Hvordan få tilbake min kjære etter utroskap??

[Anonym bruker]

Jeg har det jævlig nok som jeg har det,å ja jeg vet jeg fortjener det,virkelig!!Men,er ikke derfor jeg skriver dette innlegget for å få hets!!

Får å gjøre en lang historie kort,så har jeg for 1 år tilbake vært utro.Jeg var så langt nede som det går ann å få blitt.Ingen venner,ingen forståelse fra min kjære,altså så hadde jeg ingen.Ingen å snakke med eller noe..Totalt isolert meg fra omverden pga min psykiske helse.Følt at alle ga meg ryggen.Følt meg misforstått..Cluet at jeg har vært så langt nede som det går ann på selvtillit å alt rundt det,liten tru på meg selv,å så å si null bekreftelse i hverdagen.Min kjære ble min psykolog,å han ble litt lei.å forholdet hadde en liten periode med lite kjærlighet.Følte jeg ikke ble tatt på alvor,følte meg ikke elsket på den måten jeg trengte da.Så det ble til at vi støttet hverandre litt bort fra hverandre.

Brått fikk jeg kontakt med en gammel venn.En venn jeg alltid har kunne vært meg selv med,men ikke hatt noen følelser for eller sett på på den måten..Kunn en venn i mine øyne..Endelig en som så meg,en som forstod meg og en som kjenner meg..Han fikk meg veldig opp fra den mørke dalen jeg var i.Han fortalte meg hvor bra jeg var,å fikk frem alle mine positive sider,å fikk meg til å se dem selv.

Synes det var deilig å endelig ha en som var der for meg uansett.Som tok meg for den jeg var å ga meg den bekreftelsen jeg trengte..Tilslutt viste det seg at denne vennen var stormforelsket i meg,å jeg ble rett og slett avhengig av den bekreftelsen og responsen jeg fikk..Min kjær viste at vi var mye sammen,å så at han gjorde meg glad.Jeg fortalte min kjære at vennen min var forelsket i meg.Da ville ikke min kjære at jeg skulle ha noe mere kontakt,men jeg synes det var vanskelig å kutte kontakten med noen som gjorde meg så godt..Tilslutt ble det ett farlig spill,hvor jeg holdt skjult at jeg var sammens med denne vennen..Og 3 ganger endte vi med å ha sex..Ikke vet jeg hvorfor jeg klarte å ta det steget..Frykten for å miste den personen i livet mitt som fikk meg så opp,fikk meg til å se lyst på meg selv..Jeg ble rett og slett avhengig.Den 3 gangen sa det stopp i hodet mitt..Å jeg kuttet kontakten helt med vennen min..Jeg fortalte min kjære om hva som hadde skjedd..Han hadde hatt en liten tvil,å ble glad for at han endelig fikk det bekreftet..Han sa han faktisk forstod meg,at forholdet vårt var kaldt på den tiden.Å at han ikke var sint på meg..Han valgte å gi meg en ny sjangse..Å alt latet til å virke bra..Frem til for noen uker siden..Da klarte han ikke den tanken noe mer..Men,han sier han vil så gjerne fortsette dette forholdet med meg,for det er vi som hører sammen,det er meg han elsker å det er meg han trives med..vi har/hadde ett veldig godt forhold(bortsett fra forståelsen for min psykiske helse).Vi krangler aldri,å ler masse sammen,har mye god sex..Men,han klarer virkelig ikke å leve med den tanken på det jeg har gjort.

Jeg forstår han så godt,men vi lever fortsatt sammen under samme tak,vi har fortsatt sex og gir hverandre kjærlighet.Vi har det på samme måten..Bare at på papiret er det slutt,å jeg må flytte ut.Det er han fast bestemt på.

Jeg føler jeg har virkelig bevisst for han hvor lei meg jeg er for det jeg har gjort,hvor mye jeg angrer,å at jeg aldri vil oppleve dette her igjen..Å han sier han forstår meg,å trur på meg..At det var en stor tabbe jeg hadde gjort..Grunnen til at jeg har holdt det skjult er fordi jeg har vært så fryktlig redd for å miste min kjære..Jeg vet det er kunn han for meg.Å jeg har lært så utrolig mye om meg selv med denne feiltabben.Å det ser min kjære.Jeg har vokst så veldig på det.

Jeg rett og slett hater meg selv for dette jeg har gjort..Jeg levde drømme livet med drømme mannen som jeg har barn med,å også klarte jeg å ødelegge det på den jævligste måten..Jeg klarer ikke å akseptere selv det jeg har gjort..Føler meg som verdens værste mor som har ødelagt en så nydelig familie..Jeg klarer nesten ikke å leve med at familien min som jeg lever for bare rakner foran ansiktet mitt..Rett og slett så har jeg mistet ALT!!!Jeg vet jeg fortjener det..Men,hvordan skal jeg klare å få han til å ville fortsette vidre med det fine vi hadde?Jeg vil tru at vi kan bli sterkere av dette her..At vi neste gang vi begge er i en sånn fase i livet hvor vi ikke har så mye kjærlighet å gi,at vi da vet at vi må støtte hverandre mye mer opp..Jeg føler jeg bare rømte fra virkeligheten,inn i noe som skulle bli mitt helvette på jord..Jeg elsker min kjære så høyt,å han elsker meg høyt..Hvordan skal jeg få han til å tilgi meg og ta meg tilbake?

[Anonym bruker]

Tilgivelse etter utroskap er et vanskelig tema, for det er påminnelser om sviket over alt.

 

Jeg tror du gjør lurt i å flytte ut i en periode, så han får tid til å kjenne på hva som er riktig for ham. Det er han som må finne ut at han klarer å leve med vissheten. Gi ham tid og rom, så skal du se at det ordner seg til slutt.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk:)

 

Jeg har fortsatt håp,å lever på håpet..Jeg vil virklig ikke gi opp min store kjærlighet som også er pappaen til barnet mitt..

Jeg føler jeg kan gjøre nesten hva som helst for å bevise at det ikke kommer til å skje igjen,å at jeg virkelig vil kjempe med nebb og klør for at vi skal få det like bra igjen.

 

Vi har det jo bra nå,som sagt så bor vi jo sammens..Vi krangler ikke nå en gang,ikke noen bitter eller stygg tone i mellom oss.Vi ler og koser oss..Finner på koselige ting sammen osv..

 

Men,jeg får av og til panikk anfall,jeg svartner helt..Som en sorg jeg aldri trudde kunne eksistere..Jeg blir sint,frustrert og lei meg..Jeg brøt helt sammen på toalettet på jobben i dag..Jeg tror nok jeg tar det tyngre enn min kjære,tror jeg føler sviket mye større..At det var JEG som har sviktet,sviktet familien min som jeg rett og slett elsker over alt på jord.Jeg sliter skikkelig med det jeg har gjort..Bryter sammen i gråt her eneste kveld..Blir sint på meg selv..Det er så mye tanker å følelser som svirrer rundt i hodet mitt..Det er til å bli gal av..Føler til tider en desperasjon til å få vekk den følelsen av svik fra kroppen min.Hvordan kunne jeg gjøre noe såntJeg sliter så mye med å akseptere det jeg har gjort..

 

Jeg vil bare kjempe så godt jeg kan for å vise at det ikke skjer igjen,at det her gjør oss sterkere og at jeg har så mye mer kjærlighet å gi..Jeg vil aldri i hele mitt liv påføre både meg selv og min kjære denne smerten og helvette jeg går igjennom nå en gang til.

 

Hvordan skal jeg oppføre meg??Han tar imot kjærlighet når jeg gir han det..Da begynner han sånn smått å snakke om fremtiden våres..Men,han er så bestemt på at det er slutt,at jeg skal flytte,å at vi skal selge huset..Han er så fryktlig bestemt..Hvordan skal jeg få han til å slippe taket på de vonde følelsene han har,å se hvor mye jeg mener det jeg sier,å hvor mye jeg er villit til å kjempe for oss.Se den jenta jeg virkelig er,at jeg faktisk har lært av dette.

 

Skal jeg ta avstand,eller skal jeg fortsette å gi han kjærlighet?Ting er veldig bra når jeg gir han kjærlighet..Men,alt er opp til meg..Vis jeg "overser" han så overser han meg..Han tar ikke intiativ til å gi noe av seg selv til meg.Er jeg "kald" så er han det i mot meg..Men,jeg klarer ikke å la være å vise kjærlighet til han,klarer ikke å bare gi han opp..Føler jeg må gjøre mitt aller ytterste for å vise at jeg virkelig elsker han..

 

Men,bør jeg trekke meg unnaFøler at jeg da skyver han vekk fra meg..Så lenge jeg er kjærlig mot han,så er det bra..Men,er vanskelig å gi og gi og gi,uten å få noe som helst tilbake..Er så redd det her gårvmot den virkelig slutten mellm oss..

 

Hvordan skal jeg forholde meg..Han sier han trenger tid..Hvordan gir jeg han tid når vi bor sammen?