Merker barna min sorg?

[Anonym bruker]

Jeg tror på logikk, ikke spøkelser!! (så er det sagt)

 

For noen dager siden mistet vi et nært og meget kjært familiemedlem. Vanskelig å forklare til barna på 3 og 1 år, men tror kanskje 3 åringen forstår litt hva som er skjedd. Fryktelig tungt for meg for jeg var utrolig glad i dette mennesket.. Jeg er tilstede for barna på dagen, men om kveldene etter de har lagt seg og sover (19.00) så sitter jeg for meg selv og minnes, og gråter litt (mye).

Den første natten etter dødsfallet sov de godt. Jeg sørget da foran de. Nettene etter dette har vært et rent mareritt. De våkner omtrent hver time og gråter. De sovner fort igjen, men dette ødelegger søvn for både de og oss foreldre.

Sørger litt foran de, men antar at de blir drittlei og fortvilte over at mamma går rundt og gråter hele tiden, så skjerper meg mye foran de.

 

I kveld/natt tar det helt av. Minste skriker når han ser sengen sin og eldste våknet etter han hadde sovet i 2 timer og har våknet i lengre perioder hele kvelden. Han sovnet til slutt på sofaen med hodet i fanget mitt. La han i sengen og etter 5 min kommer han ut igjen. Legger meg på madrass på rommet hans, men han sovner ikke. Ut i stuen igjen og nå har han akkurat sovnet. I søvne sa han nettopp "***** kommer Tut tut" **** er avdødes navn.

 

Mitt spørsmål er: Er det min sorg som uroer barna eller er det tilfeldig at dette skjer akkurat nå?

[Anonym bruker]

Kondolerer så masse. Vanskelig å miste noen man er glad i. Om dette er noe som opptrådde hos barna etter dødsfallet så har det nok med det å gjøre. De merker utrolig fort når mamma er lei seg. Du må nesten bare prøve å prate med de(særlig elste) og fortelle at mamma er lei seg osv. Barn tar svært skjelden skade av at mor er i sorg, men det er nok lurt å prøve å leve som vanlig foran dem. (Selv om det kan være utrolig vanskelig.)

Ønsker deg all lykke til videre. Om du føler at sorgen tar helt over så er det lurt å snakke ut med noen om det.

God klem

[Anonym bruker]

Uff, det er en vanskelig situasjon dere kan kommet opp i. Kondolere.

 

Kan fortelle hva som jeg har gjort som hjelper (ihvertfall mine barn). Jeg går med "kronisk" sorg- har fått brystkreft og prognosen er ikke særlig god.

Mine barn har også hatt reaksjoner på min sorg: sinne, aggressjon og til tider dårlig søvn.

 

Jeg forsøker mest mulig å skyve bort tankene og sorgen på dagen når jeg er sammen med barna. Holder meg beskeftiget. Om jeg har en dårlig dag og føler for å gråte så snakker jeg med barna (3 og 5 år) om hvorfor jeg er lei meg, at jeg elsker dem- de trenger ikke være lei seg selv om mamma er og at jeg snart har det bra igjen. Føler det er viktig de er med i hvorfor mamma gråter- fantasien er mye værre enn virkligheten.

 

Ang. søvn så har mine sovet inne hos oss en god stund nå. Det føler at det er tryggere å gå å legge seg når de vet mamma skal sove ved siden av de. I tillegg så er veien kortere om de sover dårligt en natt.

 

Jeg tror at måten å komme over dette er trygghet. Jeg husker selv første gang jeg så mamma gråte- da var jeg 6 år og fikk ingen forklaring. Jeg tror at små barn fort fanger opp humøret til foreldrene sine og reagere likedan selv når de ikke skjønner hvorfor og hva. Gi de trygghet, kos og klem så kommer dere alle gjennom dette. Tiden leger mange sår og visker bort den værste smerten.

 

Klem fra meg

 

[Anonym bruker]

De merker nok mye mer av våre sinnsstemninger enn vi liker å tro.. jeg har selv erfart en ting: det er VIKTIG å snakke med barna om hvorfor man er trist / opprørt osv. Hvis barna ikke vet hvorfor man er trist, kan de bli redde for reaksjonen din, redde for sorgen. Selv bittesmå barn, som babyer bør man forklare på en enkel måte hvorfor man sørger. Feks bare si at er lei seg fordi man savner x slik, og at det er sånn livet er. Man blir glad i mennesker og man vil oppleve tap. Det er ikke noe farlig med det, men vanlig å bli lei seg. Min mor mistet sin bror da jeg var nyfødt baby og sørget mye. Senere, i voksen alder, var jeg hos en healer (jada, spar eventuelle fordommer), i forbindelse med et kroppslig problem. Jeg ble litt overrasket over at hun da ved å kjenne på energistrømmene i kroppen min kunne stadfeste at jeg bar på en klump med uforløste følelser i magen, og for henne kjentes det ut som sorgen til et lite barn, fra spedbarnsstadiet. Jeg fortalte da om mammas sorg det første året av mitt liv, og hun sa det kjentes ut - på følelsen- som om jeg nærmest hadde adopdert denne sorgfølelsen, og at det også var en viss redsel knyttet til den. Som om jeg hadde blitt redd de triste følelsene fordi jeg ikke forst HVORFOR hun sørget. Hadde hun pratet med meg, selv om jeg bare var en bitteliten baby, ville jeg kanskje fått et mer avslappet eller naturlig forhold til dette.

 

Det hører også med til historien at mamma en gang senere var hos denne healeren ifm andre plager, og at healeren da senere fortlate meg at hun hadde kjent akkurat den samme 'pakka' i magen hennes som jeg hadde, hvilket bekreftet historien. Kjente meg igjen i så mye av de følelsene hun kunne kjenne i min kropps energier,. Veldig rart. Men jeg vil ihvertfall oppfordre deg til å prate med dem, gjøre det til en naturlig ting at du sørger, vise dem at det ikke er skummelt, men at det er helt vanlig å være lei seg- og ikke minst fortelle at det også går over. Man må bare ha ro og tid til å være lei seg når noen blir borte.

Lykke til og kondolerer