jente som skriver det hun har på hjertet, som innrømmer at det å bli tobarnsmor i så ung alder er tøft.

[Anonym bruker]

18:05, håper du tuller?

[Anonym bruker]

Haha... Sånn jeg leser ting her nå, så syntes jeg faktisk at du skal tenke på at du heldigvis IKKE er nede på samme nivå som 18.05 du har klart å fullføre masse i løpet av dine unge år, du har gått på skole, fått bra karakterer, kjøpt egen leilighet og det beste av alt, du har skapt to liv! Vær stolt over det du har fått til, og ikke tenk på det du ikke har klart ennå! Det kommer det og

[Anonym bruker]

18:05 fikk iallefall HI til å ramse opp noen positive ting ved livet hennes!!

 

 

Aldri så galt at...osv

[Anonym bruker]

Tusen hjertlig takk for fine ord 18:18. Ble faktisk litt rørt:) Jeg vet mye av det stemmer, men det kommer dager hvor jeg føler alt er kaos og jeg ikke får til noe. I dag var vel den dagen. Takk igjen:)

[Anonym bruker]

Jeg vet, måtte nesten forsvare meg litt, for selv om jeg føler meg som en taper til tider, så er jeg det ikke og det vet jeg innerst inne:) Dere er ikke bare jævlige dere dib-damer;)

[Anonym bruker]

He var jo noe i det 18.05 sier menne kanskje ikke den rette måten å si det på.