Hva er oppskriften på et langt og godt forhold/ekteskap egentlig?

[Anonym bruker]

`Vi har det egentlig helt fantastisk sammen når vi har det fint. Men i enkelte perioder så kan begge bli fort hissige over ting som en egentlig ikke trenger å hisse seg opp over. Samboeren min er i tillegg langsint og kan gjøre en liten filleting om til en stor krangel som varer i minimum 3 dager, så går alt tilbake til det fine normale igjen.

Jeg kjenner at det sliter så voldsomt på meg at han går og er langsint over så små ting og prøver å spørre han hvordan det vil gå hvis det virkelig dukker opp et stort problem, hvordan takler vi det?

Vi elsker hverandre og har barn sammen og som sagt så har vi det egentlig veldig fint..Men når disse kranglene kommer opp, så tenker jeg nestebn hver gang at dette gidder jeg ikke mere..

 

Er det sånn hos andre også? Når dere krangler, tenker dere også det samme som meg? Jeg vet at samboer tenker på den måten også. ER det normalt eller er vi helt på jordet?

[Anonym bruker]

Respekt for seg selv og for partneren.

 

At begge gir og tar, slik at ikke den ene servicerer den andre uten å få noe tilbake.

 

Den langsintheten hadde ikke jeg tålt, men det er ditt liv og kun du kan endre det

[Anonym bruker]

Signerer hun over her.

Også det å klare å være venner, ikke bare kjærester. Det er jo ikke akkurat noe man kan bestemme, men tror det er veldig viktig.

 

Jeg og samboeren min er veldig gode venner, samtidig som vi fortsatt er veldig forelsket. Vi liker å finne på ting sammen, og savner hverandre så fort vi er borte fra hverandre. Vi har to barn, og da MÅ man også være snille mot hverandre. Det trenger ikke være krangling om hvem som skal bytte bleie, eller hvem som skal sove lenge på lørdag.

[Anonym bruker]

Slik har vi også hatt det.Jeg fikk nok og gjorde det slutt.Han la seg langflat og innrømte at han slet.Jeg ga han to ultimatum som jeg ikke nevner her siden jeg vet at en del familie er her. MEN det funket. Vi har det strålende!!!Og forholdet er nyfriskt. Han viser meg respekt og jeg gir han forståelse.Det store spørsmålet er vel egentlIg hva dere to faktisk ønsker, om dere vil bo sammen eller ikke.Ved en konfrontasjon, finner dere hvertfall ut av ting og de fleste vil få klarhet i hva de faktisk ønsker seg.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Vi har noen få enkle regler vi begge må forholde oss til her i hjemmet.

Ingen legger seg og er sint på den andre. Vi skal spise middag uten tv eller andre forstyrrende faktorer. For å høre hvordan den andre har det.

Ingen av oss skriker eller bruker unødvendige kalleord om den andre .

Vi sier ifra før ting blir for irriterende. Ingenting taes opp forand andre.

 

Han kan være langsur ,men vi er enige om at det må være lov å være uenig. Hvis det er en avgjørelse som må taes finner vi en mellomting.

 

Vi respekterer hverandre,

Stoler på hverandre.

Prøver å ivareta sexlivet og gjør noe med det hvis det er litt på hylla .

Respekterer at vi trenger tid til å savne hverandre..

 

Dere er nok normale . men kanskje dere skal finne en bedre måte å kommunisere på slik at han ikke blir langsur og dere slipper å gå så langt som gidder vi dette forholdet mere..

 

[Anonym bruker]

gi og ta

å ville det beste for hverandre,slik at man deler på alle de oppgavene det medfører å få barn

 

å gi hverandre rom til egentid samtidig som man må innse at å være egoistisk ikke går an når man er i et forhold.

 

kommunikasjon,snakk sammen om forventinger. man har som regel forskjellige forventinger,og det blir fort sårt om man ikke snakker høyt om slike ting.

 

vær venner

 

vær god mot hverandre,ikke ta hverandre for gitt.

 

hadde jeg hatt en langsint mann hadde jeg gått på veggen.kanskje skal dere gå til terapaut?dette sliter på deg og forholdet

[Anonym bruker]

Takk for svar dere:)

 

SKal prøve å ta det opp med han på en fin måte.

 

Kan jo nevne at vi aldri krangler foran barna, og snakker helt vanlig til hverandre når de er tilstede.

Jeg kan å bli fort hissig, men jeg kan tenke over det og en halvtime etter sier jeg unnskyd hvis jeg reagerte feil.