Gå til innhold

Hvordan reagerte dere etter utroskap?


Anbefalte innlegg

Jeg har valgt å leve med ham, men han er ikke tilgitt!

Dette er relativt ferskt, da han var utro i slutten av april. I begynnelsen sov vi på forskjellige rom, og jeg gråt og kjeftet om en annen. JEg ville vite hva, hvorfor, og er jeg virkelig ikke god nok? Han hadde jo aldri vært utro før!

 

I begynnelsen var det ikke sex i det hele tatt. Men nå har vi helt fantastisk sex! Jeg tror det er fordi jeg har så dårlig selvtillitt, fordi den ble knust. Og jeg foreslår sex over alt og når som helst. Jeg gjør ALT!

 

Er dette så jævlig normalt?

Jeg kan enda si til ham at jeg er knust, for å minne ham på at ting ikke er glemt.

 

Hvordan i helvete skal man egentlig reagere?!

Fortsetter under...

Har heldigvis ikke opplevd det, men jeg tror all min tillit til han hadde forsvunnet, og jeg hadde vel ikke klart å ha sex m han uten å tenke på om han gjorde det samme med hun andre damen osv. Så vårt forhold hadde vært over da!

Annonse

Veldig merkelig,dette innlegget er som om jeg skulle skrivd det selv!

Min samboer gjennom 4 år har vært utro,det skjedde i begynnelsen av mars. Jeg er fortsatt med han og vi bor sammen og har det forholdsvis normalt. Mest pga datteren vår. Men i begynnelsen sov vi også på hvert vårt rom og jeg klarte ikke se på han eller snakke med han(mer enn nødvendig) på to uker. Men så begynte jeg å roe meg ned,og vi hadde faktisk sex hver dag i en uke,veldig bra sex! Jeg aner ikke hvorfor. Jeg hadde jo bestemt meg for at han aldri fikk røre meg igjen. Men det bare skjedde,og jeg har veldig blandede følelser om akkurat dette med sex for tiden. Vi har hatt sex en gang i løpet av de siste ukene og da klarte jeg selvfølgelig å bli gravid også. Men det er jeg jo selvfølgelig glad for,selv om det skjedde på et veldig upassende tidspunkt.

I forhold til samboeren min så føler jeg så mye forskjellig,noen dager er jeg bare forbanna og skuffa. Andre dager glemmer jeg helt hva som har skjedd og har det bare bra. Jeg blir så utrolig sliten av denne berg og dalbanen av følelser. Men jeg har i allefall blitt sterkere som person av denne hendelsen. Men jeg lurer på om jeg noen gang kan se på kjæresten min på samme måte igjen....

Du vet at du belønner atferden? Ikke for å dømme, bare nevner det... men tror nok du gjør dette fordi du er livredd han skal gjøre det igjen, at du "holder" på han, og vil at han skal ha DEG mer enn han vil ha ANDRE... Alle har forskjellige måter å reagere på , det finnes ingen fasit. men du kan ikke drive å holde det over hodet på han heller, ved å minne han på at det ikke er glemt. Nesten litt sånn "ja, du skal få deg noe når og hvor du vil, men ikke tro jeg er blid på deg ennå" -holdning. Enten må du velge å tilgi, og være sammen med han, eller så må du gå.... Sier ikke det er lett i det HELE tatt, men sier at han har gjort en stor tabbe, den må han leve med, men det er ikevel ikke rettferdig for noen av dere å dra det opp som tema annenhver dag...

Jeg gav ham knyttneveslag først i ansiktet, så i magen, så i ansiktet igjen, og dytta ham nesten over ende i trappa i tredje etasje.

Og så når jeg var på fest sørga jeg for at alle han kjente der fikk vite at han hadde hatt type i militæret.

Synes det er helt passe straff for slike drittsekker.

 

Heldigvis var vi verken samboere eller hadde felles barn. Etter det så har jeg innført absolutt nulltoleranse, også når det kommer til kyss. Enten så er alt som er intimt og "kjæresteting" forbeholdt kun meg, eller så får den fremtidige kjæresten ha meg i det hele tatt.

Synes helt ærlig du burde gjøre det samme. Han har jo bevist at han driter i det, og ikke tenker på deg en gang så snart han er borte. Ute av øye, ute av sinn er vel det som beskriver ham best.

Tar mange år å tilgi tror jeg. Mannen har tilgitt meg nå, men det tok mange år. Nå tror jeg det mest er jeg som føler på det. Når vi ser han andre eller han nevnes, så er det jeg som får dårlig samvittighet. Mannen tenker ikke på det lenger. Sier han i alle fall. Jeg har spurt han om det. Føler også at han stoler helt på meg nå.

19:16

Jeg har det akkurat som deg! En stund trodde jeg også at jeg var gravid, etter dette. Det er egentlig godt å se at andre har det likt, samtidig som det gjør meg forbanna! Vi kan ha det helt fantastisk, men så plutselig er jeg i kjelleren. Han blir jo også dratt ned dit, men det sier han at han skjønner, for eksen hans var utro mot ham også.

 

19:21

Du beskriver meg nok litt, forutenom at jeg tror han kommer til å gjøre det igjen. For jeg tror ikke dét. Men jeg føler trangen til å være den beste han kan ha, og noen gang har hatt. Han sier jo så, men alle sier jo det til de nye partnerne sine. Jeg minner ham på dette sviket, på den måten du skriver. Men jeg har mange ganger sagt unnskyld, for jeg mener jo ikke at han må være på vakt hele tiden.

 

19:24

Før satte jeg på fasitsvaret at man går i fra den som har vært utro, men når jeg elsker ham på den måten jeg gjør, og det faktum at vi har barn sammen, gjør det vanskelig. Jeg hadde dratt på flekken, om vi ikke hadde barn.

Akkurat nå, kan jeg ikke se for meg at vi skal greie å leve uten hverandre. Og at man skal finne ny. Det blir alt for sårbart å gjøre det den veien først. Da prøver man heller litt lengre, før man evt. går fra hverandre.

 

19:32

Jeg håper virkelig ikke at mannen min glemmer det heller. For det er forferdelig vanskelig dette!

 

Tusen takk for svar!

Før satte jeg på fasitsvaret at man går i fra den som har vært utro, men når jeg elsker ham på den måten jeg gjør, og det faktum at vi har barn sammen, gjør det vanskelig. Jeg hadde dratt på flekken, om vi ikke hadde barn.

Akkurat nå, kan jeg ikke se for meg at vi skal greie å leve uten hverandre. Og at man skal finne ny. Det blir alt for sårbart å gjøre det den veien først. Da prøver man heller litt lengre, før man evt. går fra hverandre.

 

Er så enig i dette! Hadde det ikke vært for datteren vår så hadde jeg reist for lenge siden,men så enkelt er det faktisk ikke! Jeg kan heller ikke se for meg at livet uten han hadde vært så veldig bra,faktisk hadde det vært veldig vanskelig. Det føles ikke som et reelt valg man har at man bare kan pakke sakene sine og dra. Det er mye mer komplisert enn som så.

Håper iallefall dere klarer dere gjennom dette! Sender deg en klem,siden jeg vet hvor vondt det gjør=(

Jeg har tilgitt utroskap, og vi er fortsatt sammen - lykkelige - 5 år og ett barn etter :)

 

Men om du bestemmer deg for å fortsette sammen med ham, er det lite konstruktivt om du ikke tilgir, da bare straffer du begge ekstra..

 

Mitt råd er å PRATE SAMMEN til det er ute av verden, og når du da sier du har tilgitt, så har du det! Ikke noen sure stikk hver gang dere krangler - enten vil du ha ham eller så klarer du deg aleine, det finnes ingen mellomting. Dessverre.

 

Lykke til!

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...