Raseriannfall=søskensjalusi?

[Suprim]

Jeg vet hvirkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har verdens snilleste og beste jente på 3 år. Hun ble storesøster for 7 uker siden. Hun er verdens snilleste mot sin søster og så stolt. Men plutselig har hun fått raseriannfall. I går skulle jeg hente henne i bhg. Det endte med at hun lå i veien og roterte på bakken av sinne. Problemet var at hun ville ha sykkelhjelmen hennes som var hjemme. det regnet, lillesøster satt i bilen (og heldigvis sov), hun var dekket med gjørme fra topp til tå. Jeg kunne satt henne i bilen men de andre bilene sto så tett innpå at jeg måtte vært forsiktig og med en treåring med "spastisk" anfall, så er ikke det enkelt. Jeg kunne heller ikke sette meg i bilen til det gikk over, for det var biltraffikk der. Etter 30 min ringte jeg faren og han kom og bisto med lillesøster.

 

Det endte med at hun ble så sliten at vi fikk kledd av henne og satt henne i bilen. Når vi kom hjem pratet vi om det og ble enige om at å prate sammen er bedre. Mens hun er sinna så sier vi at hun må huske å puste rolig noe hun sier hun ikke klarer.

 

I dag tidlig så var vi nesten på samme vei, men jeg klarte å avslutte det før det ble for ille. Samt at vi var hjemme og ikke på en sølete parkeringsplass.

 

I dag var det at hun ville tisse før meg, noe hun sa når jeg satt på do og tisset. Noe jeg ikke kunne gjøre om.

 

Jeg tror jeg blir gal.

 

Har noen tips eller håp om at dette går ove?

[FanteGuri]

Høres veldig akkurat ut som vår jente, som nå er 4 år. Hun ble storesøster for 8 mnd siden, og hadde mange raseri-/ trassanfall like før lillesøster ble født, og med jevne mellomrom de siste 8 mnd.

Jeg har også tolket det som sjalusi. Hun er veldig snill med lillesøster, men lar altså sinnet gå utover oss..

Det som hjelper hos oss, er at man hele tiden snakker om det man skal gjøre, når man henter i barnehagen, så blir man "enig" med barnet om hvordan man skal gjøre det før man går inn for å ta av regntøy, hente sekken osv.

Samme gjelder om morgenen, før man går ut av sengen, så snakker man om hva man skal gjøre; "nå skal vi stå opp, kle på oss, pusse tenner, spise frokost også skal vi dra i barnehagen".

En annen ting som hjelper mye, er litt omvendt psykologi. Hvis barnet ikke vil kle på seg feks, så bruker jeg å si " Lurer nå på om X er stor nok til å kle på seg selv jeg da? " Ofte så spretter hun opp og kler på seg, for hun vil jo ikke egentlig være liten baby som må ha hjelp til alt..

 

Det er også selvfølgelig viktig med masse positiv oppmerksomhet, skryte vilt når hun finner leker eller er god med lillesøster. Forteller henne hvor flink hun er når hun gjør noe vi liker. Lar henne hjelpe oss med å finne i saker til stell av lillesøster, matlaging osv.. Barn i den alderen elsker jo å hjelpe til, prøve og lære nye ting, utnytt det!!

Lykke til :-)

 

[Scapa_c]

Er nok litt reaksjoner på at hun er blitt storesøster ja; det er mange følelser i bildet og hun er fremdeles såpass liten at hun ikke klarer å håndtere disse følelsene. (Har lest en beskrivelse om at det å få søsken som liten, kan sammenlignes med sånn du som voksne ville opplevd det om mannen din fant seg en annen... veldig søkt sagt, men mulig det er noe i det...?)

 

Men jeg tror også alder og utvikling betyr vel så mye: hun er 3 år og dette er en tid der barn gjerne oppdager at de har egne meninger, og de har språk nok til å kunne uttrykke seg. Da blir det ofte litt krasj, for de er langt fra store nok til at de klarer å sortere ut hva som er viktig å mene noe om og hva som ikke er det.

 

Da de var små var de lette å avlede, fokuset deres holdt ikke så lenge, og de var mest opptatt av å "ha det gøy". Etter som de blir eldre evner de å holde lenger på fokuset og hva de er opptatt av der og da, de lar seg dermed ikke så lett avlede, de har meninger og vilje; de er i ferd med å bli "seg selv". Det er en litt humpete vei for følelseslivet er vanskelig å håndtere. Derfor blir det endel slike "anfall" før det faller bedre på plass og de har tilegnet seg forskjellige strategier for å hanskes med følelsene sine. Men for at dette skal kunne skje, må de igjennom litt sånn dumme tilfeller for å få erfaringer og kunne sette lignende følelser senere i en sammenheng.

 

Det er vel alt dette man gjerne kaller "trassalder". Impulskontrollen deres funker liksom ikke helt ennå: de får så innmari lyst til eller på noe akkurat der og da! Og så er de da altså i startgropa med det å skulle uttrykke egne meninger og behov, og så går det i ball når det umiddelbare ønsket om å få det som de vil ikke går igjennom likevel.

 

Så jeg tror det er litt av begge deler, og at dere bare må ha tålmodighet, være konsekvente og tydelige. Huske på at hun er "under opplæring" ;-)

 

Dette er mine subjektive oppfatninger bygget på en god del erfaring fra bhg og endel lest teori.