Hvordan er det å ha tre barn, sånn etterhvert?

[Anonym bruker]

Åh, blir helt sprø av å gå og tenke og fundere på om vi skal få et tredje barn, eller om to er det beste for oss.

 

Har jo litt lyst på et barn til, men er samtidig i tvil. Jeg har slitt med utmattelse og generelt lav energi i lengre tid, synes derfor det ofte er nok med de to aktive guttene vi har.

 

Samtidig, tanken på en til er der, og jeg tar gjerne en gutt, eller jente til, også..

 

Håper noen vil dele erfaringer rundt det å få tre barn. Spesielt hvordan hverdagen blir etterhvert som de vokser litt mer til. Er klar over at de første årene er slitsomme, men vet jo ikke hvordan det blir når de etterhvert når skolealder, og aktivitetene setter inn.

 

Erfaringer mottas med stor takk!

[Anonym bruker]

Dytt

[Anonym bruker]

Hvis du sliter med utmattelse og generelt lav energi, vil jeg ikke anbefale et barn til. Bruk heller tiden på å følge opp de to du har!

[Anonym bruker]

Jeg har tre barn og syns ikke overgangen fra 2 til 3 var noe særlig stor. Nå er det også slik at de to eldste er hos faren sin annenhver helg, og da føler både jeg og mannen min at vi har barnefri. 1 barn er altså tilnærmet lik ingen =) Ikke misforstå.

Men det er ikke bare de første årene som krever noe av deg som mor. Når de blir eldre så kreves det også at du skal kjøre til diverse aktiviteter, dugnader, kakebaking, foreldremøter, utviklingssamtaler, cuper.. og ikke minst familieaktiviteter i helger og ferier.

Må si meg litt enig med det andre svaret her, at om du er tom for energi så har du kanskje ikke nok å gi til en ny liten krabat..

[Anonym bruker]

Takk for svar - det er spesielt det siste du sier der, med de aktivitetene som følger etterhvert, som jeg lurer på hvor slitsomt det blir.

 

Det er vanskelig å se fremover hvordan det blir...jeg jobber med meg selv for å komme over utbrentheten, men det tar tid. Lei meg for at det har blitt sånn at det ødelegger for å få en til, men jeg må selvfølgelig ikke ta meg vann over hodet heller.

 

HI

[Anonym bruker]

Småbarnstid er kanskje slitsom, men ikke så tidkrevende...SYnes jeg..EI heller særlig kostbar...For nå har vi et av to barn med på aktiviteter..Og vi er selv aktive også (trener en del, har et verv hver osv) og mannen jobber to kvelder ei uke og tre neste uke, og når jentea er med på to (!!!!), bare to, aktiviteter, så er det stress i perioder..Tenker på gru når gutten skal begynne. I tillegg kommer dugnader for idrettslag, skole og barnehage, cuper, kamper oppvisninger, besøk hos venner, bursdager hos klassekompiser,- og ikke minst pris på kontigenter, bensin til all kjøring og utstyr til ulike aktiviteter, bursdagspresanger osv osv..DA går ikke bare tida, men pengene også...

 

Jeg tror at fra skolestart til de VIL begynne og dra på trening alene, komme seg til venner for egen maskin osv osv bare blir travlere og travlere og dyrere og dyrere for hvert år:o) Og er forberedt på det. I tillegg så skal man gjøre lekser sammen med barna og opprettholde en minimumstandard på mat og hus )

 

 

Jeg føler jeg skal takle alt dette greit med to barn, ut fra jeg ØNSKER og bruke av ressurser på mine barn..Men flere barn, da tror jeg at jeg BLIR utsill eller utbrent..

 

Om du allerede nå føler deg uten energi og sliten, så vil jeg tro at det ikke blir MER tid til å "ta seg igjen" senere. Om ting ikke er like fysisk slitsom eller psyksik tøft, såkommer stresset, tidspresset og økonomis inn i bildet på en annen måte. Men mange greier jo fint både 5 og 8 barn, og ære være de for det. Men de følte seg kanskje ikke utbrent etter to.................

[Anonym bruker]

Det spørs jo litt på alderen deres og hvor små barn dere har. "Alle" med to små barn føler seg utslitt og utbrent innimellom vil jeg tro. Det gjør ihvertfall jeg,mine er 1 og 3 og jeg er 37. Men dette er en fase og det har mye med innstilling å gjøre hvordan en takler ting (og søvn...). Tiden går så forrt, vips er barna tenåringer og man lurer på hvor årene gikk. Vær innstillt på en del år (ca10 kanskje) hvor ting ER slitsomt og hektisk. Tror du at dere klarer å følge opp 3 barn på en grei måte på tross av masse arbeid og stress så sett i gang og prøv på nr 3. Tenker de fleste tenker litt som deg før de prøver på flere barn enn 2.

[Anonym bruker]

Takk for gode svar! Jeg heller nå mot to igjen. Tror ikke det er riktig ennå å gjøre noe med det, men det er litt det at klokka tikker, så jeg synes ikke jeg har allverdens tid til å finne ut av det.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg er i sammme situasjon som deg, HI. Vel, føler meg ikke utmattet og mangler energi (jo noen dager selvsagt), men vi har nå bestemt oss for nr. 3, dvs. bestemt oss for å prøve på nr. 3.

 

Jeg tror man får til det meste hvis man er forberedt og innstilt på at det er mye arbeid med barn, både småbarnstid og når de blir eldre.

 

Jeg har lyst på en søskenflokk på 3, ikke bare nå når de er små - men også når de vokser til og blir voksne så kan de ha god glede av hverandre.

 

Enkelte dager er jeg kjempe sliten -naturlig nok. Har to små gutter. Men alt i alt er barna og deres aktiviteter/liv hobbyen min!!

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Nå har jeg fire barn da, og ikke tre, men svarer likevel. Mine barn er nå 22 mnd, 4 år, 6,5 år og 8,5 år, de to eldste skal opp i 4. klasse og 2.klasse til høsten så har begynt å få litt erfaring med skolebarn nå ;-)

 

Om du vil synes det er slitsomt etterhvert som de vokser til, er vel mye avhengig av hva du synes er slitsomt. Jeg synes babytiden og småbarnstiden er veldig slitsomt. Mye fordi jeg ikke trives med barn i alderen 0-3 år. Altså, jeg elsker jo mine egne barn også når de er så små, men jeg synes det er en slitsom tid og lengter hele tiden etter at de skal bli eldre. Jeg synes det er styr med bleier, nattevåk (vi har hatt (har) myyyyyye av dette!), løpe etter over alt, alltid sitte på spranget, bære og bysse på, frustrasjon over å ikke forstå hva de mener osv. Sånt blir jeg veldig sliten av.

 

Derimot synes jeg ikke det er det minste slitsomt å følge de store guttene på fotballtreninger og kamper, jeg liker å følge opp lekser, avslutninger, turer osv, synes det er kjempegøy å tegne med dem, bygge lego, bake, perle osv, og det er jo tusen ganger enklere å komme seg ut på ting som tur på fjellet, ski, skøyter, badestranden osv med store barn enn med små barn. Store barn flyr ut alene, man må ikke fotfølge dem lenger. De har med venner hjem, eller er hos venner, og klarer stadig mer helt selv. Ja, de kan til og med hjelpe skikkelig til hjemme ved å f.eks legge på plass egne klær, rydde rommene sine, støvsuge og bytte sengetøy, rydde egne ytterklær osv. Jeg personlig synes det er utrolig enkelt å ha store barn, og jeg synes det er ti ganger enklere å ha de tre guttene (de eldste) alene med på noe, enn det er å ha kun vesla på 22 mnd med på noe. Selvsagt kan de trasse, krangle, sloss, ha pre-tenåringsfakter osv, men det er i grunnen helt greit. Så etter min mening er store barn bare gøy og enkelt nesten, og ville dermed ikke hatt noen betenkeligheter med å få et barn til dersom du overlever en babytid og småbarnstid til. Men jeg vet også at andre har det motsatt av meg, og blir helt stresset av å måtte følge opp lekser, fritidsaktiviteter osv, mens synes det er så koooos med babyer og 1-2-åringer. Vi er jo ulike.

[Anonym bruker]

Aktiviteter osv er noe ALLE anfører som et slags argument. Jeg syns det er helt tåpelig. Aktivitetene velger du selv! Du MÅ ikke på dugnad! De MÅ ikke kjøres til trening - du kan bare gjøre den avtalen som vi alle vokste opp med, at vi fikk begynne på speider/kor/fotball/turn/søndagsskole når vi ble gamle nok til å sykle dit sjøl, og gamle nok til å forvalte utstyr, datoer og beskjeder sjøl.

 

Jeg har tre og er aleine, riktignok feiler jeg ingen ting, men jeg melder klart i fra når klassekontakten til den eldste kommer med bakelista et jeg er ikke med på den, og til barnehagen at de må ringe barnas far om det skal bli noen dugnad.

 

Syns det der er bare skalkeskjul.Utfordringa med å ha barn består i å lære dem de verdier og omgangsformer jeg syns er viktige, lære dem å løse konflikter, være sosiale og ha normal omgang med andre. Høflighet, hjelpsomhet, å være pliktoppfyllende osv. (og det lar seg fint kombinere med ikke å bidra på dugnader osv, jeg deltar der jeg kan og melder forfall der jeg ikke kan eller orker. Det er realt nok for alle.)

[Anonym bruker]

HI igjen, takk for svarene om dere ser dette. Jeg tar til meg det dere sier. Bra å ha et sånt forum. Har ikke landet på noe ennå, men spiralen sitter i ennå.

 

Det jeg er mest urolig for er om man får fulgt opp alle så godt man vil, samt om ens eget liv kun vil handle om barna.

[Anonym bruker]

Livet ditt vil handle om barna unasett om du har 2 eller 3 barn!! Jeg merket ikke den store forskjellen mellom 2 til 3 barn fordi vi allerede hadde faste rutiner på leggetid, mat, aktiviteter etc...

 

Det blir mer å følge opp fra 2 til 3, men du er i "drivet" allerede og får etterhvert rutiner på det meste (bør ha rutiner for å si det sånn). Jeg tror det handler masse om innstillinger til om man klarer det eller ikke. Det blir dager hvor man føler seg totalt oppbrukt, men det gjør det sannelig om man bare har 1 eller 2 barn også.

 

Fordelen med å ha 3 barn, 3 tette som vi har, er at de har masse glede av hverandre. Leker mye sammen i helger og i ferier (krangler så busta fyker også). Så tenker jeg at det kan være godt å vokse opp å være tre søsken, også når de blir voksne - flere å spille på. Jeg føler jeg fint klarer å følge opp hver enkelt og å være tilstede for hver av mine 3 barn. De er på ulike stadier hele tiden og alle trenger f.eks ikke trøst samtidig eller ekstra oppmerksomhet.

 

Mine barn er 9, 6 og 4 år. Tre gutter, aktive så det holder......men jeg elsker aktive barn!!