2 åringen har ekstreme raserianfall!

[Anonym bruker]

Jeg har ei jente på 2 år som har noen ektreme raserianfall! Alt og ingenting er galt, og da begynner hun ikke å surve, men hun hyler, skriker, slår, klyper og klorer... Det varer ikke bare 5 minutter, men hun kan holde på i opptil en halv time!

 

Det er spesielt ille da hun skal spise og sove. Hun nekter å sitte i sin egen stol og på "voksenstol", hun vil ikke spise og jeg er redd hun får i seg alt for lite mat. Det skjer nesten hver kveld at hun ikke vil ha mat før hun legger seg. Da har siste måltidet vært kl 14! Da hun legger seg kl 19 kan vi holde på i flere timer før hun faller til ro, mens andre dager går det greit. I det siste har hun vært sur og "vanskelig" hver dag, hele dagen....

 

Jeg er alene med henne i ukedagene siden far jobber borte, og jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre... Jeg er streng og konsekvent hvis det er noe jeg vil hun skal lære at ikke er lov o.l., så har jeg sagt nei til en ting bøyer jeg meg ikke...

 

Jeg vet at det er normalt med trass, men jeg føler at dette er helt ekstremt i forhold til så mange andre! Jeg kjenner jeg er kjempe frustrert, så det er sikkert mye jeg skulle ha skrevet her for å gjøre det enklere for dere å svare, men jeg prøver alikevel...

 

Har dere noen råd??

Hva kan jeg gjøre for å få henne til å spise? (Jeg vil ikke tvinge henne med tanke på spisevegring)

Hva skal jeg gjøre for å få henne til å roe seg ned om kvelden? (Vi har prøvd mindre hvil på dagtid og Ferber-metoden)

 

HJELP!!!

[Anonym bruker]

hei. ja det er normalt med raserianfall, men det kan være fryktelig frustrerende både for foreledre og barna...

Det kan gått være du gjør det jeg kommer til å si, men jeg nevner bare mine tanker etter å ha lest innlegget ditt: Forbred henne godt på hva som skal skje. "Nå skal vi snart spise. Nå skal vi spise". Ikke la henne få mange alternativer til hva hun skal spise. Er det brød til kvelds, så er det det. ikke begynn å lag mye anet ,eller tusen pålegg bare for å få i henne mat. Da er det hun som bestemmer over deg og ikke du over henne. (du må da selvf gi henne noe du vet henne liker) Og jeg tenker at vil hun ikke spise, neivel, så får hun gå i seng sulten. ikke gi henne mat senere på kvelden. så kan dere snakke om det i morra før kveldsmåltidet. "husker du i går, da ville du ikke spise også ble du så sulten..i dag er det nok lurt å spise litt." vil hun ikke, så fortsett å si ok, men nå er det natta. og ikke gi henne mere mat senere.

 

andre tanker: gi henne nye ting å spise også, så det er nye farger på talerknenen.

la henne være med å smøre skiven sin selv. la henne få dekke på bordet. spis sammen med henne. Ikke lag noe nummer ut av at hun ikke vil spise. Ikke press.

 

Når hun er så sint kan det hjelpe å sette ord på følelsene hennes: "nei du vil ikke sitte i den stolen, det vil du ikke. Nei du vil ikke spise". Og gjenta det. Ofte kan man bli overrasket over barnets reaksjon om man setter ord på det barnet føler. Barnet opplever at du tar dets følelser alvorlig. Det som er viktig er at du trenger ikke gi barnet lov, selv om du setter ord på følelsene. eks "ja du har lyst på is, du har så lyst på is". Barnets sier ja. den voksne sier. "jeg vet du har lyst på is, men det får du ikke nå". Barnet skal så få lov å gråte/bli sint. det sørger over at det ikke får is, og det må det få lov til.

 

Les jesper juul

 

at hun ikke vil sove på kvelden: jeg er ikke tilhenger av ferber metoden og ville ikke tatt den i bruk.

[ckok]

Hei. Stakkars deg, skjønner frustrasjonen din.... Jeg bare lurer på om dialogen mellom dere er god, er hun flink til å snakke, så hun klarer å gjøre seg forstått. Hvordan er d i barnehagen da? Er hun like hissig der?? Vi har en gutt på 2,5 år og han skal klare alt selv, få til alt selv og hvis vi ikke lar han få lov å prøve , eller sier nei til at han får prøve selv, ja da har vi et kjempeproblem, for han blir virkelig sint og sur på oss. Men lar vi han prøve selv, og han ser at ting er litt vanskelig, så spør han til slutt om hjelp og lar oss gjøre tingene for han...

Kan ikke annet enn å fortelle hva som fungerer hos oss, men ingen barn er like så ikke sikkert du får noe hjelp her. Vil bare si jeg forstår og sender min medfølelse.... er høygravid med nr 2 her, og dagene med sønnen vår kan være ganske slitsomme når man hele tiden må forvisse seg om at "sjefen" er fornøyd. Men uansett er dialog/ kommunikasjon alfa og omega hos oss.... for han vet hva han vil og hvordan han vil ha d:) ( vi må ikke finne på å ikke spørre han hva han vil ha på brødskivene sine, da blir d bråk. Samtidig er ikke syltetøy og nugatti på bordet hos oss, bare pålegg som vi voksne har bestemt skal synes) Så sånn er jeg konsekvent, jeg bestemmer hva slags valg han skla få.

Nei nå skal jeg gi meg.... håper dere bare er i en forbigående fase som løser seg. Ta deg en spa dag, så får du litt ekstra overskudd, d har jeg gjort:)

[Anonym bruker]

Jeg startet denne tråden, og sier tusen takk for rådene! Mye av dette prøver jeg daglig, men kanskje jeg trenger en påminnelse og litt ekstra motivasjon....

 

Det er vel en periode som går over etterhvert, men jammen er det slitsomt å være alene med henne når det står på som verst.... Jeg kjenner det koker i hodet mitt når jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere det...

 

Dette med maten og hva hun vil spise er ikke noe problem. Problemet er å få henne til matbordet og få henne til å bli sittende der...jeg aner ikke hvordan jeg skal klare det!

 

Igjen takk for rådene som har kommet så langt...håper på flere råd!

[Anonym bruker]

Heihei, har ei jente på 2,5 år jeg også som innimellom har raserianfall. Kanskje ikke like ekstreme som din jente har, da hennes raserianfall fort går over. Hun kan også nekte å spise, bestemme hvor hun ( og andre) skal sitte, blir sinna om hun ikke får ha solbrillene på inne,om hun ikke får en youghurt like før middag, and the list goes on.. Da blir hun sint, illskriker, kaster ting rundt og legger seg ned på gulvet. Prøver så godt jeg kan å ikke gi etter ( er alenemamma) men det er jaggu ikke lett noen ganger. Det jeg prøver er å møtes på halvveien. Bestemmer jeg at det er brødmat til kvelds får hun bestemme brødskive eller knekkebrød, når vi går til barnehagen får hun bestemme hvilken bamse hun skal ta med seg etc. Når det gjelder spisingen kan hun også NEKTE å spise enkelte dager, men det løpet lar jeg henne bestemme selv. Toåringene regulerer stortsett selv matinntaket sitt. Eneste jeg gjør er at jeg ikke erstatter fks middagen med youghurt som hun heller vil ha, men lar henne spise middagen når hun blir mer sulten. Hvis jenta din ikke vil ha "ordentlig" mat til kvelds, har du prøvd annen mat? Fks oppkuttet frukt, youghurt med musli, evt en smoothie som du blander selv? Min jente er blitt veldig glad i havregrøt, og toast til kvelds.. Hvordan er kveldsrutinene deres? Her ser vi barnetv til kl 18, leser en bok, pusser tenner, kler på nattklær.. Deretter legger vi bamsene som også skal sove, også er det senga. Fungerer her, selv om min også har netter der hun ikke vil sove. Men så har hun mer eller mindre kuttet ut dagsoving helt, er bare enkelte dager hun trenger en lur om hun står opp 5-6 om morningen.

[Anonym bruker]

Trådstarte her!

 

Jeg tror jeg har prøvd meste da det gjelder mat, men hun vil bare ikke ha noe som helst. Hun spiser i hvertfall godt da hun er i barnehagen, så hun får jo i seg mat tidligere på dagen. Det hender hun har lyst på havregrøt, men det er kun da det passer seg slik for henne... Og det vet man jo aldri!

 

Kveldsrutinene er slik: Vi ser på barne-tv til ca 18.00. Bader, tar på pysjen og pusser tenner. Det hender også vi leser en bok før det er kvelden. Sånn gjør vi det hver kveld, og har gjort det siden hun var baby...

 

Det er ikke lett å være alene med et barn i trassalderen. Jeg føler meg som en alenemamma i et forhold fordi jeg er alene med henne så og si hele tiden. Man merker at man blir sliten når ingen er her for å avlaste... Jeg må jo si at jeg gruer meg til tenårene når jeg ser hvordan det er nå! Hehe!

[Anonym bruker]

Da min gutt var i overkant av 2 år hadde vi ofte raserianfall på over 30 min... gjerne et par ganger om dagen. Utrolig slitsomt når man kommer hjem etter lang dag på jobb for oss foreldre! Men helt sikkert like ille for ungen.

 

I vårt tilfelle hadde nok mye av sinnet sammenheng med at mye i hverdagen endret seg. Vi hadde flyttet, han sluttet i barnehage og begynte i ny barnehage. I tillegg pratet han ganske dårlig og klarte ikke å gjøre seg forstått... DET er ganske fortvilende for et lite barn som har mye å fortelle om og mange inntrykk å bearbeide.

 

Heldigvis, kan jeg si at de ekstreme raserianfallene gikk over etter 3-4 måneder, og i dag (6 måneder etter) er de helt fraværende:)

 

I det store og det hele har kanskje jeg og mannen min i tillegg blitt flinkere til å lese situasjonene og takle problemet FØR det utarter seg. I tillegg har vi blitt flinkere til forberede gutten på hva som skal skje. Vi prater om morgendagen før han legger seg, finner frem klær sammen, går gjennom hva vi skal gjøre trinn for trinn, selv om det er det samme hver dag:) Han skal stå opp, gå ned på badet, skifte bleie, vaske seg, kle på, spise frokost osv... Vi begynte med det fordi det var de små detaljene som startet anfallene. Dvs at jeg gjorde ting i en annen rekkefølge enn det han hadde forberedt seg på inne i sitt hodet. Uten mulighet for å gi tilbakemelding (pratet dårlig) raknet derfor alt... Etter at vi ble flinkere til å inkludere OG forberede har alt blitt bedre:) Og så prater han som en foss nå!

 

Vi gjør sikkert mange feil sånn rent pedagogosk og gir kanskje etter litt for mange ganger, men det gjør at vår hverdag går opp. og det er ikke koselig når både barn og foreldre gråter seg i søvn av ren utmattelse... Det skaper en ond sirkel det ikke kommer noe godt ut av.

 

Personlig har jeg liten tro på de forskjellige metodene som florerer. Det finnes mange teorier og tips, men det er nok viktig å huske på at alle barn ikke er skapt likt og at alle metoder fungerer for alle barn (og foreldre).

 

Den eneste trøsten jeg kan gi deg er at det går over før eller siden:) Lykke til!