Gå til innhold

Mamma vil ikke at jeg skal ha en mann


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Mamma klarer aldri å glede seg over at jeg er forelska/i et forhold. Nylig har jeg sett mønsteret hennes. Hun har alltid noe å utsette på enten personen, timingen eller situasjonen. Hun sier negative ting hver ENESTE gang, jeg kan faktisk ikke huske at jeg noen sinne har hatt en kjæreste som hun på noen som helst slags måte har ønsket velkommen på noe vis.

 

Da jeg var 14 var jeg for ung, og det var ikke bra,

da jeg var 15 var fyren for gammel, det var ikke bra,

da jeg var 17 var fyren fra Chile, og det var ikke bra,

da jeg var 20 var fyren sønn til hennes venninne og det var bare pinlig og skulle ikke nevnes,

da jeg var 25 var fyren for ung og det var ikke bra,

da jeg var 27 var jeg gravid med fyren og det var ikke bra,

da jeg var 28 var fyren sønn av distriktslegen, og det var jo bra, men hadde en nervøs utstråling og det var ikke bra,

da jeg var 33 var fyren gift og det var ikke bra,

og nå er jeg 38 og fyren er ukjent, og kommer inn i livet mitt like etter et brudd og det er ikke bra.

 

INGEN fyller hennes kriterier. Og hvis jeg finner en single, passe gammel, passe kjent, passe hyggelig fyr med den riktige utdannelsen og greie foreldre, så er det uansett feil tidspunkt, for jeg er jo nettopp ferdig med forrige mann og det er ikke bra. Hun vil rett og slett ikke at jeg skal ha et kjærlighetsliv! Og iIngen av dem har kunnet forvente noe overhodet av min mor, annet enn høflighet og knapt nok det. Han jeg er sammen med nå, sier hun ikke hei til en gang, eller hun mumler hei idet hun kommer inn døra, men ser ham ikke i øynene, henvender seg ikke til ham. I bursdagen min ble det så galt at andre la merke til det, og begynte å hviske til ham "du har visst litt å slite med der...!"

 

I mange måneder gadd jeg ikke engang nevne at jeg hadde ham, fordi jeg kjenner henne, og jeg gidder ikke utsette meg for hennes kvalitetsvurderinger av mine menn. Hun klager på alle sammen, men oppnår aldri at jeg skifter mening, hun oppnår bare at jeg holder avstand til henne og at jeg holder det hemmelig. Verst for henne selv.

 

Det er så leit at det er sånn. Men jeg bestemmer ikke over henne, bare over meg selv, og jeg kan si at JEG er fornøyd med å ha den mannen jeg nå skal flytte sammen med. Jeg er nærmere 40 år, og mamma nektet å feire jul sammen med meg og kjæresten nå sist, for hun syntes alltid hun "følte seg utenfor" hvis hun feiret sammen med meg og en mann! Det sa hun i reine ord sist november. Kjæresten min sa bare "Du skal slippe å velge mellom meg og mammaen din på julaften, jeg reiser bort da." Det gjorde han for ikke å sette meg i klemme!

 

Jeg har 3 barn, og de er glade i mormor. Men hun har unngått dem i halvannet år, fordi hun ikke vil risikere å komme hjem til oss en tilfeldig ettermiddag hvis han er hjemme. NB; ikke hvis han er aliene her, men hvis han og jeg er her sammen! For en gang for over et år siden skjedde det to ganger på en måned at hun kom hit mens han var her, så da slutta hun å komme! De fleste dager er jeg aleine, vi skal flytte sammen, men tar det piano. Men det betyr at ungene mister verdifull kontakt, jeg tilbringer mange kvelder uten å se et voksent menneske, og mamma furter hjemme fordi hun egentlig helst ville ha stukket innom. Hun har nemlig alltid vært flink til å ikke invadere, hun kan svinse hjem etter en time eller to.

 

Nylig (for 6 mnd siden) betrodde hun meg at hun går til behandling for noe som ikke har diagnose, men som ligner et nervesammenbrudd eller en depresjon. Det er ikke angst. Men hun "trenger omsorg" sier hun. Siden jeg i over halvannet år, snart to, har opplevd at hun unngår meg, ikke snakker med typen min, ikke stikker innom, nekter å feire jul med oss og egentlig er litt egoistisk, selvsentrert og manipulerende, har jeg slutta å forvente noe. Jeg tar ikke kontakt selv heller. Jeg skjønte faktisk ikke før hun sa det sjøl at hun prøvde å skåne seg selv fra å dumpe innom hos meg når mannen var der. Jeg skjønte bare at jeg var mye mer aleine enn før, aldri kunne be henne om banrevakt, ikke vits i å be henne på middag osv. Så når hun sier hun trenger at noen bryr seg, at 2010 var et fælt år og hun trenger å være mindre aleine osv - da blir jeg bare forbanna og provosert!

 

Ikke bare skal hun bestemme gjestelista hjemme hos seg sjøl (kjæresten min har vært bedt dit en eneste gang siden vi møttes); hun vil også bestemme den hjemme hos meg, mht å avgjøre hvem som skal feire jul der.

 

Hun vil ikke komme på kaffe om ettermiddagene, vil ikke passe barn, tar ferie fra 10 juni til 1 august og reiser til utlandet (helt OK; men da mister hun jo tid med barnebarna også!), vil ikke treffe meg i helgene fordi da har typen min også fri, og alle fridager da hun tidligere kanskje prioriterte å treffe barnebarna, brukes nå til reiser. Jeg har avfunnet meg med at livet etter min eksmann betyr stort ansvar for ungene, nesten alltid aleine, og jeg ser at det er morsomt for henne å ha mye å gjøre og ha venner å reise med. Men å komme etterpå og fortelle meg at hun "trenger omsorg", det syns jeg bare blir frekt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Å, det var et laangt innlegg.. Uansett..

Kanskje du og moren din burde hatt noen å snakke med for å redde forholdet deres? Det høres jo ut som hun er både overbeskyttende og nervøs.

Syns du skal fortelle henne hva du tenker og høre hva hun tenker også. Det virker jo på en måte som hun rømmer fra hele familien.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, hun har jo rett - det er ikke bra å være for ung, at han er for ung eller for gammel, mange er skeptiske til utlendinger, kanskje du ikke burde fått barn på det tidspunktet, det var sikkert litt flaut at du pulte på sønnen til hennes venninne, hun stoler vel ikke på nervøse folk, det er ikke bra å bli sammen med mennesker som er gift og ukjente menn bør alle være skeptiske til ...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så kjip mor!! Jeg vil jo tro at alle skulle ønske det beste for sine barn, og en parter i livet er jo stort sett på som en fin ting!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har ikke hatt flere kjærester enn at jeg husker hver eneste en av dem, ja!

 

Og hun underholdt meg såpass grundig med sine meninger HVER gang at jeg har vondt for å glemme det også, om jeg gjerne ville.

 

HI

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp, hun ble skilt i 1980 og har hatt bare et par flyktige kjærester etterpå.

 

Jeg tror nok det stemmer at hun er overbeskyttende, rømmer fra familien og kanskje også misunnelig (eller i alle fall ikke klarer å identifisere seg med de valg jeg gjør som er ulik hennes egne valg.)

 

HI

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun går til en samtaleterapeut. Og jeg har faktisk tenkt på om jeg skulle hatt meg en tur dit sammen med henne, for at min versjon kunne bli hørt i en litt "formell" sammenheng. Men jeg har ikke fått meg til å spørre om jeg kan bli med.

 

Og dessuten har dette pågått så lenge at jeg er blitt litt bitter og forbanna. Jeg gidder liksom ikke hjelpe henne med nevrosene hennes, hun som har påført meg mange av mine. Hun har gjort vanlige forhold skambelagt og tabu for meg. Og hun har i nesten 2 år unnlatt å være høflig mot kjæresten min som skal bli samboeren min - hun ser han ikke i øynene, hun sier knapt hei. Han har aldri gjort henne noe, men hun snakker stygt om ham til broren min. Masse sånt.

 

Jeg har ikke fortjent det, og orker ikke dyrke det - ikke en gang for å redde forholdet mellom meg og mamma.

 

HI

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...