Gravid, men ikke sammen med barnefaren. Noen andre som har erfaring?

[tyr-jente]

Han er tilstede, og gir full støtte, men ønsker ikke å være kjærester.

I fremtiden vet han ikke, men p.t vil han at vi fokuserer på å forbli gode venner og gode foreldre. Jeg aner ikke om jeg vil være sammen m ham.

Vi er snart 7 uker på vei.

 

Noen andre i samme situasjon eller m erfaring?

Kommer han til fornuft? Trenger jeg egentlig å være kjæreste m barnefaren?

 

Mye forvirring nå. Itillegg til alle tankene omkring om dette kmr til å gå bra eller ikke (redd for SA selvsagt).

 

 

[Lykkeliten30]

Hei:)

 

Jeg tror vi er i en ganske lik situasjon, kanskje vi kan hjelpe og støtte hverandre? Jeg er 30 år og venter min førstefødte i begynnelsen av Januar. Jeg hadde bare vært sammen med barnefaren noen få mnd da jeg ble uplanlagt gravid. Han ønsket seg ikke barn på lenge men har nå innfunnet seg med situasjonen og prøver å innstille seg på å bli far.

 

Han sier han vil stille opp for barnet uansett, men kan ikke love at han vil være kjæresten min siden han syntes vi hadde det dårlig allerede før jeg ble gravid. De siste mnd har vært dominert av at jeg har vært masse dårlig med svangerskapskvalme så vi har ikke hatt sjansen til å prøve reparere ting heller. Vi bor ikke sammen, jeg er mye alene og fremtiden føles utrygg og skummel på tross av det fantastiske nurket som vokser inni meg. Vi har kanskje mange av de samme følelsene? Kanskje vi kunne sendt meldinger litt mer privat?

 

Lykkeliten30

[tyr-jente]

Så ikke innlegget ditt før nå. Prøvde å sende deg melding privat også, men fikk feilmelding....

 

Hvordan er formen din nå, og hvor langt på vei er du nå?

 

Jeg har dessverre ingen gode nyheter for min egen del. Jeg/ Vi var på ultralyd forrige uke, og der var det dessverre ingenting. Dvs det var en stor fostersekk, og ingenting annet. Ikke noe foster. Muligens kunne det være noe i den ene kanten, men gynekologen kunne ikke bekrefte at det noen gang hadde vært ett foster der. Jeg fikk liten informasjon fra henne, men googlet tilstanden og fant ut at jeg har en blighted ovum. Dessverre visstnok ikke uvanlig. Det særs ubehaglige er at kroppen ikke hadde, og har fortsatt ikke, fått det med seg. Så jeg har hatt fulle symptomer hele veien, og aldri vært så kvalm og sliten som de dagene før ultralyden.

Vanskelig å forstå, og akseptere at kroppen kan lure en slik.....

 

Det positive med det hele er at de siste 7-8 ukene har brakt meg og barnefaren nærmere hverandre. Vi oppfører oss, og er på mange måter i ett forhold. Nå er jeg spent på hva denne endringen i tingenes tilstand vil gjøre med oss, og om vi knyttes sterkere til hverandre, eller om vi sklir fra hverandre....

 

Har du noen støtte fra ham i det hele tatt når du er dårlig? Hvis ikke, har du noen venner du kan lene deg på?

 

Jeg hadde heldigvis ett par venninner jeg kunne snakke med hele veien, og fortsatt kan. I tillegg viste som sagt barnefaren seg fra en super side, og omsorgen steg i takt med mine dårlige dager...

 

Holder gjerne kontakten med deg. Selvom det viser seg at jeg ikke fullfører denne graviditeten (har ingen falske forhåpninger, selvom alt fortsatt er "der inne". Og jeg venter på svar på HCG prøvene mine idag). Jeg er jo fortsatt gravid til det motsatte er bevist (igjen). Eller til alt er ute av kroppen....

 

Håper det går strålende med deg!