Føler at jeg hele tiden må krangle med barnefar, og at det er vanskelig å bli enige om kosthold og begrensinger! (Langt)

[Anonym bruker]

Det er jeg som er den strenge i huset, og det er jeg klar over. Allikevel føler jeg ikke at jeg er fanatisk, jeg har et sunt forhold til kosthold, men jeg mener også bestemt at sukker bør begrenses. I mitt hus foretrekker jeg at det bare drikkes vann til alle måltider med unntak av f.eks. et glass melk til frokost eller kvelds, sånn i de vanlige ukedagene. I helgene kan det godt stå juice på bordet, og en sjelden gang hender det at vi har brus på en fredag eller lørdagskveld. Allikevel mener jeg da at dette er noe som skal og bør begrenses, så det holder med f.eks. to små glass juice eller to små glass brus.

 

Det har mye fordi jeg tenker på skade på tennene, men også fordi jeg mener at man ikke behøver å drikke masse sukkerholdig drikke kun fordi det er godt. Er man tørst så kan man drikke vann, ellers kan vi kose oss med juice o.l. en gang i blant.

 

Det samme forholdet har jeg til godteri og matbegrensninger. Vi har et barn som er veldig glad i mat, og har en litt uheldig utvikling ifht. vekt. Ser at barnet helt klart har behov for litt veiledning og matbegrensning, så jeg forsøker å begrense matinntaket hennes. Far på den andre siden pøser på, og lar barnet få det hun ønsker.

 

Det er så store forskjeller mellom hva jeg og far tillater, at jeg kjenner at det både blir et irritasjonsmoment mellom oss to, men også ifht. barna som hele tiden må forholde seg til forskjellige regler. Datteren vår f.eks. (10 år gammel), har slettes ikke behov for mer enn maks 2 brødskiver til kveldsmat, men dette mener han at barnet skal få bestemme selv. Saken er at så lenge datteren vår får bestemme selv, så ender hun opp med å spise 4-5 brødskiver, noe som er altfor mye for en jente som har begynt å bli ganske så lubben.

 

Dessuten opplever jeg at han hele tiden lar henne velge. I dag har hun blant annet fått i seg minst 1 liter med juice og 0,5 dl med saft og et glass brus. Jeg synes det er altfor mye! Dessuten lar han henne kose seg med godteri og kjenner heller ingen begrensninger der.

 

Jeg har forsøkt å snakke med mannen min om dette. Prøvd å forklare han hvorfor det er viktig at vi er litt strenge på dette med kosthold. Han har en veldig stygg tendens til å la barna droppe grønnsaker hvis de vil. Veldig typisk som at han står i forsvar hvis jeg sier at de bør ha noe grønt på fatet, fordi han fortsatt mener at det er deres valg. Det samme gjelder når jeg forsøker å si at nok er nok; da kommer han alltid med det at han spurte om de ville ha mer, og da må de jo få. Det samme gjelder med søt drikke, han mener at de skal få kose seg, spesielt når det er helg.

 

Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre med dette, for hele opplegget gjør meg sliten! Det er ingen tvil om at vi samarbeider dårlig og at ekteskapet er litt hanglende, men vi har forsøkt å jobbe med det lenge. Allikevel er det vanskelig når vi hele tiden jobber mot hverandre. Jeg mener at han gjør datteren vondt ved å tillate et slikt matinntak, han mener at barnet skal få så hun blir mett, og kunne kose seg hvis hun vil.

 

Men allikevel føler jeg at det begynner å bli litt på kanten når han lar barnet spise en hel pizza Grandiosa, tre hamburgere, drikke mengder med sukkerholdig drikke m.m.

 

Blir sliten av hele opplegget. Det samme gjelder for øvrig de andre som er normalvektige. Det går an å begrense matinntak, man behøver ikke å spise fem brødskiver før man går til sengs, og jeg synes ingen av barna har godt av masse juice, saft osv... Men der er vi jo uenige, og det er en stadig krangel.

 

Er jeg virkelig urimelig? Jeg klarer ikke å se det selv, og han klarer jo åpenlyst ikke å se at han selv er urimelig.

[Anonym bruker]

Er han barnefaren eller mannen din? "Barnefar" er et ord som vanligvis brukes av enslige mødre.

 

Jeg synes vel at dere begge er litt ekstreme i matrådene deres, på hver deres måte.

[Anonym bruker]

Hvis dere har 50/50 så kan jeg til dels være enig i at han må begrense matinntak osv, men hvis hun er der kun annehver helg så hadde jeg ikke lagt meg oppi det. Forsøk heller å la være å tenke på det, la ungen "kose" seg når hun er hos far og forsøk å legg opp til en aktiv hverdag for barnet. Får hun nok bevegelse så tenker jeg at vekta regulerer seg ganske ok selv.

[Anonym bruker]

Han er både barnefar og mannen min. Dessuten bruker jeg ikke ordet barnefar, jeg skriver far.

[Anonym bruker]

Vissst poden på 6 år hadde fått bestemt, var det pølser og brus hver dag....

Han er IKKE flink å spise grønnsaker, og hadde nok ikke frivilligt smakt på de engang..

En hel gradiosa deler vi , to voksne og 6 åringen...

 

Med tanke på at jentungen (dine ord) begynner å bli lubben, så kan det nok være lurt at du prøver å begrense matinntaket hennes.. Men for all del, la det ikke bli SLANKING...

Det er vondt for jentungen om hun noen år blir småfet, spesiellt i denne kroppsfikserte verden...

[Anonym bruker]

Ta det fra en som selv var overvektig som barn. Ikke la han ødelegge datteren deres. Tilslutt var jeg 115 kg tung fordelt på 163 cm, måtte ta en slankeoperasjon for å komme meg ut av det helvete.

 

Er datteren deres aktiv? Selv holdt jeg vekten i sjakk sånn nogenlunde ved å være veldig aktiv når jeg var mellom 9-17 år, drev både med turn, fotball, håndball og svømming. Det var når jeg bikket 16-17 år og heller ville være sammen med venner og feste at det virkelig tok av rent vektmessig. Kunne ikke spise det samme da.

 

Jeg kunne også fort spise 4-5 skiver brød til kvelds, eller en hel Grandiosa alene som 12 åring. Det er ikke rett. Det er ikke slik det skal være. Jeg hadde foreldre som tilslutt gav meg opp.

[Anonym bruker]

Vi bor sammen, så dette gjelder i hverdagen og ellers i helgene. Jeg mener jo at ungene selvsagt skal få kose seg en gang i blant, og det får de også gjøre hos meg. Allikevel mener jeg at vi kan begrense det litt. Jeg ser at det er uheldig med tre hamburgere, masse godteri, masse sagt, brus og juice f.eks. Det er jo der vi er totalt uenige.

 

Forsøker å ha en aktiv hverdag, men barnet spiser såpass mye at det også legger seg litt på kroppen, for å si det sånn.

[Anonym bruker]

Jeg slanker ikke barnet mitt, men jeg begrenser matinntaket hennes. Hun skal få kose seg med godteri når alle andre gjør det, men det skal ikke være så mye som hun orker (det gjelder de andre også). Hun skal få juice en gang i blant, men ikke fem store glass (f.eks.). Problemet ligger i at faren hennes ikke har noen begrensninger på det, og mener at det må være barnets eget valg. Der er jeg totalt uenig.

 

Forsøker å ha en aktiv hverdag (går mye), men allikevel har hun begynt å få litt mage. Vi går mye turer i helgene og sånt, så vi gjør vårt beste. Hun går også på fotball.

 

HI

[Anonym bruker]

Hvis dere bor sammen blir det noe annet.. Ta med deg faren til lege eller kostholdsrådgiver, be at han/hun viser faren sammenhengen mellom vekt og høyde på datteren og hvor hun ligger i forhold til normalen. Kanskje han våkner opp litt? Det er rett og slett barnemishandling å la ungen spise alt hva de vil, hvis det er slik at hun spiser så mye, veldig trist når barn blir overvektige pga at foreldrene ikke kan holde et godt kosthold.

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med deg HI, synes nesten du skal avtale time med en kostholdrådgiver eller noe slikt. Så han kan få med seg at det ikke er du som er smågal

 

Det er ikke bra for helsa hennes og om en liten stund så kommer hun til å bli mobbet hvis det fortsetter i denne retningen. Snart begynner kroppsfikseringen og det er helt grusomt å bli erta for at man er litt rund.

Jeg var selv lubben mellom 10-14 års alderen og ble erta en del, det var helt forferdelig og det har påvirket selvbildet mitt den dag i dag. Er ikke overvektig, men er alltid bekymret for om andre oppfatter meg som lubben eller lignende. Er rett og slett veldig sårbar for kommentarer om kropp og vekt.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Til HI:

Du skriver "Føler at jeg hele tiden må krangle med barnefar" i overskriften, og det fører til at vi først antar at du er alenemor og at det dreier seg om samvær.

Men OK, nå skjønner vi at dere bor sammen og at det er mannen din du skriver om.

[Anonym bruker]

Å fokusere på vekten hennes eller at hun begynner å få mage syns jeg blir veldig feil. I kostholdssammenheng er det viktig å fokusere på å være sunn. Å dra frem hennes kropp blir så feil som du kan få det til, syns jeg. Det stakkars barnet skal ikke ha dét presset på seg allerede. MEN alle barna skal spise sunt og ordentlig. Om ungen har mage eller ei skal du som mor gi langt faen i. Du kan raskt trigge en spiseforstyrrelse. Hun er bra akkurat slik hun er, uansett mage eller ei. Drit i å telle skivene hennes. Lag god og sunn mat hun kan spise seg mett på. Å si "nei, nå får du ikke mer mat!" til en 10-åring er sinnsykt hjerterått. Sett fram en liten skål med godteri, ikke ta nugatti på brødskiven osv, det er sunnere enn å begrense HENNES inntak.

 

 

[Anonym bruker]

Er jo ikke sikkert at HI lar ungen være klar over at hun synes hun har begynt å få litt mage...håper ikke det.

 

Men å gi en unge ubegrensa av jus, brus, pizza osv er jo ikke bra..

Og fem store brødskiver til kvelds trenger man jo ikke...

 

 

[Anonym bruker]

Stå på! Barna må lære gode matvaner om som de tar med seg videre. Sukker og salt er noe barn for i seg alt for mye av.

Du kan lure grønnsaker inn i mat om de ikke liker de.

Jeg mener det er omsorgsvikt å la barn som ikke vet sitt eget beste bestemme.

Om de vil være med å bestemme kan de være med å lage ukesplan med sunne middager.