krangler så busta fyker med min mor, om min barndom, bror og mitt barn.. er jeg urimelig, er dette gode grunner til å kutte ut min bror?

[Anonym bruker]

jeg er 24år og har en bror som er 1,5 år yngre.. jeg har i dag tatt avstand fra han av diverse grunner og min mor prøver å overbevise/overtale/tvinge meg til å endre mening, slik at vi alle kan forgude denne gutten som hun mener er den herligste og beste i hele verden.. mine grunner til at jeg tar avstang har bygget seg opp over 20 år og er i korte trekk som følger:

 

min mor mistet sin bror i en drukningsulykke da han var 19 år, og det gikk selvfølgelig innpå henne og er fortsatt en stor sorg.. min bror ble oppkallet etter min onkel, og videre behandlet som om det var en "ny sjanse" elelr en reinkarnasjon om en kan kalle det det.. hun har gitt denne gutten det hun ikke gav sin bror, og har forgudet han siden dag en(noe som i og forseg er i orden, slik alle foreldre gjør)

 

vi har hele tiden blitt forskjellsbehandlet, da vi var veldig små kom det tydelig frem for meg som da tenkte som et lite barn at han var favoritt fordi han alltid fikk sitte fremme i bilen, han fikk alltid sove i mammas seng, han fikk alltid en småbil på butikken, fikk alltid sjokolade, fikk alltid være med hit og dit og gjøre ting alene med mamma.. jeg fikk jo jeg også, men om det var noe bare en kunne gjøre så måtte alltid jeg vike.. noe jeg også gjorde for å ikke få kjeft for at jeg var vanskelig..

 

videre så fikk han behandle meg akkurat slik han selv ville, han var en vill drittunge og hadde aldri grenser eller konsekvenser for noe av det gale han gjorde, han slo, sparket, lugget og ødela tingene mine om det passet han.. min mor syntes ikke det gjodre noe, fordi han var yngst og søt.. alle dukkene mine fikk avreevet bein og hoder, dukkevogna mi hadde bare tre hjul, han tegnet i alle bøkene mine og klippte hull i saccosekken min blandt annet.. dette var før han ble 5 år..

 

etterhver som han ble eldre ble det verre fordi han ikke hadde noen grenser og visste at han kom unna med det han ønsket.. han var så stygg med meg at jeg som 8åring sto på taket og var på nippet til å hoppe for å gjøre ende på det.. slik de fikk leve livet de ville sammen uten meg og at jeg fikk fred.. jeg er ikke særlig dramatisk av meg, men dette sitter fortsatt hardt i..

 

videre oppover ble volden mer brutal og det var ikke få ganger jeg gråt meg selv i søvn pga fysiske eller psykiske smerter.. en gang sloss vi fordi jeg var på badet og han måtte på do akkurat når det passet han! det endte opp med aat han skar meg i fingeren med lommekniv, et dypt kutt som skulle vært sydd.. mamma turte ikke å ta meg med til legen for å sy fordi jeg da hadde kommet til fortalt legen hva som hadde skjedd.. videre var han "voksen" sist gang han slo meg, 17 år, og det var fordi jeg tilfeldigvis kom til å si hva jeg mente om han og oppførselen hans..

 

i senere tid har han begått mange(!) lovbrudd, kjørt moped og blitt tatt av politiet før han var gammel nok til å ha lappen, kjørt bil i fylla som 16åring, anmeldt for vold flere ganger, han knivstakk en kompis av meg som var nær å dø av skadene, dette har han suttet i fengsel for.. nå har han etter mange år med utsettelse fått lappen og kjører som en gris!

han kunne lett gjort ende på min sønn på 2år da han rygget rett over akebrettet han hadde lekt med da han skulle ut av garasjen uten å se seg for! Dette var oogså min og min andre lillebrors "feil" siden ingen av oss sa at at akebrettet lå der da han gikk forbi det og inn i garasjen.. min mor var helt ening i at vi "måtte da si ifra når vi så at det lå der!! han gjorde da ikke noe galt, det var bare et akebrett som ble ødelagt.."

 

vel mitt barn satt på det akebrettet der det lå to minutter før dette skjedde, og jeg var veldig forbanna, men ikke overrasket over deres måte å se på saken..

 

jeg har de siste år tatt avstand, har ikke hatt noe med han å gjøre siden jeg flyttet ut som 17åring.. og ser ingen grunn til å ta opp igjen kontakten slik han er i dag.. min mor mener dette er forferdelig og mener "jeg er gammel nok til å legge dette bak meg, spesiellt for hennes skyld og for faniliefreden" jeg er sterkt uenig og kunne vært uten min egen familie om han hadde kjørt over barnet mitt.. jeg sliter fortsatt med det vonde han har påført meg gjennom barndommen, mobbingen hans sitter dypt enda, men jeg har klart å leve med det og blitt en sterkere person nå når jeg er uten han i livet.. jeg vil leve mitt liv i fred og ro, jeg vil at mitt barn skal ha sin bestemor, men sin onkel og hans oppførsel og innflytelse ser jeg helst at hun kjenner lite til.. min mor syns dette er veldig trist, hennes nest største sorg i livet..

 

er jeg urimelig, eller har jeg gode grunner? bør hun bite det i seg å respektere mine valg uten å presse sine synspunkter på meg?

[Anonym bruker]

Du er slettes ikke urimelig. jeg synes det er utrolig at du ikke har blitt knekt av alt dette du har gått igjennom...

Din mor må bare respektere din avgjørelse..

Din bror er rett og slett farlig for sine omgivelser..

 

Ja familie er familie, men det er ikke alltid det beste å ha de i livet sitt.

 

Synes du skal stå på ditt.. Ikke la deg overtale eller la noen få deg til å føle at det er du som er den urimelige her.. for det er du ikke.

[Anonym bruker]

Kjære vene, det er jo din MOR du bør ta avstand fra og ikke din bror! Det er jo HUN som har forskjellsbehandlet dere og HUN som har latt han slippe unna med alt.. Han var jo bare et barn og skjønte ikke bedre og er nå opplært til at alt han gjør er greit.. Ta et oppgjør med din mor istedet - forhåpentligvis vil din bror bli mer voksen etterhvert og skjønne at den oppdragelsen han har fått og den behandlingen han har gitt deg var feil.. Du står selvsagt fritt til å ikke ha kontakt med ham nå, men det er jo feil å straffe han for noe som ikke er hans feil...

[Anonym bruker]

Uff altså, føler virkelig med deg!! Men jeg syns ikke du skal kutte ut bare broren din, syns faktisk du burde kutte ut moren din litt også siden det tross alt er hun som har lagt opp til alt sammen..

[Anonym bruker]

Jeg synes også at hovedproblemet ditt er med din mor. Dere bør ha en alvorlig og konstruktiv samtale der du legger føringer for ditt samvær med dem alle. Du må nok gi og ta, og helst ikke gå inn på bagateller.

Jeg vet ikke hvor gammel din yngste bror er, men jeg tipper at han føler seg tilsidesatt også. Din mor bør ta ansvar for familiesituasjonen og ta grep, men du styrer jo ikke hennes valg.

Synes ikke du er urimelig, men litt tidlig å kutte ut noen av dem.

[Anonym bruker]

En person som i en alder av 22 år (blir ikke det omtrent riktig?) ikke bryr seg om at han var nære på å ta livet av en 2-åring har ingen sympati hos meg. Selvfølgelig er det en tragedie for denne personen at han aldri har måtte ta konsekvensen for sine handlinger noen gang (sett bortsett fra når staten trår til og mamma ikke kan beskytte ham mer), men det toget har gått nå.

 

Derimot er jeg enig i at jeg nok også hadde vært fryktelig nær å avvise min mor også, for det toget har nok også gått tror jeg.

 

Du gjør helt rett i å ikke ha kontakt med mennesker, uansett hvilke, som bare ødelegger ditt eget liv. Nok må være nok. Bare fordi du er snill og grei er ikke det samme som at du aldri skal sette ned foten. Det er for meg helt utrolig at foreldre kan være så blinde overfor sine egne barn. Det er jo ikke et ukjent fenomen (er nok av de foreldrene som ikke tar tak i sine mobbende barn på skolen), men når det går over i vold, da mister jeg all respekt.

 

Jeg kan forstå at du stiller spørsmålet om du er urimelig, det er jo tross alt dine nærmeste som påstår at du overreagerer, men jeg kan forsikre deg om at normale, oppegående mennesker vil si at du har vært tålmodig lenge nok!

 

Skap et trygt liv for ditt barn og ikke utsett det for mennesker som ikke kan skape de samme trygge rammene. Det inkluderer forøvrig besteforeldre!

[Anonym bruker]

det går desverre ikke ann å ha en konstruktis samtale med min mor.. hun er lite voksen av seg og tåler veldig dårlig kritikk! og hun har problemer med å holde seg til saken og være saklig.. det skal aldtid vries om til at det er synd i henne, og at vår far ikke har vært til stede og det ender opp med at hun gir han skylden.. jeg lærte veldig tidlig at jeg måtte sile ut hva som var i hennes hode og hva som kunne bære preg av sannhet.. jeg har absolutt vokst på min barndom, tatt med meg mye og gjort det til noe positivt..

 

men som barn hadde jeg selvfølgelig vanskilig for å se hvem som hadde ansvaret, det var min bror som var slem, mamma syns bare det var greitt.. min stefar så problemet og forsøkte å hjelpe, både meg, min mor og min bror, men mamma syntes ikke at noe var galt, så han kom ingen vei med det..

 

min yngste bror er i dag 13 år, og bærer preg av det ja!

[Anonym bruker]

Tidlig etter 20 år med misbruk? I don't think so!

[Anonym bruker]

tusen takk for mange svar. det er veldig godt å se at det ikke bare er jeg som oppfører meg som en drittunge og at det betyr noe det jeg føler og mener selv! jeg er bare utrolig lei av all kranglingen og forsøkene på overtalelse og det at hun skal få meg til å ha dårlig samvittighet for noe jeg slettes ikke skal ha dårlig samvittighet for..

 

jeg vil ha et rolig og fredlig liv, stabilt og trygt for min lille, fornuftig oppdragelse og grensesetting.. ikke slik jeg selv har vokst opp..

[Anonym bruker]

De har jo feilet fullstendig med din bror - da han var liten kunne han ikke gjøre noe for at han ble favorisert og oppførte seg deretter, men han velger sin oppførsel som voksen. Likevel er han ikke lært empati hjemme. Det er ofte slike skjebner som ender opp med å bli både egoistiske og voldelige.

 

Synes ikke du er urimelig fordi du setter grenser for deg selv. Det bør du gjøre.

[Anonym bruker]

En grusom historie.

Du velger selv hvem du vil ha kontakt med. OG det er lov å bare ha et minimum med kontakt hvis du ikke ønsker brudd med din mor og eller bror.

Det høres ut som om det er sunt for deg å ha litt avstand til begge en periode slik at du kan finne ut hva du vil.

 

Jeg hadde i din situasjon også vurdert å ta noen terapitimer hos psykolog e.l. slik at du kan få sortert dine opplevelser og føleleser og få puttet dem i "arkivet". Det vil gi deg et bedre liv på sikt, selv om det er tøft å gjøre det.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg VELDIG godt igjen i det du skriver.

Men her er lillebror 3 år yngre enn meg.

Jeg er 24.

 

Her var det fryktelig mye likt.

Men det som startet alt hos oss var att han fikk diagnosen ADHD.

Og han har blitt dillet og dallet med siden den gang.

Har er fremdeles som et barn i tankemåte og oppførsel pga alt dette.

Han har aldri måtte ta ansvar for egne handlinger.

Og jeg vil si at måten han har behandlet meg på er pga min mor.

Hadde hun gitt han den oppdragelsen han burde hatt hadde han vært en helt annen person i dag.

 

Han er voldelig og veldig egoistisk.

Tenker aldri på andre enn seg selv og får han det ikke som han vil reagerer han med sinne.

Veldig manipulererende.

Han regjerer over mamma som en konge.

Han gjør aldri noe galt i hennes øyne.

Det er kun jeg som ser rett gjennom han og hans løgner.

 

Her for litt siden skulle han passe på bilen hennes mens hun var på ferie.

Han fikk da beskjed om å ikke røre denne, noe han ikke klarte.

Endte opp med at bilen ikke ville starte til slutt etter all villmannskjøringen hans. (han har ikke lappen.)

Da mamma kom hjem fortalte han ikke mer enn at han skulle flytte bilen for å vaske den for henne men den ville ikke starte.

 

Etter en lang sjekk på verksted kom rep regningen på over 25000kr.

Selv etter hva hun ble fortalt der om hvordan disse skadene har skjedd valgte hun å tro han.

 

Hadde ikke mamma behandlet han på denne måten hadde han ikke vært slik han er nå.

Så jeg velger å legge skylden på min mor.

Det er hennes handlinger som har gjort at dette har blitt slik.

 

Jeg har brutt kontakten med henne flere ganger.

Men nå har det blitt slik at hun har begynt å "rote" hun husker ikke små ting og kan gjerne si de samme tingene med kun ett par minutts mellomrom.

Dette gjør det vanskelig for meg å "komme videre" fordi jeg ikke kan snakke med henne.

Hun husker det ikke.

Men jeg har innsett at jeg må være den voksne her å ikke la det påvirke meg mer.

De er som de er og det kan jeg ikke endre på.

Jeg klarer meg fint selv og livet mitt er veldig fint slik det er nå.

Jeg har kontakt med dem men om det skulle skje noe så kan jeg fint leve uten dem.

Hun er ikke lenger en mor for meg.

Den følelsen forsvant for mange år siden.

 

synes du bør prøve å snakke med henne om dette alene.

Om hun fremdeles ikke klarer å se problemet bør du prøve å komme deg videre på egenhånd.

Prøve å "glemme" det litt.

Vet det er fryktelig vanskelig.

 

 

[Anonym bruker]

jeg føler jeg håndterer det godt nå, har lagt det bak meg og føler meg ferdig med det. føler heller ikke at det preger meg negativt lenger, selv om det fortsatt er der. jeg ble fort voksen i hodet og har komt mei igjennom det ganske bra, men når min mor da kommer med forslagene sine om å "leke lykkelige alle sammen" eller dårlig-samvittighets-spillet sitt så drar hun opp igjen allt hver gang.. jeg klarer fint å snakke med andre om det uten at det plager meg, men hun får meg til å tenne på alle plugger, men det er nok fordi hun er skyld i det og mener at det ikke er så stor sak..

 

jeg mener det annerledes, det er ikke normalt at en 8åring har selvmordstanker, eller at søsken behandler hverandre slik (selv om alle krangler og sloss nå og da) det finnes ikke respekt, jeg har mistet respekten for både min bror og mor for lenge siden når det kommer til dette...

 

det letteste for meg er å kutte han ut, og at min mor respekterte dette og grunnene mine, samt at hun forsto hvorfor jeg vil det annerledes for min lille, og at jeg syns han er uegnet som forbilde!

[Anonym bruker]

tusen takk! det hjelper virkelig å vite at andre forstår fordi de har vært der selv! selv om jeg ikke unner noen å gå igjennom det samme!

 

her kunne nok min bror også glatt ha fått diagnosen da han var liten, men i bunn og grunn var det oppdragelsen som skapte monsteret i han, mer enn mangel på evne og selvkontroll.. men jeg ser glatt at din bror har seilet fint på sin diagnose og mangel på grenser, akkurat slik som min..

 

min bror har også ødelagt sine ting, satt fyr på to hus og en hytte, herpet bilen til min mor og min bestemors på samme måte som din.. men uskyldig og yndig er han... de har alltid vært der og ordnet opp i alle problemer han har laget, og ofte lagt skylden over på noen andre..

 

skulle gjærne ha snakket med henne, men hun klarer det faktisk ikke.. hun klarer ikke å høre hverken at hun har feilet eller at han ikke er perfekt, hun mener jeg har hatt en vanlig barndom, noe jeg ikke er helt enig i selv om flere hat hatt det slik.. jeg har alltid hatt mat og klær, men det betyr ikke at jeg alltid har hatt det godt på innsiden..

 

jeg føler jeg ha rkommet meg videre, og har tatt et valg anngående min bror, men problemet er at hun ikke resperkterer valget mitt og syns at grunnene mine er tåplige og til og med usanne.. jeg sier videre at det er i orden at hun syns det, men at jeg ikke kommer til å endre på det valget jeg har tatt fordi jeg har det bedre nå uten han i mitt liv enn hva jeg hadde med han.. hun mener da at jeg ber henne om å velge mellom sine barn, men det gjør jeg ikke! jeg trenger ikke ha kontakt med han selv om hun har det.. og vhun presser å presser om at jeg ber henne velge, og jeg blir så sint! det er ikke henne det er snakk om liksom..

[Anonym bruker]

Helt forferdelig å lese historien din HI.

Dette er jo et typisk eksempel på hvor barnevernet er når de blir trengt av et lite barn. Det er selvfølgelig greit sørge når man har mistet en bror og det er noe som følger en resten av livet, men din mor har virkelig dratt det for langt. Om det ikke går an å føre en samtale med dem om hvordan du har hatt det og føler det nå så ville jeg holdt avstand.

Broren din er jo et eget kapittel. Hjelpes. Når han har skadet deg så mye som han har gjort så har du all grunn til å holde god avstand. Håper du har det godt med deg selv og sønnen din ellers.

Glad for at du ikke ble en del av selvmordsstatistikken.

Lykke til videre

[Anonym bruker]

Hei.

 

Det høres ut som du har tatt det riktige valget for deg. Jeg har også vokset opp med en vanskelig bror der mine foreldre ikke tok sitt ansvar som voksne mennesker og tok tak i situasjonen. De rømte/ville ikke se og min søster og jeg (begge yngre enn broren vår) fikk ingen hjelp til å takle eller forstå en vanskelig situasjon.

I dag har ingen av oss kontakt med broren vår - og det er den beste løsningen for vår del. Foreldrene være ønsker vel at det hadde vært anderledes - men de forstår at det er sånn (sier de). Jeg tror ikke de har lyst til å innse hvor ille det var, da må de jo påta seg skyld... Kan gjerne tro at det gjelder moren din også... Det å kutte kontakt med et søsken er litt tabu i vårt samfunn - jeg merker ofte at omverden har sterke reaksjoner og dømmer valget mitt. Men det er riktig for meg og min familie - håper du klarer å holde fast på hva som er riktig for deg!

 

Jeg vil bare si en ting: ta vare på lillebroren din - vis han at du er på hans side - det vil hjelpe han masse i forhold til å takle både broren deres og din mors totale ansvarsfraskrivelse.

 

[Anonym bruker]

Synes også du bør kutte ut moren din.

 

Ville kuttet ut min bror fordi han har blitt såpass stor og enda ikke greier å se forskjellen på rett og galt

 

og moren min fordi hun dyttet han inn på denne veien slik at han ble slik.

 

Berik livet ditt med mennesker som er verdt det. Blod er ikke alltid tykkere enn vann

[Anonym bruker]

Din mor burde vært skutt og broren din egentlig det samme, men han kan jo ikke noe for at din mor er stokk dum. Hadde jeg hatt en slik bror så hadde han fått klar beskjed om å holde seg unna meg og min familie med mindre han klarer å oppføre seg som et menneske med respekt for andre mennesker. Og hvis han hadde gjort noe mot oss så hadde jeg annmeldt han uten å nøle.