Er så lei meg!! Trenger råd!!! :( :(

[Anonym bruker]

Skal prøve å gjøre dette kort...

 

Jeg er 28 år og har en samboer på samme alder. Vi har et barn, en gutt på snart 7. Helt siden han ble født, har far hatt et rusproblem(hasj) og han har også hatt andre ting innimellom. Jeg har oppdratt sønnen vår helt alene, far har vært av og på hele veien. Vi kjøpte oss hus i 2007, fordi da fikk han god jobb og tjente utrolig mye penger.. Likevell har han ikke greid å være noen god pappa, han greier ikke kommunisere godt med sønnen sin(jeg opplever at han snakker til ham som en voksen) og fysisk kontakt er det også dårlig med. Han finner aldri på noe med sønnen sin, alt sånt er det jeg som gjør(fotball osv)... I tillegg tar han seg "velfortjente" ferier på 3 uker av gangen i løpet av året, siden han jobber så mye( 5 dager i uka som de fleste andre)..... Han har fri i helgene, men de bruker han ikke på sønnen sin, heller på seg selv, tv-spill, film og hasjrøyking om kveldene.

 

Sønnen vår har nå blitt så stor at han savner pappaen som aldri er der for ham. Dette gjør meg VELDIG vondt, siden jeg ikke kan gjøre noe med det. Jeg burde ha gått fra ham for lenge siden, men nå har jeg endelig gjennomført det og vi skal selge huset og jeg og gutten flytter for oss selv.

 

Men selv om jeg har forklart gutten vår at mamma og pappa bare skal bo fra hverandre og ikke er uvenner, er han litt forandret. Han som ELSKET mamma har nå pluttselig noe imot meg? Han klager på alt jeg gjør, tonefallet i når jeg snakker til ham, ansiktsuttrykkene mine, måten jeg spiser på. Han sier han vil bo med pappa og han vil ikke engang at jeg skal komme hjem om dagene, ei heller hente ham på skolen. Og dette er en gutt som var den største mammadalten jeg noengang har sett(og andre også).. Jeg har gjort og ofret alt for ham og vi har hatt en svært god kontakt hele hans liv. Jeg mener og tror at jeg gir ham en god oppdragelse også, med betingelsesløs kjærlighet men også klare grenser. Jeg sier jeg elsker ham hver dag og gir mye fyskisk kontakt i form av klem og kos.

 

Nå er jeg så lei meg, selvtilliten er svekket og jeg kjenner meg som en dårlig mor samme hva jeg gjør..... Han sier ikke at han hater meg, jeg ser bare at han tar avstand og han klager på ting ved meg. Dette, selv om vi ikke har hatt DEN praten med ham ang meg og pappaen.... Det har nok vært endel diskusjoner,litt krangling, men det har det vel egentlig alltid vært......

 

Føler meg så mislykket nå ( hjelp...

[Anonym bruker]

Hørtes ut som han tror at du skal "gjemme" han unna faren, slik at han ikke ser han mere.

 

Utrolig trasig situasjon du har, har nok ikke noe annet råd enn å søke hjelp. Kan hende gutten din trenger og ha noen utenforstående og snakke med.

[Anonym bruker]

God klem til deg.

Vanskelig situasjon, det er vel kanskje ikke så lett for gutten din å forstå hvorfor dere ikke skal bo sammen lengre. Kanskje gi gutten din litt tid til å fordøye alt sammen, så ordner det seg nok. Og du er ikke mislykket, vært stolt av avgjørelsen din Du gjør nok det rette for gutten din opg deg selv.

[Anonym bruker]

Utrolig trist.

Tror det er slik med barn at dem de stoler og kjenner seg tryggest på er også de som vil få se følelsene deres. Han kjenner nok på hele situasjonen og lar de vanskelige følelsene sine komme ut overfor deg, som han er aller mest trygg på. Selv om de kommer ut i form av sinne rettet mot deg. På et eller annet vis må de ut. Kan være en ide forsøke få han til å sette ord på følelsene sine? Hva han kjenner og tenker rundt dette? Om han har noen spørsmål rundt dette?

Vær den sterke som fortsatt viser at du elsker han betingelsesløst, selv hva han måtte tenke å føle rundt dette. Barn kan ta skylden for brudd selv, gi noen andre skylden, synes synd på den som blir fraflyttet etc. Se på deg selv som hans ventil.

KLEM!

[Anonym bruker]

Jeg har jo i flere år bare "holdt ut" og passet fasaden, jeg greier ikke lenger ..... Jeg tror ikke gutten er sint pga "bruddet" fordi han vet ikke at det er et brudd, vi har forklart det sånn at pappa må flytte dit fordi han må jobbe en stund. Tror det er mer at han ikke skjønner hvorfor pappa aldri har tid til ham??? Og når jeg sier ifra så blir det jo bråk siden pappa selv ikke er enig i at han ikke yter.

 

Han kan jo hverken gi gutten ros, oppmuntring eller kos.. Så hva skal jeg gjøre da, jeg må jo finne en løsning før det bli for sent. Tror ikke det vil hjelpe å snakke med noen utenforstående nei. Jeg ringer ikke barnevernet på meg selv for å si det sånn.....

[Anonym bruker]

Huff for en slitsom situasjon. Men jeg synes du gjør det rette. Hold ut.

Jeg tror dette er en ganske typisk, dessverre. Men jeg tror at han tar ut sin skuffelse over far, på deg som han er trygg på og glad i.

 

Du må ikke betvile degselv. Stå på og tenk på at du gjør det beste for dere begge.

[Anonym bruker]

Skulle akkurat til å skrive det samme som 00.08. Det høres ut som om han lar sinnet og frustrasjonen sin gå ut over deg, og det beste du kan gjøre er å se det som en tillitserklæring. Men det må være vanskelig for dere begge å skulle takle dette alene. Hva med å søke hjelp fra familievernkontor, psykolog via henvisning fra fastlege, skolehelsetjeneste e.l (jeg aner egentlig ikke hvor man kan få hjelp, men tenker noen av disse kanskje kan hjelpe?). For hans del kan det nok være godt å få noen andre, nøytrale å snakke med, og for din del kan det nok være godt å få noen verktøy til å stå i situasjonen med.

 

Du er en sterk mamma, og uansett hva den vesle sønnen din måtte si og gjøre akkurat nå midt oppi dette, så vet han at du er hans ankerfeste i livet, og når han en dag ser tilbake på barndommen sin vil han være takknemlig for at du var akkurat den du var.

 

Masse lykke til og gode klemmer.

[Anonym bruker]

Takk skal dere ha...

 

Er bare så utrolig redd for at jeg ikke gjør ting riktig og som det "burde være"... Sånn at han som eldre sier til seg selv at han aldri skal oppdra sitt barn slik som jeg gjorde og gjøre samme feil :(....

 

Det er jo ikke bra for ham å bo i luksus men mangle pappa likevell? Og ha en ustabil hverdag? Da er det jo bedre at han bor med meg og etterhvert får samvær(dersom far er rusfri og "normal"?)...

 

Dette er så vanskelig for meg at jeg sover ikke om nettene lengre. Jeg forsøker å smile hver dag og å gjøre min sønn glad, men jeg er så trist på slutten av dagen.

[Anonym bruker]

En del av disse tingene kunne min mor også sagt om min far. Han var bonde og lite inne, og det var avgjort min mor som tok seg av oss, tok bilder av oss og reiste på ferie med oss. Likevel var min far faren med stor F, og jeg elsket ham. Kanskje sønnen din ser på sin far på samme måte?

[Anonym bruker]

Ja, du har rett i det. Han elsker ham veldig mye, men lurer på hvorfor pappa aldri kan ta seg tid til ham. Hvorfor kan pappa sitte i tv-stua og spille tvspill men ikke gå ut og finne på noe gøy med gutten sin? Hvorfor er pappa aldri med oss på kino, i svømmehallen eller på lekeland? Aldri med på skogstur eller andre ting som er koselig å gjøre som en familie? Det er ikke fordi pappa er på jobb...

 

Det er fordi pappa sover, eller ser tv-

[Anonym bruker]

Hvis sønnen lurer på det er det litt merkelig at han sier han vil flytte til faren?

Jeg tror sønnen mener det er du som er årsaken til at han ikke får være så mye i nærheten av faren sin, og det er jo faktisk du som har flyttet vekk.

 

Dette er på en måte et klassisk spørsmål: Mor flytter vekk med barn, barn vil flytte til far men far er ikke kompetent, barn forstår ikke.

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du er veldig fortvilet... Tror sønnen din, som du, går igjennom en veldig vanskelig periode. Han er bare et barn, og vet ikke hvem eller hva han skal forholde seg til, at selv om mamma og pappa kanskje ike elsker hverandre , elsker man han ubetinget. Det er hardt for et barn å måtte fogolde seg til voksenlivet, og han tror kanskje han må velge hvem han er mest glad i , og liknende. Tror og synes dere burde ta en ordentlig prat med han der dere prøver å forklare på hans nivå hvor glade dere er i han og at han kan treffe dere begge når han vil osv. Eller ta en tur til familiekontoret? Ordner seg dette, er bare en omveltning for alle sammen som er veldig vanskelig i starte... Lykke til !!

[Anonym bruker]

Tusen takk for råd.

 

Jeg tror dere har rett. Men jeg har jo bare prøvd å skjerme ham. Pappan er jo like ustabil som min egen far var og kan ofte få raseriutbrudd ved stress og andre situasjoner. Er ikke rart jeg ikke tør å spørre ham om han vil bli med oss å finne på ting...

 

Hva foreslår dere at vi sier til ham? Vet ikke hvor mye en 6åring skal få høre? Hvordan skal vi legge frem dette? Jeg er fortsatt glad i pappaen og han i meg, men han har et rusproblem og et problem med seg selv( mye forårsaket av barndom osv) og jeg kan ikke leve med ham, for da dør jeg innvendig og jeg klarer aldri å være meg selv, eller en glad mamma.