Jeg er samværsmamma

[Anonym bruker]

og ser barnet mitt annenhver helg. Mannen min har også et barn fra tidligere. Vi har ett felles. Våre særkulls går ikke noe godt sammen. Det er noen års aldersforskjell, men ikke mer enn at det skulle gå greit å ha det ok sammen innimellom i alle fall. Problemet er at barnet mitt ikke liker barnet hans, og hun er her bare for å se meg, som hun sier. Hans barn har ikke alltid vært så snill, og mitt barn er veldig følsom og ikke så flink til å glemme ting som har skjedd.

 

Jeg gruer meg til de samværshelgene vi skal være sammen alle fem. Jeg går på nåler meg angst i magen for at det skal bli krangel mellom barna og dermed mellom mannen min og meg. Mannen min synes ikke noe særlig om barnet mitt. Han synes hun bare er "vanskelig" og "sur". Jeg sier at han må følge bedre med på hva barnet hans sier/gjør. Det ender alltid med en krangel. Jeg har ønsket, inntil nylig å prøve å få dette til å bli en lykkelig familie, men har nå konkludert med at jeg gir opp.

 

Etter råd fra terapeut (som jeg har snakket med alene), så har jeg funnet ut at jeg skal ha samvær de helgene barnet til mannen min ikke er her. På den måten blir det ro rundt samværet. Det er tross alt ikke de andre i huset barnet skal besøke. Det er jo meg og lillesøsteren.

 

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette her, kanskje for å få litt tanker fra noen som kjenner seg igjen? Evt har gode tips/ erfaringer?