Gå til innhold

Jeg får bare ikke nye venner, alle forblir gode bekjentskaper.


Anbefalte innlegg

For fem år siden flyttet jeg til et nytt sted. Jeg hadde små barn og var mye ute med dem i parker o.l. Så sjelden mange mennesker ute, men fikk pratet mye med gamle damer som syntes barna var søte:)

 

Så etterhvert fikk jeg noen bekjentskaper her og der, men det tok aldri av. Jeg var veldig usikker på andre, og ønsket meg veldig noen venninner som jeg kunne gå ut med, prate med, le med osv. De jeg møtte hadde ofte sine egne liv med familie og venner og jeg tenkte kanskje at de hadde nok med seg og sitt, som jo ofte er tilfelle.

 

Men etterhvert oppdaget jeg at jeg ble en de kunne gå i parken med barna på ettermiddagen med f.eks. mens de hadde andre venninner til utekvelder osv. Jeg merket at noen av de fikk nye venninner gjennom felles kjente og hadde jentekvelder hvor de gikk ut. Jeg ble aldri bedt med. Ikke at jeg krevde at de SKULLE be med meg, men mange av de visste at jeg ikke hadde så mange venner her så da kunne det jo vært en ålreit ting å gjøre. Men, men...

 

Jeg følte at vi kom godt overrens og skjønner ikke hva som er galt med meg. Jeg pleide å ha en liten gjeng med venninner men de sitter igjen et annet sted etter at jeg flyttet. Så det er ikke det at jeg aldri har hatt venninner - jeg klarte det før, hvorfor ikke nå???

 

Føler at livet er så trist - har ikke vært ute med venner på over fem år nå (bortsett når jeg er hjemme da...). Man blir jo vant til ensomheten, men det virker som om det er en skikkelig ond sirkel. De som har masse venner, får lett nye, mens de som er ensomme forblir det.

 

Hva gjør jeg feil??

Fortsetter under...

Har du invitert noen selv? Spør en av de du har best kontakt med om vedkommende vil komme over for et glass vin? Eller si at nå er det lenge siden du var på kino og at du kunne tenke deg å se den og den filmen. Og hvis den andre viser interesse for den filmen så kan du foreslå at dere ser den sammen.

 

Det kan jo være at digre står som en som liker å møte folk i parken, men ikke ønsker noe mer.

 

Ellers er vi nordmenn generelt håpløse på å bli kjent med nye mennesker når vi er voksne. Jeg er dessverre sånn selv, ikke flink til å spørre andre nye mennesker om å finne på ting. Men har alltid beundring for de som klarer å invitere nye til en fest eller middag. Og jeg blir alltid glad når jeg blir invitert, selv om jeg ikke klarte å tenke tanken selv på at jeg kunne ha invitert først.

Jeg vet ikke om du gjør noen "feil" utenom å tenke at du gjør feil. Kan det være selvtillitten det handler om?

 

Kast deg utpå, inviter noen til å ta med barna og leke i hagen mm. Du kan ikke vente at noen haler deg med ut, du må våge å ta sjansen.

 

Jeg vet hvor skummelt det kan være, du har min empati, men jeg har også lært at jeg må legge bort alle negative tanker om meg selv og slutte å være redd. De fleste mennesker er faktisk ganske ålreite!

Kjenner meg igjen..

Hele 5 år etter jeg flyttet til ny sted gikk det før jeg møtte ei som i dag er ene av mine beste venninne. Hun "adopterte" meg og hennes venninner tok meg i varmen også :) Det vil skje med deg og :) Gi det tid..

Hvor er du bosatt??

Dettar lang tid å byge opp vennskap når man er voksen, spessielt når mn ikke harfelles venner fra før.

Det jeg vil foreslå er at du ser om det er noen av disse bekjentskapene som du kan foeslå å gjøre noe sammen med på fast basis. Om dere liker å trene er det for eksempel supert å ha en avtale om en felles treningsøkt hver uke, men det kan like godt være noe annet dere liker å drive med.

 

Noe annet som er lurt er å ikke forsøke så hardt å bli venner med dem som har mange fra før. Forsøk heller med andre innflyttere eller folk som av en eller annen grun virker minst like ensome som deg selv.

Annonse

HI

Noe selvtillit er nok inni bildet - den har jo ikke blitt noe bedre etterhvert med noen dårlige erfaringer.

 

Det verste er at jeg merker at jeg er kresen - noen av de jeg møter eier jeg nesten ikke kjemi med, annet enn sånn tradisjonelle "hei-hvordan går det samtaler". Vi har lite til felles og det blir som å treffe en mann hvor kjemien ikke stemmer. Du kan være aldri så desperat, men å klenge seg til en mann det ikke har klaffet bra med er det vel ikke mange som gjør??

 

Sånn har jeg det også. Jeg treffer mange som jeg føler "hun, hun virket utrolig ålreit", men så får jeg liten respons selv om jeg prøver så godt jeg kan. Kan jo ikke tvinge folk på meg heller.

 

Nå har jeg slitt med dette i mange år, og når noen sier til meg at meld deg inn i en forening, vær ute osv, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har jobbet hardt de siste årene og nå orker jeg nesten ikke mer. Men det knuser meg innvendig. Det å føle seg så ensom i ung alder, det gjør at man føler at man går glipp av noe fint som heter livet. Dagene bare går og årene går. Og man forblir ensom.

 

Jeg har lagt bort de negative følelsene mange ganger, men det er akkurat som om jeg får slengt noe tilbake i trynet med en gang jeg føler at ting begynner å gli litt.

 

F.eks var jeg hos en dame i dag, barna lekte sammen. På ettermiddagen. Vi satt og pratet og så fortalte hun meg om sine to ny venninner som skulle feire bursdagen til en av de neste uke (sammen med to av hennes gamle venninner). Jeg hadde kjente denne damen lenger enn disse to nye venninnene, men meg har hun aldri vært i nærheten av å foreslå noe som helst sammen meg. Jeg har forsøkt å be henne (og datteren) til meg, men da leverer hun datteren med har selv ikke tid. Så da sluttet jeg med det. Grenser for mye avvisninger man har lyst til å høre.

 

Slike erfaringer har gjort sitt med selvtilliten min og jeg føler faktisk at jeg er en så lite interessant person at jeg kanskje bare bør glemme idéen om at noen vil bli venninnekjent med meg noen gang.

Da tenker jeg at de negative erfaringene dine er med på å forsterke det vanskelige med å inngå nye vennskap. Du leter ubevisst etter feilene til den andre, tenker at det sikkert er noe som ikke er helt bra, kjemien var ikke helt som den skulle likevel, osv. Det blir en slags selvoppfyllende profeti.

 

Det har lett for å bli slik at en blir dobbel: På den ene siden kjenner en på savnet og lengselen etter en venninne en kan le med og være fortrolig med, men glemmer at det tar tid å bygge opp vennskap. På den andre siden skaper en avstand mellom seg selv og andre slik at en ikke klarer å vise seg fram, hente fram de fine sidene ved seg selv. Fordi en er redd for avvisninger, redd for at det en viser fram ikke skal bli akseptert eller ønsket og da var det jo ingen vits i å vise det fram..

 

Kan hende du sender ut signaler om at du forventer å bli avvist? Kanskje det ville være lurt å glemme vennskapsjakten og heller gjøre ting som får deg til å slappe av eller ha det moro? Det er vel som med kjærester, at når en slutter å lete dukker de opp.

 

 

 

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...