Har jeg en spiseforstyrrelse...?

[Anonym bruker]

Jeg har blitt helt sykelig opptatt av mat og slanking.

Jeg bruker utrolig mye tid på å tenke på mat, lese om mat, spise mat og planlegge matinnkjøp og måltider. Jeg har vært jojo-slanker i flere år, men siden nyttår har tankene rundt mat og kropp tatt helt overhånd. Jeg har prøvd ulike retninger - har alltid slanket meg "lavkalori", men bestemte meg for å prøve lavkarbo nå for en måneds tid siden. Det funket uten tvil, jeg raste ned 3 kilo på en drøy uke, men så blir det for vanskelig og for strengt og jeg blir altfor opptatt av alt jeg IKKE kan spise. Har prøvd å begynne igjen, men kjenner savnet etter alt jeg ikke kan spise.

 

Jeg er veldig glad i god mat, og glad i å bruke mat til kos. Spiser gjerne på fancy restauranter. Er veldig glad i å bake og pynte kaker, men også å spise dem. Spiser mye. Tidligere hadde jeg "matkick" hvor jeg stappet innpå nærmest ubegrenset av kaker, goderi og snacks, for deretter å ha svart samvittighet i et døgn. Stakk også fingeren i halsen et par ganger, men jeg er ennå på det stadiet at fornuften skriker at jeg må stoppe, før jeg blir virkelig syk. Har sluttet med disse overspisningsrundene, men sliter fremdeles med dårlig samvittighet for alt jeg spiser. Jeg legger meg alltid med en mørk sky over hodet, og tenker at i morgen skal jeg være mye flinkere!

 

Jeg teller både karbohydrater og kalorier, flere venner har kommentert at jeg virker litt i overkant opptatt av hva jeg spiser. Sjekker innholdsfortegnelsen på alt jeg kjøper i butikken.

 

Er veldig misfornøyd med kroppen min - jeg har gått opp 8 kilo det siste året, tross alle slankeperiodene og fokuset på kropp. I sommer kommer jeg ikke til å gå i bikini. Klærne føles ikke fine. Hater å se meg selv i speilet. Ingen har noensinne sagt jeg er feit, og jeg vet jeg ikke er feit. Jeg er heller litt rund i kantene, men jeg er veldig høy, så kiloene er jevnt fordelt. Jeg er 182 cm og veier 89 kilo. Føler meg "stor", spesielt pga høyden. Bruker str 42 i bukser/skjørt og 40 i gensere/topper.

 

Trente fast i en periode med personlig trener - det hjalp på kondisjonen, men ikke på vekta (målte også fettprosent, og den gikk opp i løpet av perioden på 3 mnd hvor jeg hadde personlig trener). Veldig demotiverende, så jeg bestemte meg for å trene (gå/jogge) ute istedet. Men det er alltid litt tiltak å komme seg ut... I tillegg føler jeg meg veldig ukomfortabel i treningsklær, og det er ubehagelig å trene i løse joggebukser.

 

Hva kan jeg gjøre for å fjerne tankene rundt mat, slanking, kropp og kalorier hele tiden? Føler at det opptar utrolig mye av tiden min, og mens jeg burde lest til eksamen nå i vår, brukte jeg over dobbelt så lang tid på å lese om lavkarbo på nett og i bøker... Synes det hele tar helt overhånd, men klarer ikke å bare slutte å bry meg... Jeg vil ned 15 kilo, men det føles så veldig uoppnåelig... Blir bare trist av hele greia... Er det noe sted jeg kan søke hjelp angående dette...?

[Anonym bruker]

Ja, folk som har et anstrengende forhold til mat, har spiseforstyrrelse. Heldigvis trenger de fleste av dem ikke behandling.

[Anonym bruker]

Du kan snakke med meg om dette. Jeg har det på AKKURAT samme måten. Problemet er vel bare at jeg ikke tør signere med nick, så dersom du gjør det, så skal jeg sende deg en PM, så kanskje vi kan snakke litt sammen?

 

Jeg har ofte lurt på å gå til legen, men har enda ikke komt meg dit.. Kjenner at jeg skammer meg over meg selv på grunn av dette..

 

Håper du tørr signere, da jeg ikke gjør det.

[DramaMama]

Skal være så tøff at jeg signerer med nick denne gangen - det er jo forsåvidt en ærlig sak føler jeg...

Men godt å høre at det er flere som har det på samme måten.

 

HI