Interessant tråd fra 'Sliten': Hvorfor i alle dager er det ingen som advarer mot tiden etter fødselen?

[*L*H*]

http://www.dinbaby.com/forum/thread/138941006

 

Ja, vi elsker ungene våre over alt i verden, men den første tiden ER intens - for alle. Naturen har bare laget det sånn, for at vi skal ha fullt fokus på babyen. Men, ja, det er slitsomt!

 

Lurer på en ting i forbindelse med dette. Hvorfor prater ikke vår foreldre/besteforeldre-generasjon mer om dette? Synes ikke de at den første tiden etter fødsel var slitsom i det hele tatt?

[Mrs Bad enkelt og greit]

Jeg tror det er litt sånn at man skal bare være lykkelig etter fødsel. Hvis man prater høyt om at noe er vanskelig så kan folk tolke det som om at man skulle ønske babyen ikke kom til. Men er bare noe jeg tror. Jeg for min del skulle ønske noen advarte meg om hvor jævlig et sv.skap kan være. Var tusen ganger verre det enn første tiden etter fødselen.

[kiki1980]

Jeg skulle ønske noen advarte meg hvor vanskelig svangerskapet kan være og hvor stor omveltning er å få barn, spesielt mellom meg og mannen. Jeg prøvde å advare mine venniner som ble gravid etter meg, men de hørte ikke på! de syntes jeg hadde en sånn erfaring pga av komplikasjoner i svangerskapet. Nå er det sånn at jeg elsker barn og har fått en til, to tette alså, 15 måneder mellom mens venninene vil ikke ha flere barn i det hele tatt.

 

Jeg tror (men vet ikke ennå) at den eldre generasjonen glemte hvor slitsomt det er i den første tiden. Det er jo tross alt bare ett år vi snakker om.

[Mrs Smutt & Smilende]

Jeg har gått til svangeskapskontroll til legen min. Hun var ærlig og sa at hun rett og slett hatet den første tiden med sine små. Hun sa at jeg måtte forberede meg på at det kanskje ikke ble morsomt før etter de første 6 mnd.

Jeg er jaggu glad hun sa det slik at jeg ikke følte meg helt unormal når slitenheten, og oppgittheten kom over meg i førsten.

Nå er jeg tobarnsmor og koser meg hver dag, men innrømmer at jeg gleder meg også til at minstemann bikker 6 mnd og dagene blir enda lettere.

Min egen mor var 23 når hun fikk meg, og jeg tipper hun syns det var ganske greit med sin mor i første etasje til å passe på meg litt innimellom (for min mormor jobbet jo selvfølgelig ikke, og de bodde i generasjonsbolig), enn meg som tobarnsmamma på nærmere 40, med alle besteforeldre som fortsatt er i jobb, hele huset å stelle samt hagen.

 

Det blir mer slitsomt det og ikke så rart hun ikke kunne advare meg;o)

 

 

[Februarmamma 2011 og 14?]

Jeg trur vi er bygget slik at vi skal glemme. Ellers hadde det ikke blitt så mange barn i verden vel? Pratet med mamma om det og hun sier hun ikke husket at det var så ille. Hun fikk broren min da jeg var 1 år og 3 mnd. Han ble behandlet på nyfødtintensiven og hun måtte bo på hotell flere hundre meter fra sykehuset og gå dit for å amme ham (ja, nyforløst). Tiden etterpå var hun isolert i vårt hus langt ute på landet og turte ikke kjøre på butikken av frykt fot at bilen skulle gå i stykker. Pappa jobbet og reiste mye . Så hun sier må at hun antageligvis hadde det ganske fælt.

[*Lissi*]

Er si til nygravide lykkelige venninner: "bare vent, dette blir jævlig tøft! Du kommer til å lengte etter en hel natt søvn!", er kanskje ikke noe man gjør:-)

Dessuten er svangerskap, fødsler og barseltiden ofte veldig forskjellig.

Noen sliter jo fra de blir befruktet, kolikk o.s.v. Mens andre danser gjennom svangerskapet og får unger som sover fra dag en.

Heldigvis glemmer man fort, og det er (forhåpentligvis) en kort periode. Ikke får man så innmari mye sympati fra andre småbarnsmødre heller;-)

[Gjest Sharazi og JuniGull10]

Jeg tror de glemmer det... Selv så syns jeg ukene var vanvittig slitsomme. Men etter 3 mnd så kom jeg inn i rutinene og begynte å forstå sønnen vår bedre og da var det som at jeg glemte det slitsomme. Når venner av meg har fått barn i ettertid, så må jeg hele tiden si til meg selv "husk hvordan du hadde det, husk hvordan du hadde det...", så jeg venter til barseltiden er over før jeg drar på besøk, hvis de ikke inviterer selv.

 

Så... Besteforeldre ser vel bare frem til gleden. Endelig kan de nyte babyer uten å være våkne om nettene, drive oppdragelse osv. De er vel rett og slett litt egoistiske? ;-) Men jeg er helt enig i meg deg altså, jeg hadde lyst til å banke den ene bestemoren hardt i hodet flere ganger... Hun tok aldri et hint!

[LINDA***]

Tror nok det er myntet på 1.gangsfødende. For etter som flere barn man får, jo tryggere blir man i mamma-rollen. Selv om det kan være nokså krevende med mere enn bare ett barn, forstå meg riktig.

 

Med 1 barn går man riktignok fra "singel-tilværelsen". Man får en baby som kjører egne regler som man aldri har vært borti før.Nye lyder i huset, amming, nattevåk, gulping, mating, tidspress, vil være med på alt sosialt men får ikke til= frustrasjoooon, andre venner som ikke har barn men som kommer med sine meninger= MERE frustrajon.... Man blir frustrert og veit til tider ikke hva man skal gjøre for å hente seg inn igjen. Men pussig nok: det årnær sæ liksom alltid

 

Med 2 barn så har man rutinene til små babyer/barn. Man kjenner til alle lyder og forholder seg litt mere "proff" ;) Man har landet litt etter "bare 1 barn".

 

Som en over her skrev: man sier liksom ikke til de som går gravide at: "jadda, lyyyykkkke til!! Nå more freedom for you, sista'"...

 

 

[Makko med to små gutter]

Jeg synes faktisk ikke det er så slitsomt å ha nyfødt... synes faktisk det er verre når de er en 3-4mnd. da begynner effekten av langvarig søvnmangel å gjøre seg gjeldene -begge mine har vært dårlig til å sove på dagen, og jeg greier ikke å sovne når jeg veit at det KAN gå 10min før jeg må gjøre noe med ungen...

 

De første ukene nå når vi fikk nr 2 hadde jeg super luksus. Mannen stod opp med elste og leverte han i barnehagen. Når jeg våknet gikk jeg bare å avleverte mini hos en bestefar og så sov jeg til ungen skulle ha mat igjen, -dette gjorde at jeg faktisk stod opp og var UTHVILT. Tror spesielt pappa storkoste seg, og kjempe stolt for at han fikk lov å passe lillebror når han var så liten.

 

[maiprinsessa:)]

Jeg skulle også ønske om at jeg hadde fått vite litt mer om tiden etter fødsel..Det er ikke bare en dans på roser.

Jeg har nå ei lita jente på 1 mnd:)er alene med dette barnet!

de første dagene hjemme etter vi kom hjem fra sykehus,gikk veldig bra.Men uken deretter kom det dager,hvor jeg bare satt å gråt.følte at alt jeg gjorde var feil,tårene bare trillet og jeg klarte ikke å stoppe.

Hadde noen banket på døren og sagt "BØ",hadde jeg lagt meg i sofakroken og grint enda mer vil jeg tro.

Jeg fikk min mamma til å komme en tur,og da satt vi å pratet (hun pratet og jeg gråt),og da fikk jeg høre at det var normalt å få slike hendelser etter fødsel..Men at man ikke får "vite" det på forhånd..ikke snakker høyt om det...Virker som at man skal le,smile og være lykkelig i ettertid av en fødsel..Men når man tenker etter selv,så er kroppen igjennom en stor påkjenning når ett barn blir født..en reaksjon på godt og vondt er vel nesten bare "nødt" til å dukke opp?

Men skulle vel ønske at de på sykehuset under samtalen man har før man reiser hjem,kan få litt info om at slikt kan skje..Man er følsom..

[Februarmamma 2011 og 14?]

Huff ja Knerten, jeg hadde det til tider helt jævlig med meg selv og var bare såå klar for å gi fra meg ungen til mannen min når han kom hjem. Følte meg så alene. Kan ikke begynne å forestille meg hvordan jeg ville taklet det hvis jeg virkelig var alene. Stå på, det blir bedre. Mye bedre!

[maiprinsessa:)]

"godt" å vite at det er flere der ute som har det sånn:)

Ikveld har jeg sittet å grint igjen..hvorfor?endelig har jeg klart å få lillemor i seng til en normal tid uten skrik og gråting..Endelig mestret jeg den prøvelsen..og da må jeg jo snufse litt da..

Men vi får stå på jenter!!Vi får tenke positivt!

 

 

[Februarmamma 2011 og 14?]

Hvorfor? Fordi ingenting ble slik du hadde forestilt deg, og nå har du ikke noe annet valg enn å ta det innover deg og akseptere situasjonen?

For min del betydde det at jeg måtte gjennom en liten personlighetsforandring for å leve med å være så "låst". Å bare være mamma og ikke noe annet en liten periode. Har nå lært å leve mere i nuet - ikke tenke på alt jeg ville gjort dersom jeg ikke var mor eller alt jeg ville rukket hvis ikke han lå og sov på meg/ammet osv. Og når det første smilet kommer så går det bare oppover!!

[ToneC]

Jeg er førstegangsfødende og må si at jeg synes det er slitsomt! Men veeeeldig hyggelig. Han er bare 10 dgr gammel, men merker allerede nå at mangel på søvn gjør seg gjeldene. Jeg beundrer de som har mange småbarn! Synes det er tøft med bare en, jeg:-). Men nå er alt så nytt for meg enda. Amming/melkespreng/vondt etter fødsel/ lite søvn og en baby som sover stort sett hele tiden når han ikke skal ha mat! Men ærlig talt tror jeg at jeg ville blitt vettskremt om noen hadde advart meg mens jeg var gravid. Hadde på en måte nok med graviditeten da. Selv om endel ting har kommet som et sjokk for meg. Blant annet dette med at det er så vondt "nedentil" etter fødsel (selv om ikke alle har det). Hører stort sett bare solskinnshistoriene:-)

[Lykkeliten *På overtid*]

Jeg synes det å bli 2 barnsmor har vært helt for j*** rett og slett! Nå skal det sies at minsten her hadde forferdelig kolikk i tre måneder, og selv om han nå er 7 mnd så sover han fremdeles ikke noe særlig om natten. Når vi bare hadde en var det lettere og sove når ungen sov, men når vi nå har to så sover de sjelden samtidig, og det er kaos hele dagen. Jeg kjenner jeg ikke har noe å gå på av energi, og jeg gråter ofte. Jeg har konsant dårlig samvittighet for å være sliten, og jeg skulle ønske jeg kunne gjort ting bedre og anderledes osv, men jeg ORKER IKKE! Ofte tenker jeg kunn på søvn, og hvordan i all verden jeg skal klare meg gjennom dagen uten og sovne. Jeg er ofte redd for å kjøre bil, for jeg er så ufattelig trøtt.

Samtidig gnager samvittigheten meg, fordi jeg ofte er alene med barna for sambo jobber mye, og da må jeg ofte si "nei" og "vent" til eldste dattra mi, noe som gjør vondt inni meg. Hun er jo vant til å kunne kose og leke med meg, og nå må hun vente. Uff...

Vi er ikke så heldige å ha barnevakter, så vi må nok klare alt selv, uansett hvor slitne vi blir. Vi har ingen muligheter for barnevakt, og tanken har streifet meg på hvordan livet mitt er fremover. Null søvn, ingen kino, ingen date med mannen..

Jeg må jo selvfølgelig si at jeg elsker barna mine altså, og vi har utrolig mange kosestunder, og det er mest herlig å være mamma, men noen gangen hadde det kunne vært godt å bare rømme litt unna for en dag og bare tømt hodet for tanker og bare sovet..... Zzzzz....

[Junifrue]

Sorry, men syns ikke den første tiden var slitsom jeg. Babyen sov så og si døgnet rundt, hun sov stort sett i armene mine, så jeg satt parkert mens mannen gjorde husarbeid og slikt. Det var intenst på den måten at jeg ALDRI var alene og hadde all min fokus på babyen, men hadde ikke søvnmangel siden hun alltid har sovet godt om natten, og var ikke spesielt sliten siden samboeren min lot meg "glemme" alt annet. Syns det er litt trist at jeg aldri får oppleve en slik tid igjen siden jeg vil ha ett barn til om jeg skulle bli gravid igjen DET tror jeg vil bli slitsomt...

[Gjest LilleDina&gutt11 + 2englebarn]

Føler meg noe utforstående i denne settingen, jeg var sliten de 14 første hjemme dagene, men dette ene og elene pga ammingen! når den var gitt opp etter mye slit og lite melk, så føltes det ikke noe slitsomt lenger, syntes det ble noe for lett å ha en helt ny livs situasjon, det ble som om sønnen vår altid hadde vært der!

[*L*H*]

*Dytte!*

[ToneC]

Må si at alle er forskjellig. Noen tåler bra å sove lite, mens noen blir helt utslitt og fungerer ikke av dette. Ser også på innleggene at barna er forskjellig. Noen sover hele tiden, mens noen får barn som gråter hele tiden. I tillegg er det noen som har en partner som har mulighet til å hjelpe mye til, mens andre sitter med mer eller mindre alt ansvaret hele tiden. Så min konklusjon er at det er forskjellig fra person/familie til person. Noen tåler nye ting situasjoner bedre enn andre, vi er forskjellig skapt:-).