Sykelig overvektige som går inn for å bli gravid

[Anonym bruker]

Jeg var og er sykelig overvektig og har 2 friske barn. Begge svangerskapene gikk helt normal og barna ble født +/- 10 dager fra termin. Jeg slet litt med bekkenløsning i første svangerskapet og litt mer i andre svangerskapet, det samme gjorde søsteren min som er normalvektig med BMI mellom 22-23.

Jeg har en BMI som svinger mellom 38 og 40, min eneste "last" er overvekten. Jeg har ingen livstilsykdommer, er aktiv (både med barna og egne aktiviteter), har et variert kosthold for familien, er sjelden syk, er utdannet barnevernspedagog og føler jeg gjør en god jobb både på hjemmebane og i yrkeslivet. Jeg ser ikke hvorfor jeg ikke skulle planlegge mine barn og få barn i livet mitt.....

 

Hvorfor generalisere alle overvektige som syke og ute av stand til svangerskap og positive rollemodeller? Hva med alle andre grupper da? Anorexikere? Røykere? Osv.....det kan være minst like skadelig for barnet å ha en mor som er sykelig undervektig og ikke gir nok næring til barnet eller å ha en mor som tilsetter kroppen og barnet giftstoffer.

[Anonym bruker]

Det er jo vanskeligere å bli gravid, og større risk ved bmi over 25. Syns allikevel folk skal få barn om de ønsker det!

 

Vi har hatt prøverørsbehandling, der får man ikke behandlig dersom bmi er over 28!

[Anonym bruker]

Er ikke vekta og utseende som er "feilen", men det faktum at de nok lider av en psykisk lidelse, spiseforstyrrelse eller annet som er årsak til en abnormalt vekt.

 

DA er det ikke lurt og planlegge barn uanset, fordi foreldres psykiske tilstand er velidg lett "smittbart" til et barn, som da selvsagt i tillegg kansje er genetisk anlagt for denne lidelsen. SKal det i tilegg vokse opp med en mor som ER syk så er sjansen mye større for at ungen får en psykisk lidese enn at den ikke får det. SÅ for UNGENS del ville jeg ikke tenkt tanken en gang om jeg var under matens slavepisk eller led psykisk med andre demoner....

 

Nå ventet jeg i ti år før jeg torde bli gravid etter jeg selv var "friskmeldt" fra spiseforstyrrelse, så jeg vet hva jeg snakker om og jeg vet at et svangerskap og ikke minst den første tiden etter fødsel er en skummel tid mtp tilbakefall..Jeg var nær den fellen første gang jeg var gravid og fødte, men andre gang tok jeg kontroll før det gikk like langt..Og da jeg var på sykehus med min sykdom (var på barneavdeling) var det skremmende mange SMÅbarn med spiseforstyrrelser, og min psykolog sa at om jeg skulle få barn burde jeg være HELT frisk ført, for i hun hadde pr.dags dato IKKE vært borti barn under 7 år med spiseforstyrrelser som ikke hadde en forelder med en spiseforstyrrelse...De finnes, men HUN hadde enda ikke vært borti det..Det er skremmende og høre og se 3-4 åringer skal spise mat de er redd for.....VI spiste jo på rommene våre, som vi delte 2 til 4 stykker....

 

Med overvektige blir det det samme. Men disse barna vil ikke få hjelp like fort som de som IKKE vil spise, da man ikke skal "Mobbe tykke/opvervektige"barn,- ELLER voksne...Og det og bli feit tross alt er en langsommere død for barna enn en sultedød.

[Anonym bruker]

Hæ??? Er man psykisk syk fordi man er feit???

 

Begynner å skjønne at du er ustabil i alle fall...

[Anonym bruker]

"Med overvektige blir det det samme. Men disse barna vil ikke få hjelp like fort som de som IKKE vil spise, da man ikke skal "Mobbe tykke/opvervektige"barn,- ELLER voksne...Og det og bli feit tross alt er en langsommere død for barna enn en sultedød."

 

 

Litt feil måte du ser dette på. Barna og voksne som er overvektige får ikke hjelp like fort som undervektige fordi det i Norge i dag ikke er "likestilt" mellom begge typene spiseproblemer. Det er en holdning i Norge at de som er sykelig undervektige må få psykisk hjelp, mens de som er sykelig overvektige kun kan skylde seg selv og har derfor ikke rett på hjelp.

 

 

 

Jeg har hele livet prøvd å få hjelp ang. min spiseforstyrrelse. Problemet er bare at jeg desverre er en tvangspiser og ikke anorexiker...derfor får jeg ikke hjelp. Jeg har prøvd selv i snart 20 år å ta kontroll over kroppen min, men trenger hjelp. Får jeg hjelp? NEI.

Det er ikke bare å si til en anorektiker at hun må bare spise mer, på samme måte er det med en tvangspiser...man kan ikke bare si at hun må spise mindre. Det er psyken som trenger hjelp og jeg klarer ikke finne problemet selv. Desverre er det ingen hjelp å få i Norge på det området, ikke før man er kandidat for operasjon. Det hjelper ikke på hovedproblemet, kun det fysiske.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror at kroppen som regel ordner opp selv. Så de som er "for store" til å få barn blir heller ikke gravide. De som er store og likevel blir gravide - ja da tror jeg også kroppen takler det.

 

Stort sett.

[Anonym bruker]

Det er nettop det jeg mener. Men jeg tror ikke det skyldes generell holdning i helsevesenet at "overvekt er ens egen feil". Men rett og slett det faktum at både leger og sykepleiere er redd for å ta det steg og si";- "jeg ser du har gått mye opp i vekt i det siste. HAR du det bra med deg selv?"....Mens når man treffer på en person somhar gått MYE ned i vekt, så er det "Plikt" og spørre om tilstand.

 

Ta for eksempel små barn, er barna små,bleke og unormalt tynne, så taes det tak i. Barnet blir undersøkt for både pyskisk og fysisk sykdom, foreldre blir "sjekket" i forhold til egne og barnest matvaner osv osv..Et overvektig barn må man "være forsiktig med". Man må ikke antyde noe som kan hint om at man synes barnet er tykk, da barnet kan være klar over det selv. Man kan HELLER ikke spørre foreldre om aktivitetsnivå og matvaner for barnet og IHVERTFALL ikke sine egne vaner på det omårdet..Fordi man da antyder at det er deres feil at barnet og de selv er tykke. Men for å avdekke problem og ikke minst ÅRSAK til voervekt så må man få lov til og både spørre om og påpeke overvekt. På samme måte som man spør om og påpeker vekttap.

 

Og det er her problemet ligger. EN sykelig overvekt skyldes like ofte en psykiks sykdom på lik lnje med sykelig undervekt..Men i begge "Leire" finnes det folk som helt og holdent er skyld i sin lidelse selv. Jeg slanket meg syk, fordi jeg ville bli tynnere, og gikk så mye ned, så fort at jeg ødela hjernens evne til å se meg i speilet som jeg var...ALt skyldes mitt ønske om å bli tynn.På samme måte kan folk spise så mye på så kort tid at de ødelgger hjernens evne til metthetsfølelse og kanskje også til å SE egen overvekt. Og det er en stor forskjell åp disse og de som overspiser som kompensasjon for og uttrykke ulike følelser, eller de som IKKE spiser av samme årsak...

[Anonym bruker]

193 så er ikke innen for normalen

[Anonym bruker]

Jeg har høg BMI, og ligger i klassen overvektig på grensen med fedme.

 

problemet her (som jeg svarte på høyden min lenger opp), jeg er 193 høg, har en kroppsbygning som en mann. Hvis jeg skal ned på den normale BMI målet vil jeg risikere og være undervektig.

 

Jordmødre vil at jeg skulle ta glukosebelastning og sjekkes for disse "fedme-bivirkningene", legen nektet. Å vet du hvorfor HI? BMI som man regner ut om man er overvektig, bruker et gjennomsnitt. Jeg er ikke i nærheten og være i det gjennomsnittet, så BMI målene som brukes blir helt feil. Ja jeg har noen kilo for mye, men jeg er ikke i fedme klassen. (Bekreftet av legen)

 

Grunnen til at de henger seg opp i dette (den jeg fikk opplest) er som følger: risiko for stort barn. En av "bivirkningene" med å være ekstremt høy er som følger: stort barn pga god plass i magen.

 

For min del så hadde jeg bruk for de ekstra kiloene, jeg fikk store problemer med matinntak de første månedene. Jeg raste ned over 10 kg pga manglende næring. Hva ville ha skjedd hvis jeg har vært "normalvektig" HI?

 

Nå er jeg noen dager fra termin, ca 125 kg, har et tonn med vann i kroppen, og har begynt og komme meg etter vekttapet jeg hadde i begynnelsen. I tillegg er lille i magen i utrolig god form, stor men i god form.

 

Så er jeg forferdelig HI?

[Anonym bruker]

Det høres ut som om du bør få orden på deg selv først!!!

 

Jeg lurer egentlig på hva som er så galt med å være overvektig og gravid??