Dere som har fått barn nr. 2, føler dere det slik som meg?

[Anonym bruker]

...eller er jeg skikkelig unormal??

 

Jeg fikk min nydelige, blide og superfornøyde gutt i slutten av desember. Jeg har overhode ingenting å klage over når det gjelder HAN, for han er jo blid konstant. Men som de fleste barn, er han er våken om nettene og skal stå opp tidlig. Og noen ganger føler jeg meg som verdens verste mor, som nesten blir litt "irritert" på han når han våkner om natta, og skal stå opp tidlig.

Jeg har en på 3,5 år også, og jeg må innrømme at jeg synes det er et forferdelig ork noen ganger. Jeg overlater gjerne minsten med pappaen så fort han kommer fra jobb for da har jeg hatt han hele dagen, og jeg konsentrerer meg om storebror. Jeg elsker begge to, men jeg føler likevel jeg er mer glad i han eldste. Er dette normalt!?

Jeg er ikke deprimert eller noe, men må si jeg GLEDER meg til lillebror blir rundt 2-3 år han også. Da jeg gikk gravid med han, var jeg egentlig aldri klar for å "begynne på nytt" med en ny baby som var 100% avhengig av meg hele tiden. Nå er han snart 6 mnd, og det begynner å gå bedre nå. Gleder meg til han begynner å krabbe og komme seg rundt, og underholde seg selv litt.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg ville med innlegget.

Men er det fler som har det sånn?

[Anonym bruker]

Nå er min nummer to yngre enn din så det kan kanskje ikke sammenlignes helt, men ja jeg kjenner meg igjen i mye av det du sier.

Jeg elsker lille snuppa mi ekstremt høyt. Jeg kan nesten ikke se på henne uten å begynne å gråte av lykke over å ha fått henne. Men ja, jeg kan også bli irritert på henne når hun våkner for n'te gang om natta, eller når hun bare skriker og skriker.

 

Jeg sliter med veldig dårlig samvittighet ovenfor storebror. Har grått mange tårer over ham. Babyen er så avhengig av meg enda, så storebror blir mye overlatt til pappaen. Han har det fint der altså, for all del, men jeg savner ham og skulle ønske jeg hadde mer overskudd til ham.

 

Og som deg føler jeg nok enda at jeg elsker storebror litt høyere enn lillesøster.

Men jeg tror dette er helt normale følelser. Det ER litt mer slit med babyer, og da ligger kanskje en del følelser i veien for den store kjærligheten. For min del er jeg helt sikker på at det kommer til å jevne seg ut når hverdagen blir mer normal igjen, og ikke minst at jeg får mer kontakt med minstejenta.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Åh, nå ble jeg lettet over at det ikke bare var MEG!

Da kan jeg fortsette å føle slik med "god samvittighet".

 

Jeg har også troen på at det vil jevne seg ut etter hvert, og at den store kjærligheten kommer for minstemann også! Missforstå meg rett, jeg elsker han nå også!

 

HI.

[Anonym bruker]

Jeg kan signere på denne!

Jeg kan også berolige deg med at det blir bedre med tiden:)

[Anonym bruker]

Heeeelt normalt:-) Har også baby som er født i desember. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Dette med å opp om natten plager meg ikke da, men gleder meg til hun blir eldre!

[Anonym bruker]

Åh, gudsjelov!

 

HI.

[Anonym bruker]

Dere gjør jo helt klart noe galt??? Har 2 tette, aldri hatt slike problemer. Ta største med på alt fra bleieskift til mating. Dere plages garantert med sjalusi også.....??

 

Mannen din må jo være utkjørt, først jobb hele dagen og så få lempet babyen på seg så snart han kommer inn døren?? For antar du har eldste i barnehage? Da får du hvilt og sovet en lur i løpete av dagen??

[Anonym bruker]

Når skal pappaen bli kjent med babyen da, tenkte du anonym14:04? I helgene?

[Anonym bruker]

He,he, eg "kjefta" på veslesøster i går; "no MÅ du slutte å grine",(men ikkje streng i stemma då) Ho slit med å finne roen til å sovne om kvelden for tida. Med førstemann hende det eit par gangar at eg hylte av irritasjon inn i hovudputa mi når ho vakna opp att og hylte då eg trudde ho endeleg hadde sovna.

 

Eg er nok like glad i begge jentene, men 2 åringen kan eg jo snakke meir med, og ho har utvikla meir personlegdom enn babyen, så eg føler jo at eg kjenner henne betre. Etter å ha vore heime med babyen heile dagen synes eg det er greit å "dumpe" ho hjå pappaen og heller vere meir med barnehagejenta. Er ikkje noko gale i å fordele tida si mellom ungane.

 

Eg elskar dei to små vesena, og er svært lukkeleg som tobarnsmor, men sliten og trøytt kan ein verte. Eg er ikkje så god på å takle søvnmangel.

[Anonym bruker]

Jeg har følte noe av det samme, selv om det ikke blir likt. Jeg fikk en liten gutt for snart 2 år siden. Fra før hadde jeg en datter. Det første året sønnen min levde så sov han nesten konstant. I begynnelsen sov han ofte 20-22 timer i døgnet, så har det sakte blitt mindre søvn, men nå, snart 2 år, sover han fortsatt 16 timer i døgnet. Jeg må innrømme at jeg det første året tenkte på datteren min som "Hovedbarnet". Jeg følte at hun var så unik og spesiel at jeg ikke kunne leve uten henne, mens babyen mest var en anonym baby. Var veldig glad i han og følte aldri at han ikke var elsket, men synes ikke han var like spesiell og uerstattelig som søsteren. Han sov jo bare..og i de få timene han var våken tregte han å få mat og stelles, og plutselig skulle han sove igjen. Han var blid, men jeg følte ikke at jeg var så ufattelig tilknyttet til han som eldste. Jeg kunne sitte å se poå han i timesvis mens han sov, så jeg var jo kjempeopptatt av han og ga han masse kjærlighet, men ikke så intenst.

 

Skal love deg at dette har forandret seg. Fra 1 årsdagen våknet han mer og mer og jeg ble plutselig kjent med sønnen min. fant ut at han er akkurat like ubeskrivelig unik som eldste og nå har jeg ingen som helst favorisering ovenfor noen av de.

[Anonym bruker]

ved hvilken alder blir det bedre=?

[Anonym bruker]

For meg? Etter 1 årsalder..men som sagt litt annerledes da mitt "problem" var at han bare sov mens ditt kanskje er omvendt. Tror uansett det vil gå seg til for deg også og du er IKKE unormal

[Anonym bruker]

Ja, det er godt det er fler. Jeg synes det begynner å gå bedre nå, sånn smått... Føler ikke jeg har vært deprimert eller noe, men har kanskje vært litt "nede" i det siste.

Nå er minsten snart 6 mnd, og jeg kan ikke vente til han begynner å krabbe og komme seg rundt i huset selv så jeg ikke er nødt til å bære han overalt. Tung er han og

 

HI.

[Anonym bruker]

Slenger meg på! Jeg har tre barn og har følt det slik alle gangene- også med nummer en. Alt endret seg for meg rundt ettårsalderen, de viser personligheten mer og blir mer "seg selv".

Jeg føler ennå jeg har litt å gå på mht hva jeg føler for yngstemann, men det bekymrer meg ikke, jeg vet jo at det går seg mer og mer til for hver dag.