MIN erfaring med bv!! (laaangt men vær så snill å les dette! og kom gjerne med egne historier)

[Anonym bruker]

jeg har slitt psykisk..

jeg er frisk nå...

det ble sendt inn bekymringsmelding fra psykologen min når jeg ble gravid. dette var jeg enig i selv..

det var mer for å hjelpe meg.. fordi bv sitter på en del ressurser som jeg kunne ha bruk for siden jeg også er helt alene om omsorgen.

 

men psykologen sa også at han ikke var beymret i den forstand.. men han hadde også en plikt til å melde fra..

 

1. møte med bv ble jeg livredd.

dama fra bv hadde hele tiden en truende tone og nermest la ordene i munnen på meg.

hun spurte meg om ting og når jeg hadde sagt halve svaret kom hun med motargumenter for å få meg til å forstå at nåååå hadde jeg svart feil!

hun forklarte meg 4 ganger i løpet av en time at "i verste fall så kan vi gå inn og tvangsfjerne barnet"

de foreslo mødrehjem for meg.. jeg takket nei.. fordi jeg bor i en liten bygd! jeg har ENDELIG etter veeeldig mange år fått folk til å innse at jeg er en koselig frisk oppegående jente.

(har alltid blitt "trakkasert" i denne bygda pga min sykdom..)

og dersom jeg ble sendt på et mødrehjem mens mine venninner som også var gravide gikk hjemme ville folk igjen se på meg som en tulling som er syk i hodet.. noe som igjen vil få konsekvenser for gutten når han skal vokse opp..

hvem sender vel ungene sine med hjem til en kamerat med ei mor som er syk i hodet??

 

jeg fikk nesten panikk etter at hun hadde dratt.. jeg ble paranoid..

det endte med en innleggelse i psykiatrien.. (jeg har hatt mange av disse tidligere)

 

 

jeg ble rett og slett livredd. men heldigvis fikk jeg snakket godt med folkene på psyk...

de var veldig opptatt av at jeg var flink som selv tok annsvar og søkte hjelp..

 

så kom jeg ut igjen og det var på tide med et nytt møte med "nettverket" mitt.. (psykolog, fastlege, psykiatrisk hjemmetjeneste, jordmor osv.)

 

samtlige på dette møtet reagerte på hvor truende dama fra bv var..

også denne gangen fortalte hun flere ganger at verste utfall var omsorgsovertakelse.. hvor mange ganger trenger en redd og bekymra førstegangsmor å høre dette??

jeg var så bekymret at det gikk lit utover psyken min..

hadde i alt 4 korte innleggelser i svangerskapet..

 

så på siste møte tok jeg med meg min mor..

da var det under 1 mnd til termin og jeg var sliten og redd.. jeg var nervøs foran fødselen også..

 

på dette møtet nevnte dama fra bv også at i VERSTE fall så kunne de ta ungen!

de hadde hentet opplysninger fra psyk. (som har kjent meg i mange år!)de var ikke noe særlig bekymret.. faktisk var INGEN av partene i hjelpeapparatet mitt bekymret!

jeg gikk til oppfølging hos spe og småbarnsteamet på bup. der snakket jeg med en psykiater som er spesialist på å fange opp foreldrenes kontakt med barnet. for å få riktig psykisk utvikling hos barnet.

hun var heller ikke bekymret selv om barnet ikke engang var født ennå..

 

ergo det var KUN bv som var bekymret!

og hun "truet" gang på gang!

helsesøster jordmor og flere av dem var helt enig i min avgjørelse ang mødrehjemmet!

 

så når dama fra bv for 5 gang nevnte at de KUNNE ta ungen så smalt det litt for mamma.

hun spurte henne rett ut om hun hadde født før.

dama svarte nei.

og mamma sa til henne at hun faktisk burde passe seg litt. siden hun ikke hadde født selv så visste hun ikke hvilken psykisk påkjenning det er å gå en fødsel i møte.. mamma forklarte henne at de faktisk er ille nok uten å ha et truende bv hengende over seg!

og dama sa bare at hun "følte at hun måtte informere oss"

ja greit det sier mamma.. men ikke 5 ganger på under ÉN time!!

og de hadde ikke EN eneste gang nevnt hva de kunne gjøre for å hjelpe meg istedet!

 

dama sa faktisk ikke et eneste ord resten av møtet...

og mamma er også en meget oppegående dame som selv jobber i helsevesenet..

 

etter fødselen gikk alt som en drøm!! bv fikk også opplysninger fra føde/barselavd.de hadde ABSOLUTT ingen ting å klage på!

da det var tid for hjemmebesøk etter fødselen var dama fra bv nesten hyggelig.. de ville bare avslutte saken for det var ingen grunn til bekymring..

 

tenk om de da hadde spart seg for de truslene??

tenk for et mye koseligere svangerskap jeg kunne hatt da??

nå sitter jeg her med alle papirene. ikke et eneste negativt ord om meg eller min omsorgsevne! så hvorfor skulle da bv være så truende?

hvorfor kunne de ikke bare latt meg være?

når jeg ser tilbake på svangerskapet nå så husker jeg nesten kun bekymringer og redsel..

de fikk brutt meg ned ganske kraftig!

 

heldigvis fikk jeg vist dem at jeg kan klare absolutt alt jeg vil her i livet!

og jeg og godgutten har det som plommen i egget

 

(men jeg går garantert ikke til bv for hjelp senere!! da prøver jeg nok heller andre ting først! bv er SISTE utvei!)

 

 

er det noen andre som vil dele sine historier??

[Anonym bruker]

BV er livredde for folk med psykiske lidelser, for de er redde for at det skal tørne totalt for dem. Og da vil BV være der og "redde barnet fra foreldrene".

[3 er nok!]

 

hei!

 

For en trist historie du har, men jeg er veldig glad det ordnet seg for deg. Slike saksbehandlere som du har møtt på fortjener ingen å møte. Det er selvfølgelig riktig at BV i værste fall kunne ha overtatt omsorgen for ditt barn, spes med tanke på dine fire innleggelser, men i ditt tilfelle synes det likevel ikke å være sannsynlig at det skulle skjedd, og da var disse opplysningene svært unødvendige. Hun skulle, som du sier, fortalt hva de kunne tilby deg av hjelp og tiltak, det er det som er jobben hennes, ikke å true deg, slik du opplevde det. Hun burde også rådet deg til å ha med deg personlig støtte på alle møtene. Hennes jobb er å tilrettelegge for et samarbeid, og hun mislyktes totalt.

 

Jeg gjetter at denne damen var eldre og hadde lang fartstid i BV, det er gjerne de som er slik du beskriver, men heldigvis er det sjelden man møter på slike.

 

Håper alt fortsetter å ha det like fint som nå fremover

 

hilsen BV ped som dessverre vet det jobber slike personer du beskriver i BV

[Anonym bruker]

Hei!

 

Er så fint å høre at det ordnet seg for deg og babyen til slutt.

Jeg gjør meg likevel endel tanker..

Minner meg om min situasjon for noen år siden.

 

En mann jeg var samboer med hadde eneansvar for sine to barn.

På grunn av omstendigheter som hadde vært tidligere når deres mor var inne i bildet, så ble denne mannen fulgt opp av Bvt.

I og for seg greit nok om det bare hadde funket som planlagt.

Vi fikk "tilbud" (dvs ble oppfordret på det sterkeste til å motta tilbudet) om å få to damer som skulle komme hjem til oss og se litt hva vi strevde med og hjelpe oss med det.

Vi følte i og for seg ikke at vi hadde så store problemer, men noen ting kunne det være greit å få hjelp til så vi takket ja.

For å gjøre en lang historie kort, disse to damene som kom på "kontroll" hos oss (forøvrig kun en gang når barna var til stedet) konkluderte med at her var det emosjonelt svakt stilt og at barne ville ha best av å bli flyttet i fosterhjem...

 

Det var forøvrig også en sakkyndig som observerte oss når vi spiste middag en gang. Han noterte hva som stod på menyen og dynamikken mellom oss (vi fikk lese hans konklusjon etter hvert), og han mente det samme som disse to damene som hadde vært hos oss jevnlig.

 

Så var det nemdsak på gang da. I mellomtiden flyttet vi til et nytt sted, IKKE for å rømme, men fordi eksen hadde fått et veldig godt jobbtilbud.

Dette informerte vi selvfølgelig Bvt om, og sa oss fullt inneforstått med at saken kom til å gå sin gang på tross av vår nye adr.

På vårt nye bosted kom barna i en ny barnehage og GUDSJELOV kunne ped. leder i denne barnehagen bekrefte at ungene oppførte seg som helt vanlige unger, i hvertfall når de var der.

 

Barnevernet og tildligere barnehagestyrer fikk så hatten passa av nemda, og det endte med at det var de som måtte forklare hvorfor DE ikke hadde satt inn tiltak for det de oppfattet som foruroligende.

Etter få timer endte det med at Bvt trakk hele saken

 

Jeg har nå gått videre i livet med ny mann og egent barn på vei, og en ting er helt sikkert! Jeg skal ALDRI be Bvt om noe som helst!!!!

[Anonym bruker]

huf ja.. det er nettopp sånne ting som vi ahr opplevd her som gjør at folk blir redde..

og til deg som var bv.ped: hun var fatisk nesten helt nutdannet og ung.. eller sånn midten av 30 årene..

 

disse 4 innleggelsene skjedde på mitt eget initiativ.. var nok derfor de så på det som positivt.. i motsetning til tidlegere med tvang osv.

 

HI

[Anonym bruker]

Kjempetrasig at du fikk en slik opplevelse. Det er nok mange rare folk som jobber i barnevernet.

Du er sikkert en fantastisk mor så STÅ PÅ ;-)

 

Klem

[Anonym bruker]

hm... rart at en nyutdannet bv ped skal oppføre seg slik, for på bv linja er etikk pensumet veldig stort. Det legges stor vekt på medmenneskelighet, aktiv lytting, samarbeidsferdigheter osv. Men dessverre vil det alltid være noen som ikke passer inn i jobben sin, også i BV.

 

Så flott at du la deg inn på eget initiativ! Det er det stor respekt av, den handlingen forteller jo alle at du ønsker det beste for barnet ditt.

 

Når det er sagt er det vanlig at man har tiltak/oppfølging fra BV når man er innlagt på psykiatrisk, men dette er stort sett frivillig, og behøver ikke alltid bety noe mer enn av BV vet at mor eller far er innlagt, men er tilfreds med barnets omsorgssituasjon likevel. I din situasjon var du jo gravid, så det blir jo annerledes...

 

Statistikk viser også at barn av psykisk syke sjelden fanges opp av BV i tide, og historien er full av skrekk eksempler på det. pensum på BV linja er også full av slike eksempler, spes. i 3. klasse. Jeg forsvarer ikke din saksbehandler, men dersom hun kom rett fra skolebenken var hun kanskje litt vel overivrig og ute etter å "redde" et hvilket som helst barn...

 

Uansett, jeg er glad det ordnet seg for deg, og at du har kommet sterkt ut av en trist historie.

[3 er nok!]

ikke meningen å være anonym:)

[Anonym bruker]

Grøss... akkurat det er min erfaring med BV også. De konkluderte med at hjemmet var emosjonelt utilfredsstillende, og at vi burde ha hjelpetiltak og observeres av sakkyndig. Heldigvis sa jeg nei til disse tingene, ellers ville vi nok åkt direkte til Fylkesnemnda.

 

BV sa mange ganger til meg i løpet av de første månedene at de ikke var der for å ta barnet, men det tror jeg var løgn, rett og slett.