Når er grensen nådd? og hvilke erfaringer har dere som har kuttet ut egne foreldre?

[Anonym bruker]

Jeg har skilte foreldre, og har allerede kuttet ut faren min. Grunnene til det er:

- at han bidro egentlig ikke med noe positivt.. stort sett så gav han meg falske forhåpninger gjentatte ganger, løy, spredte usannheter om meg til andre familiemedlemmer, laget krangler, holdt skjelden eller aldri avtaler, stjal alle sparepengene mine før jeg ble 18år..

I dag kan jeg si at jeg ikke angrer, og har endelig fått fred-- på den kanten... men nå er spørsmålet moren min...

 

Jeg og mamma har aldri hatt et nært mor-datter forhold, jeg føler at jeg har prøvd å gjøre det bedre men hun har sånne slitsomme perioder der hun:

- Ringer og sender meldinger i ett sett

- Maser om at vi skal gjøre "små" ærend for henne (siste var å kjøpe julegaver til mannen min, ja i juni!!). Hun skjønner liksom ikke at vi som barnefamilie bruker nok energi og krefter på ærend som vi selv skal ha gjort.

- Når vi er sammen så MÅ vi jo høre alt om "hodeskaden" hennes. Hun kan ikke ditt pga hode, hun kan ikke datt pga hode.. BARE bull***t! Hun kan feste å drikke seg drita, men når mannen skal på sjøen så må han lage mat til henne for de 14 dagene han skal være borte, vaske leiligheten før han drar osv.. Hele verden inkl. oss må tilpasse seg "hodeskaden"

 

Disse tingene har gått fint å bare overhøre og ignorere eller takke pent nei, men sist gang klikka det!

- Hun spurte først om mannen kunne komme på kaffe mens hun var hos psykolog, jeg sa det ikke passet i dag, men hyggelig en annen dag.

- så spurte hun om mannen hennes kunne ta med datteren min ut samme dag, og jeg sa hun er litt for liten til det ennå, det var ok.

- så begynte helvete når hun hadde handlet julegaver til mannen min, og hun MÅTTE innom med de akkurat den dagen der og da, fordi om det ikke passet kunne vi bytte!! jeg sa tre ganger at det ikke passet i dag og endte med å måtte heve stemmen og si nei betyr nei!!

 

to dager etter sender hun melding om den samme jæ*la julegaven, om jeg hadde gjort det hun ba meg om? Hun ville nå at jeg skulle kjøpe julegaven for henne+ samme til hennes mann.. Herregud tenkte jeg og ringte å sa at hun måtte lære å akseptere et nei for et nei og at nå som jeg er nær termin har vi nok å gjøre enn om vi skal løpe små ærend for henne, dette utløste en mail som hun sendte meg der hun:

 

- mistenker min mann for mishandling, truer med annmeldelser og barneværnet.

- kommer med MANGE falske anklager og antakelser i forbindelse med min oppvekst.

- tar opp situasjoner for FLERE år tilbake.

 

Ettersom jeg leser mailen så synes jeg dama rett og slett virker psykisk syk. Det henger liksom ikke på greip noe av det hun skriver. Er så lei alt dramaet rundt henne og at alt må bare handle om det jæv*a "hodet" og henne. For meg kan det huet og henne dra en viss plass..

 

Hun skryter på seg at hun skulle hjelpe meg med lån til leilighet men forpurrer når andre i familien vil trå til. Fordi hun mente at da var ikke et riktig tidspungt å ta opp lån for oss..

 

Hun har ikke vært tilstedeværende i oppveksten, når jeg bodde hos min far besøkte hun meg 2 ganger på 10 år. Andre gangene kom jeg til henne, pga "hodet hennes".. hun reiser 4 ganger årlig til syden så det går bra for "hodet"! Tror ærlig talt ikke at hun er så gira på å være bestemor heller, første gang jeg fortalte jeg var gravid lurte hun på om vi ikke vurderte abort!!

 

har svelget MANGE kameler fra denne dama her, og jeg kan ikke si at jeg noen gang har "fått" noe av henne (ikke materiellt ment).. Så hva synes dere? jeg synes det er trist for mannen hennes som er en veldig ok fyr, men jeg føler liksom at nå er det nok tull. Jeg vil sette mine egne grenser og beskytte familien min mot mer uro og unødvendige bekymringer...

 

barna tror jeg ærlig talt ikke går glipp av så mye, hun kommer med billig dritt og skryter av hvor dyyyyrt det var. prisen på gaven har ikke noe å si, men 30kr er ikke "så" forbanna dyrt.. Jeg ser på henne som en selvsentrert, bortskjemt, grådig rich-bitch, som bare bryr seg om seg selv. Hun har ingen venner eller jobb, har millioner på bok men snylter ennå på NAV... Åltså har jeg sakt nok?

 

Synes synd på henne at hun har så dårlige sosiale antenner men jeg føler at det ikke er mitt ansvar som datter å "ta vare på" henne.. hun er mer en belastning enn en ressurs.. Kan jeg med "god samvittighet" si nok er nok? Hvilke erfaringer har dere andre som har kuttet foreldrene deres?

[Gjest Filifjonka]

Grensen er nådd når DU ikke orker mer. Når kontakt med henne tapper deg for krefter og sliter deg ut, i stedet for å gi deg energi og glede. Når du gruer deg til telefonsamtaler, sms og mail, i stedet for å glede deg.

 

Jeg har ingen personlige erfaringer med dette, men vil bare gi deg en støtte-erklæring. Stå opp for deg selv og ta den riktige avgjørelsen for DEG.

[PeppaPig]

Enig med Fjilifonka.

 

Grensen min ble nådd etter 11år når faren min presterte å si at mannen min ikke var verdt noe og kunne like gjerne vært død for hans del. Og når barnet mitt ble behandlet som om hun skulle vært hundedritt på skoene til han og hans nye kone.

Ligger selvfølgelig mye mer bak "bruddet" men akkurat den dagen sa det stopp og jeg orket ikke ha slike mennesker, familie eller ei, i livet mitt.

Nå, 1 år senere, så syns jeg livet er hundre ganger bedre. Jeg har ikke angst i tre uker før jeg skal besøke dem og nå klarer jeg åpne Facebook og epost uten å engste meg over hva de har skrevet eller sendt meg. Ganske en befriende følelse.

 

Lykke til HI. Håper du velger det rette for deg.

 

 

[PeppaPig]

Sorry så det var Filifjonka og ikke Fjilifonka :-)

Men jeg er altså enig!