Svigemor.... huff, tenk at det måtte gå sånn....:((

[Anonym bruker]

Altså, for et års tid siden husker jeg at jeg skrev et innlegg her om min fantastiske svigemor, hvor heldig jeg var.

De bodde i utlandet, og skulle endelig flytte tilbake til norge, jeg var glad og mannen var enda mere glad....

Mannen har hatt vanskeligheter med sine foreldre fra før, de gav han fra seg da han var 13. De bodde da også i utlandet, og svigemor hadde tatt han med på flyet, og levert han på barnevernet i norge også reist. Ville ikke mer.

Så mannen, etter overtaling fra meg var klar for å gi sine foreldre en ny sjanse, skape et forrhold med de og gledet seg stort.

 

Vi var på husjakt på den tiden vi fikk vite at de skulle flytte. Valgte da å kjøpe oss hus nærmt der de skulle bo, 1,5 time fra all min familie og der vi bodde før. Min familie hadde vi jo alt god kontakt med, så var fint for mannen og vår datter og bo nermt dem, slik at et ødelagt forrhold kunne bygges opp.

 

Vell, det hele begynte å skurre når de skulle flytte til norge. Hennes 2 elste gutter (13 og 16) skulle komme før, og være hos oss.

Dagen de skulle komme (en venninde av svigemor skulle levere de)

sender jeg en mld og spørr når de skulle komme til denne venninden,

Nei, de skulle ikke komme, fordi hun og svigemor hadde blitt enig om at guttene skulle være hos henne isteden.

 

Jaha, det var jo hyggelig. Vi hadde selv flyttet inn i huset vårt bare 2 uker før, og stresset som gale for å ha huset, og gjesterommet klart før de skulle komme.

Tenkte ikke så altfor mye over det, tenkte de sikkert hadde hatt mye å gjøre og hadde glemt å gi beskjed.

Da svigerforeldrene mine kom til Norge la vi merke til på fb at samtlig familie her i norge var der. Ikke vi, for vi hadde aldri hørt noe om når de kom el. mannen nektet meg å sende mld, han ble skuffet igjen.

Hvorfor var fjerne tanter og unkler viktigere enn hennes egen sønn? HVorfor hadde hun ikke sagt noe til oss om at de var kommet i hus?

vell 3 dager etter fikk jeg en mld. Vi kom for 3 dager siden, og prøver å komme litt i orden med god hjelp fra familien. Vi snakkes vell en dag =)

Mannen følte seg tillsidesatt, uviktig osv.... Jeg begynte å se at her var jo ting veldig merkelig, men håpte alt ville ordne seg når de kom i ro. For min del var jeg litt desperat for at dette skulle fungere, jeg hadde jo flyttet fra alt som betydde noe for meg for at dette mor og sønn forrholdet kunne bygges opp igjen.

Vell, etterhvert som de kom i orden, ble kontakten bedre. Men, det var mange små ting jeg ikke klarte å slippe taket i.

Svigemor snakket mye om hvor dum han var, hvor mye bedre enn oss de var på våres alder osv osv...

Etterhvert som de kom i orden la vi også merke til veggene, det ble hengt opp bilder av ungene hennes. Hun har 4 stk som er yngre enn min mann. Og alle fikk plasser rundt om på veggene.

Ikke mannen, og ikke vår datter. Hun har selv sagt at hun ikke ser på mannen min som sin sønn, som med de andre barna hennes.

 

Fortsatt valgte jeg og ikke si noe, men så skuffelsen hos min mann, nesten hver gang etter vi hadde vert hos dem, eller de hos oss.

 

I januar kjøpte vi en hund av henne, det var her det virkelig gikk rett vest.

Hun driver oppdrett. Vell, vi bettalte henne, og henter vår skjønne valp.

Etter noen mnd fortalte svigemor min mann at hun ville hente hunden hjem igjen, for jeg tok ikke godt nok vare på henne. Feilen lå altså i feil for sa hun. Vell, foret hun fikk var foret svigemor ba oss om å gi, og hadde det blitt en missforståelse så kunne hun vell bare sagt det til oss. Neida, hun skulle ha valpen tillbake. Kjøpe henne tillbake, for 3000 mindre enn vi gav for henne.

Jeg gråt og gråt, mannen leverte valpen, jeg klarte ikke tanken på å reise dit og gi henne fra meg. Var knust i flere uker, og savner henne vilt enda.

Grunnen for at jeg gav lett etter var fordi jeg ikke ville ødelegge noe for mannen, da jeg med tiden har lært meg å trå forsiktig.

Pengene har jeg enda ikke fått for hunden (Hun ble tillbakelevert i påsken)

 

Når hun for en uke siden begynte å skrive dritt om meg på min mor sin Facebook side, valgte jeg å sende henne en post. Jeg har siden dette med valpen ikke vert hos dem. Orker ikke tanken på det, dette med valpen er så trist.

Jeg skrev egentlig kort at jeg ikke ville at dette skulle ødelegge for forrholdet min mann prøvde å bygge med sine foreldre, og at jeg ikke ville krangle med henne. Men at dersom hun hadde noe usagt til meg, måtte hun gjerne ta det med meg, slik at vi kunne ordne opp i det. Men at jeg ønsket at hun sparte seg for offentlig drittslenging av meg på facebook.

 

Da fikk jeg tillbake en post full av søppel. All dritten hun hadde å si orker jeg ikke skrive ned en gang. Men det var ting som at hun mente vi stjal hundemat av henne, fordi hun hadde sett en forboks i bilen vår (denne hadde vi i bilen slik at valpen skulle få mat når hun skulle ha det, og fylte den selvfølgelig hjemme med vårt eget for)

Hun mente jeg var en forferdelig dårlig dame for sønnen hennes, fordi hun de siste ukene før dette med valpen skjedde hadde observert at jeg ikke gjorde noe som helst selvom jeg var hjemme. Vell, jeg er gravid, og var på denne tiden i første trimester. Beholdt ingen mat, og var tottalt utmattet. Så ja, mye falt på mannen disse ukene. Men han klaget ikke, og jeg hadde utrolig dårlig samvittighet. Alt dette viste hun meget godt.

Hun avsluttet iallefal det hele med å ønske oss et fint liv, og ville ikke ha mere kontakt med OSS. Før dette hadde min mann og datter vert hos de ofte, selvom jeg ikke var klar for den turen. Men nå vill hun ikke ha kontakt med han heller.

Mannen gir mest utrykk for å være sint. Men jeg ser det på han at han er skuffet.

Jeg er utrolig lei meg, følte hele tiden at jeg ofret mye for at mannen skulle få bo nerme sine foreldre, og har jobbet hardt med å tilpasse meg den nye plassen, som jeg abselutt ikke trives på.

Før dette skjedde var det litt greit, men nå er det bare kjedelig.

Skal nok klare å slå meg til ro her, men hele grunnen for at vi flyttet er jo vekke.

Vet ikke hva jeg skal gjøre, lurer på om dette i det hele tatt er fiksbart... eller, om det i det hele tatt er verdt å prøve...

mannen vill ikke mer, han vill selge huset og flytte. Det nekter jeg, vi har bare bodd her et år, og ingen får jage meg vekk. Men jeg skjønner jo han også.... fordi han har på et vis mistet sine foreldre for andre gang.....

 

Dette ble langt, og sansynlig ingen her inne med magiske løsninger... måtte bare ha det ut

[Anonym bruker]

Kort og godt, den dama er psyko. Forholdet til aldri bli bra, hun vil alltid behandle sin egen sønn og hans familie som dritt.

Flytt hjem igjen, før babyen kommer, så kan dere ta opp livet deres lik det var før.

Og kutt ut hans familie, skal de få påføre barna deres sorg og lidelser også?

[Anonym bruker]

Utrolig trist å høre om dette. Håper dere i fremtiden klarer å legge dette bak dere og koser dere masse med den familien dere har og kan være 100% sikker på at alltid vil stille opp for dere..

Selv har jeg en svigermor som forstår svært lite annet enn seg selv . Men hun elsker heldigvis både mannen min og barnet vårt..

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Å herregud for et kvinnemenneske.. dere klarer dere nok like fint uten henne! Sånne folk tapper en bare for energi. Jeg har selv en person i familien som har psykiske problemer og er meget spesiell, vi har også fått mye drittslenging mot oss. Det er faktisk en befrielse å holde personen på avstand.. men det er ikke enkelt når det er snakk om ens egen familie:(

[Anonym bruker]

Jeg tenker at dere har det bedre uten sånne folk i deres liv. Hvorfor utsette seg for skuffelser gang på gang av mor eller hvem som helst.

[Anonym bruker]

Enig, hold dem ute av livet deres. mannen din har sikekrt arr på sjela og har prøvd alt, men han fortjener et liv med folk som setter pris på ham og liker ham, ikke denne gærne megga som sviktet ham allerede som 13-åring! Sier mer om henne enn noe annet hun har gjort, mener nå jeg!

[Anonym bruker]

Sier meg helt enig med de andre. Den valpen ville jeg forresten tatt tilbake, den er jo etter loven deres.

[Anonym bruker]

Herregud. kan en kvinne være så ondskapsfull mot sin sønn og andre medmennesker? for det første hadde jeg kommet til å dratt å hentet hunden min som jeg hadde betalt for, det er i allefall sikkert! om alt det andre har jeg ikke ord desbverre! jeg blir helt stille!!!

[Anonym bruker]

Flytt tilbake til det livet dere hadde før. Ta opp kontakt med venner og tilbring tid sammen med din familie. Ta dere tid til deres egen lille familie også, og lag gode og fine hverdager sammen.

 

Ikke ha noe som helst mer med hans familie å gjøre. Konsentrer dere fullt og helt om deres egen!

[Anonym bruker]

Enig med hun over! kutt ut svigers. Flytt hjem igjen. Start på nytt.

Hun høres helt merkelig ut den dama. Trist når det blir sånn,men hun kommer aldri til å forandre seg...desverre....

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg stemmer for at dere flytter nærmere dine foreldre igjen.. OG tar med deg hunden!! Bare ring på døra og hent hunden.. Ferdig med det.. Dere har betalt for den.. Den er deres!!

 

Hadde ikke brukt NOE enegri på sånne folk! Samboeren din får det ikke bedre ved å få dritt slengt i sin rettning hele tiden uansett.. Han får det nok bedre om han har gode varme svigerforeldre som tar han imot med åpne armer:)