Hvorfor ender jeg alltid opp med å synes synd på meg selv når jeg skal slanke meg?

[Anonym bruker]

Stakkars meg som må gå på Grete Roede, jeg får ikke spise mer enn mine tilmålte porsjoner og bare 350 kalorier snop i uka.

 

Like greit å gå raskt ned da, vi prøver pulver. Går fint i to dager, så er det synd på meg igjen som ikke får spise noe mat overhodet.

 

Og hva gjør vi da, jo vi prøver lavkarbo. Koser meg gløgg ihjel i tre dager med lavkarbokost, men så blir det jammen meg synd på meg igjen. Jeg får tross alt ikke spise kake når jeg skal i bursdag.

 

Håpløst..

 

[Anonym bruker]

Da er du ikke motivert for å slanke deg. Og du har sikkert ikke så stort behov for det heller. Slanker du deg for din egen del, eller for å tekkes andre?

[Anonym bruker]

For min egen del og mann og barn. Jeg har 25 kg overvekt så behovet er absolutt til stede...

 

HI

[Anonym bruker]

http://www.trim.no/pub/art.php?id=256

[Anonym bruker]

Jeg har slanket bort 17 av totalt ønskelige 30 kilo siden oktober. Jeg går 100% inn for kostholdet jeg har valgt (ketolyse) og elsker kroppen, energien, maten og alt det deilige med å gå ned i vekt. Jeg fokuserer aldri på ting jeg må avstå fra, jeg har fullt fokus på alt det positive ved å gjennomføre kostholdet til punkt og prikke. Mentalt sett har jeg overbevist meg sjøl om at sukker er gift for kroppen min. Det funker.

Før jeg startet kostomleggingen var jeg slapp, sliten, deppa og generelt lite fornøyd. Nå fungerer alt så mye bedre, og det er en skikkelig boost for motivasjonen min.