Noen som har tatt abort som har "overlevd" og ikke angrer?

[♥En søt og ny søtnos i magen♥]

Jeg har tidligere skrevet et innlegg der jeg luftet bekymringene mine siden jeg har blitt uønsket gravid. I korte trekk er situasjonen vår at vi har to små på 1 og 3 år som krever mye siden de er så små. I tillegg til er jeg arbeidsledig nå og vi kan ikke klare oss med en inntekt. Detter gjør at jeg planlegger å ta abort. Er ca 5 uker nå.

 

Er det noen der ute som har tatt abort tidligere? Som ikke har fått store traumer av det etterpå?

 

Jeg er ganske sikker i mitt valg, så jeg kommer nok til å gjennomføre det. Men har hatt det ganske j.... Ikke et lett valg dette. Så jeg håper i grunnen på litt peptalk her. Kanskje dumt å spørre om det på et forum for småbarnsmødre, men jeg er jo selv mor til to som jeg elsker over alt på jord...

[*bolla pinnsvin*]

Jeg tok abort for ganske nøyaktig 6 år siden. Det var ikke noe annet "galt" enn at det var et uhell og jeg hadde vært sammen med kjæresten min i kun to måneder. Jeg var midt i utdanning og følte meg rett og slett ikke klar. Har ikke angret meg overhodet og gleder meg over de to små jeg har nå.

 

[Jenny-penny]

Sendt deg pm:)

[Blubblubb]

Jeg tok abort for 16 år siden og har overlevd, men tenker fortsatt på det, i perioder hver dag. Forholdet til faren var ganske turbulent, jeg var student med krevende fremtidsplaner og han ga meg klar beskjed om at det barnet aldri kom til å ha noen far.

 

Jeg har ofte tenkt på at jeg kunne ha hatt et barn til, hvor gammelt det ville ha vært, at jeg sikkert hadde klart det fint, og jeg har vært mye lei meg på grunn av det valget jeg tok. Jeg har også tenkt at hadde jeg hatt et bedre nettverk rundt meg ville jeg kanskje valgt å beholde.

 

Men jeg har aldri angret. Jeg var, antakelig som deg, egentlig aldri ordentlig inne på tanken å beholde. For meg var bare for uvirkelig å skulle ha barn. Jeg vet også at det ville blitt et helvete med barnefar og hele hans familie, og er veldig glad for at jeg slipper å forholde meg til dem idag. Jeg vet at jeg hadde vært helt alene, at det hadde blitt fryktelig tøft og at jeg måtte ha valgt en helt annen levevei.

 

En venninne sa den gang til meg - tenk over om du kan leve med det valget resten av livet. Det kom jeg til at kunne jeg og det har gått noenlunde bra.

[☆Monkey Business☆]

Jeg tok abort for snart 10 år siden. Jeg og kjæresten hadde bare vært sammen noen få mnd. Jeg hadde ikke jobb, vi bodde ikke sammen og det passet bare ikke. Jeg har ikke angret ett sekund, det var for det beste, det er jeg helt sikker på. Kan hende jeg hadde tenkt annerledes nå som jeg har barn, men jeg har altså ikke angret på det jeg gjorde.

[Gjest eelis+kian ♥]

Når sønnen min var 11 mnd gammel ble jeg gravid. Jeg tok abort, og har ikke hatt noen "plager" i ettertid. Det var det riktige valget for meg, og jeg har aldri angret eller tenkt på hva som kunne blitt. Det var aldri noe spørsmål, egentlig. Jeg syntes ikke det var et vanskelig valg å ta heller - jeg ville ikke ha flere barn, ferdig med det. Det er noe jeg nesten aldri tenker på, kun når jeg blir minnet på det i en eller annen sammenheng, og da får jeg aldri triste eller leie tanker.

 

Det trenger ikke å være kjipt, så lenge du er sikker på at det er det du vil. Men hvis du er usikker og har litt blandede følelser, bør du tenke litt ekstra over det.

 

Jeg er sikker på at det går bra, uansett hva du bestemmer deg for til slutt. Lykke til! :-)

[snipp&snapp]

jeg kan skrive under på at jeg ikke angerer på at jeg tok abort for nesten 6 år siden. da hadde jeg blitt mor i en alder av 16 år og det var vel i tidligste laget. nå fyller jeg snart 22 og har ei datter på snart 4 mnd perfekt <3

[♥En søt og ny søtnos i magen♥]

Tusen takk for svar søte dere!

 

 

Jeg er sikker på valget mitt, og svarene deres støttet meg i det jeg trodde: At det ikke trenger å være så forferdelig hvis det ikke er et alternativ å bære fram barnet. Allikevel så kommer det nok til å bli tøft akkurat mens det står på.Men så snart jeg har blødd ferdig så er jeg ferdig med det, og kommer ikke til å se meg tilbake.

 

Nr tre er hjertelig velkommen hvis vi får lyst i framtida og omstendighetene gjør det mulig for oss allikevel!

[Eeniemeenie]

Ja det har jeg tatt.. Vesla var 7,5 mnd gammel den gangen, og forholdet mellom meg og barnefaren var mildt sagt turbulent + at jeg ble gravid like før jeg skulle begynne i jobb igjen og fullføre lærlingtiden min. Omstendighetene føltes ikke riktig, og da ble det sånn. Tenker mye på at jeg nå kunne hatt en ettåring og en toåring, dvs to tette søsken. Men i og med at jeg ble alenemamma en stund etterpå, mener jeg jeg tok det rette valget. Er utrolig hardt å være alene bare med en enkelte dager.. Vet det er et jævlig valg å ta, men du må gjøre det som er best for deg og de barna du har fra før. Lykke til :-)