Flytte fra mann (og barn)? for å få jobb

[Anonym bruker]

Jeg har en 8 års lang universitetsutdannelse, og får meg ikke jobb her vi bor nå. Her er ikke jobber i det som jeg er utdannet i. Sparepengene er nesten slutt, får jeg meg ikke jobb i løpet av et par mnd. så klarer ikke vi avdrag på huset lenger. Jeg vil ikke ha noen vansker med å gå meg jobb i en storby. Mannen min har jobb her, men kan lett få seg jobb hvor han vil.

 

Mannen min nekter å flytte, han liker seg her (Jeg hater å bo her). Om så han må selge huset og bo e en billig ettromsleil, så vil han heller det enn å flytte. Alle gamle kollegaer/studevenner mener jeg er gal som sitter og råtner her, og at jeg ruinerer min framtidige karriere.

 

Det er bare å flytte det sier mannen min, men barna blir hos meg. Nei, sier jeg selvsagt. Både jeg og han vil ha full foreldrerett, det kommer til å ende i retten.

 

Hva hadde du gjort?

[Anonym bruker]

Da får du full foreldrerett og kan ta med deg ungene. Retten kommer til å se på at han har lett for å flytte på seg å få jobb andre steder. Alle og enhver skjønner at når man har en så lang utdannelse vil man gjerne bruke den, dessuten har norge behov for kompetente folk. Det burde mannen din også skjønne, makan til møkkaoppførsel...

[Anonym bruker]

Jeg er redd jeg ikke vil få foreldreretten jeg da. Vi er like gode omsorgspersoner. Men er redd at det at størstedelen av familien bor her, samt at barna er veletablert i barnehage vil tale mot meg.

 

Det som vil tale for meg (tror jeg) er at jeg med jobb i det jeg er utdannet i, har råd til å kjøpe mitt eget hus. Men mannen ikke har mulighet med sin jobb. Han må nok ta til takke med en billigleieleilighet. (aner ikke om det har noe og si egentlig)

 

Blir så frustrert av dette. Vi har stått i det i snart et halvt år, og mannen min NEKTER å i det heletatt diskutere å flytte på oss. Jeg prøver og ta opp at dette går ikke stort lenger. Men han bare avfeier meg. Og nå tilslutt sier han at jeg bare må flytte om jeg ønsker, men da uten meg.

 

Vet ikke om han faktisk mener det da... eller om det er noe han sier for å få meg til å slutte å mase. Jeg vet ikke hvilke tanker han har om hvordan vi skal klare oss. Virker ikke som om han tenker på det i det heletatt. Mens jeg går og bekymrer meg 24/7. Folk mener jeg bare bør finne meg en "vanlig" jobb (kassa på rema etc). Men jeg vil jo ikke det. Og dessuten - så har vi ikke råd til å holde på huset med en remajobb.

[Anonym bruker]

Hva med å flytte for en kort periode da? Kanskje han får opp øynene da.

 

Dette virker som en trasig situasjon. Hva slags respekt har han for deg, når han behandler deg på denne måten?

 

Jeg ville uansett tenkt meg om før jeg tok med meg ungene, bort fra barndomshjem, familie, venner og barnehage. Er det ikke litt egoistisk å røske dem opp med roten?

 

Har du mulighet til å skape deg en egen arbeidsplass der du nå bor? Hvor langt er det til nærmeste by? Kanskje du kan leie hybel og helgependle.

 

Det finnes andre muligheter enn å rive i stykker familien..

[Anonym bruker]

Hva med at du firer litt på kravene å får deg en "dårligere" jobb enn det du har utdannelse som?

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at du etter 8års utdannelsen ikke vil jobbe med noe du kunne jobbet med uten utdannelse i det hele tatt. Er det sannsynlig at du noen gang kan jobbe innen utdannelsen din der dere bor nå, bare at det er få jobber så ingen er ledige nå? Hvis det er sånn at du aldri kan få deg en relevant jobb der, så er det jo egnetlig bare tull å bli boende. Har dere diskutert tidligere om hva dere skal gjøre når du er ferdig med utdannelsen din? Hva mener mannen din at dere skal gjøre når du ikke får jobb? selge hus og leie et lite fordi han ikke vil flytte på seg?

 

Jeg tror det viktigste er at du og mannen må sette dere ned å snakke om hva dere tenker videre fremover og at han ikke får lov til å bare si at du får flytte alene om du ønsker det. Han må også komme med forslag til løsninger på hvordan dere kan klare dere fremover, sammen og hvis dere blir boende som han ønsker, for at dere skal bo sammen bør jo egentlig være et mål.

[Anonym bruker]

Ja, jeg tenker mye på det jeg også. (ta vekk barna fra det de kjenner), men vi har ikke bodd her mer enn et år, begge barna er født i Oslo, og gikk i barnehage der før vi flyttet. Vi flyttet fordi vi fikk tilbud om å kjøpe dette huset her billig (min bestemors hus) og fordi han fikk tilbud om jobb. Jeg fikk jobb her umiddelbart, men bare i 6 mnd. Da kom hun som hadde jobben tilbake fra perm.

 

Jeg har søkt jobber med en radius på ca. 10 mil. Her er to småbyer innenfor den radiusen.

 

hi

[Anonym bruker]

Har du ikke mulighet til å pendle da?? Hvis du ønsker å beholde både mann og barn??

[Anonym bruker]

Jeg har det slik som deg. Sitter med en høy universitetsutdannelse som jeg ikke får brukt her i bygda hvor jeg, mannen og barna våres bor. Mannen min har drømmejobben. Hans familie bor her, min familie bor mer enn 100 mil unna! Det er ikke godt å si hva du bør gjøre. Vet knapt nok selv hva jeg skal og bør gjøre. Mannen min nekter også å flytte, så da sitter jeg er, med "skjegget i postkassa". Angrer meg som en hund at jeg lot meg overtale til å flytte nordover.

 

Jeg tror du må sette opp en liste hvor du lister opp positive og negative sider ved å bo der du bor nå eller den byen du ønsker å flytte til. Mannen din må også gjøre det samme. Så er det bare å sette i gang å diskutere.

 

Vi har gjort det. Vi har også gått på et parterapi og fått mange gode tips hvordan vi kan diskutere bedre (utenat vi har kommet frem til en løsning enda....)

Forskjellen mellom meg og deg er at jeg trives her i bygda. Vi har fin og stor familie rundt oss (hans familie, vel og merke) og mange gode venner. Allikevel synes jeg det er vanskelig å akseptere at her skal jeg bygge og bo for resten av livet. Jobben er en stor del av vår hverdag, og det er viktig å trives i jobben. Om mannen din, (slik som mannen min) lett kan få seg en jobb overalt i landet, ja da synes jeg det er egoistisk å tvinge den andre part å bo der hvor bare han har en god jobb.

 

Det å få fram hvor viktig dette er for deg er alfa og mega. Kanskje du kan snakke meg svigermor (om hun bor i byga hvor dere bor) og fortelle henne hvordan du føler, og få hennes sympati. Da får du flere på "ditt lag" og kanskje han vil innse at han ikke kan tvinge deg til å bli.

 

Huff, kjedelig at det skal være så vanskelig.

Håper det løser seg for dere!

 

Lykke til!