Jeg fortalte før første gang om min barndom.. Omsorgssvikt/misbruk - Psykolog?

[Anonym bruker]

Igår fortalte jeg før første gang om min barndom.. der jeg opplevde blant annet omsorgssvikt, misbruk, en av foreldrene mine tente på huset og en annen gang ville en av de at jeg/mine søskne skulle fryse ihjel, misbruk og trakassering.

 

Jeg fortalte det til en venninne.. første gang jeg har sagt det på maaange år.. Jeg har ikke sagt det til en sjel.. men idag sprakk jeg. Venninnen min begynte å prate om alkoholikere, og jeg ble nesten skremt ettersom jeg hørte historien som var prikklik min... (Faren min slet...)

Godt å få lette litt på "trykket".. Men fikk ikke sagt så mye, imed fler folk samlet seg rundt og jeg vil ikke at alle skal vite om det.

 

Så lurer jeg på, siden jeg kjente det var utrulig godt å få pratet litt, om jeg burde oppsøke "hjelp" / psykolog? Eller drøye det å se hvordan det blir? Dumt å drøye det, men er vel uansett venteliste...

Hadde hatt godt av å prate om det men likevel føles det dumt ut siden det er lenge siden jeg var "liten"...

 

[Anonym bruker]

Kommer an på hva du vil med praten. For mange vil det hjelpe bare å få lov å fortelle sin historie. Men hvis du tror det er fruktbart å ta en full runde psykoanalyse der man skal de-briefe hele fortida, kan man faktisk gjøre seg selv mye vondt også, fordi man må gjenoppleve vonde ting underveis.

 

Finn ut om du kan leve med at din fortid var vond, eller om du må bearbeide den på noe vis. Må du det, fins det mange som kan hjelpe deg. Legen er et bra sted å starte i så fall.

[Iiiiik]

Det kommer vel an på i hvor stor grad dette "er med deg" i hverdagen. Du har opplevd ganske voldsomme ting og jeg vil tro at dette kan prege deg i din egen morsrolle (hvis du har barn selv). Hva gjør du når du blir sint? Hvordan straffer du barna når de har gjort noe galt? Hvordan preger det deg at du har lukket opp lokket og tatt dette frem for første gang på lenge? Snakker dine søsken om barndommen? Hvordan behersker de sitt voksne liv? Hvilken relasjon har dere til foreldrene deres nå? Kunne du tenkt deg å la barna være alene med dine foreldre?

 

Jeg har ingen tro på å snakke bare for å "tømme seg" for vonde opplevelser. Hvis du skal oppsøke hjelp, må det være fordi du ser at egne opplevelser former deg på en måte som du ikke liker i dag.

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke drøyet det for å se hvordan det blir iallefall. Om det blir negativt for deg, hva skal du da gjøre?

 

Om du trenger å snakke, rede ut i følelsene dine så bør du oppsøke hjelp så fort som mulig.

 

Det er ikke dumt bare fordi det var lenge siden, jeg kjenner to stykker som har sinnsykt historier fra barndommen sin, det sliter på dem den dag i dag, hun ene hadde til og med fortrengt det som skjedde henne.

 

Ingen avgjør når et menneske må snakke ut om det som har vært. Det er aldri for sent.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke barn, var gravid men endte med SA.

Vel, når jeg blir sint så blir jeg VELDIG sint, det skal mye til før å få meg sint.. men når det først skjer, så sprenger jeg. Jeg kan kaste verdigfulle ting rundt meg, i bakken eller på vegger.. Og deretter sette meg ned å begynne å gråte..

Kan også spenne/slå i ting.. Og dette vet jeg om, jeg sliter med dette.. Merklige er at jeg har fått kortere lunte nå i det siste..

 

Etter jeg sa det føltes det ut som jeg letta litt.. men ble også veldig lei.. sitter å tenker på det og får opp gamle klipp om hvordan det var..

De eldste søskene mine prater om det.. men yngste holder munn.. (Under 18).

Jeg ville aldri latt faren min passet på mine barn når jeg får, men moren min kan det kanskje gå. Jeg har enda litt kontakt med de begge, men vil helst unngå det.

 

Er så i tvil om hva jeg burde..da jeg budde der og det var som værst, ville jeg prate med noen..men kunne ikke da.. hi