Har vanskelig for å forstå min egen mor, noen som kan hjelpe meg forstå?

[Anonym bruker]

Jeg og min mamma har alltid hatt et litt spesiel forhold, jeg flyttet hjemme ifra når jeg var 16 år, da jeg og mamma ikke klarer hverandre over flere timer(begynner å krangle)... etter jeg flyttet ble vi bedre venner og alt har vært blomster og bier, men da jeg ble garvid som 19åring (hadde samboer) ble det mye kluss igjen, hun ville ikke ha noe med meg og gjøre så lenge jeg ville ha barnet osv, men hun kom hjem til meg HVER dag for å prøve å snakke meg inn i abort ,etter mye hit og dit og krftig kranglin bestemte jeg meg for å ta abort, noe jeg i seinere tid angrer masse på og fikk sterke psykiske plager, jeg var også veldig sint på min mor fordi hun ville styre livet mitt i etterkant, men med en gang jeg ville snakke om hvordan jeg følte det avfeide hun det og sa ting som; du hadde ikke blitt en god mor / du har ikke råd til å ha et barn / du er ikke psykisk sterk nok til barn! / ja, men du gjorde det riktige! / jeg er for ung til å bli bestemor!! / Hun var alt annet enn hyggelig mot meg, synes jeg...

 

Nå er jeg 21 år og gravid med (samme)samboer, Abort er utelukket, jeg tørr ikke si det til min mor og er livredd for at hun skal finne det ut... veit at jeg kommer til å få samme reaksjon... noen som forstår min mor? eller bare er enig med meg?

 

-min mamma var forresten 21år når hun fikk meg, og 24 år når hun fikk min søster, så sånn sett synes ikke jeg hun skal si mye...

[Anonym bruker]

Da hadde hun vel forhåpninger om at du skulle få den karrieren som hun ikke fikk...

Men hun kan jo ikke vite hvordan det er å ha en karriere når hun selv ikke har opplevd å ha det, så hun dømmer bare ut fra sin snevre synsvinkel.

 

Hun gir ikke rom for at abort kan gi store psykiske plager, og hun gir ikke rom for at livet som ung mor kan være like verdifullt som en flott utdannelse og karriere. Din mor er muligens en feminist?

 

Mora mi ville nok reagert på samme måte som din hvis jeg hadde blitt gravid som 18-åring. Men det rettferdiggjør ikke reaksjonsmåten.

 

De oppfører seg jævlig på grunn av skuffelse.

Men hvis hun senere får møte det barnebarnet du bærer på nå, kan det være hun blir en helt tussete bestemor. Det vil tida vise. Men tror nok jeg ville holdt skjult graviditeten ganske lenge for henne, siden hun tvang deg til abort forrige gang.

 

 

 

[Anonym bruker]

Slik er det med min mor også. Hun var 18 da hun fikk meg og jeg ble gravid som 17 åring. Har to gode venninner som er blitt presset til å ta abort av foreldre, bestevenninna ble gravid bare 1-2 mnd etter at jeg ble graivd, men hun måtte ta abort pga. press.

 

Jeg og mamma hadde et godt forhold helt til banet ble født. Herfra går det kun nedover og i ovet ett år har vi kranglet om alt. Hun har bl.a. truet med å ringe barnevernet, truet med å kutte kontakten, trosset alle avgjørelser jeg har tatt for barnet mitt (ikke røyke mens man triller tur/sitter sammen med barnet ute, ikke godterier og sukker i ukedager, ikke for mye klær på varme dager). Etter at barnet har vært hos henne kommer hun ofte hjem gjennomvåt av svette pga. for mye klær. Min mor forstår ikke at jeg er selv en mor nå som kjenner barnet mitt best av alle. Jeg vet nøyaktig hvor mye klær hun trenger for å holde riktig temperatur osv.

 

Nå i sommer flytter vi til en by nærmere min mor. Jeg vet jeg kan være mer selvstendig der ettersom barnefar bor nærmere og mine venner bor der. Her jeg bor nå er den eneste som kan passe på barnet min mor, noe som er en meget stor ulempe pga ovennevnte.

 

Om jeg var det ville jeg unnlatt å fortelle om graviditeten ihvertfall til uke 12. Det er vel heller ikke vanlig å fortelle så mange før uke 12 heller, så det er det ikke noe problem i.