jeg fatter ikke hvordan jeg noen gang skal bli klar til å føde et barn til..

[Puppen og lillemor]

Jeg sliter virkelig med fødselen nå i ettertid (snart 8 måneder siden).. og blir kvalm av tanken på å gjøre det igjen!

 

(ser på fødeavdelingen og ble ikke noe mer fristet av det akkurat..)

 

Men jeg har jo så lyst på flere barn...

[InsomNina]

Føler med deg!! Bare at jeg er mer redd for et nytt svangerskap. Spydde i 8 mnd! Blæh! Alt vi må gjennom for å få disse søte små Du klarer det nok skal du se!

[littlefairy]

Uff ja, knyter seg litt i magen her også... samtidig som lysta til å holde et nyfødt barn i armene igjen flommer over meg! bare 5 1/2 måned etter fødsel.....!! wææ.... skremmende!

Men har ikke planer å få en til før lillegutt er rundt 2år tenkte jeg, så håpe det værste av skrekken er borte da....

 

[Puppen og lillemor]

huff huff..

er redd for svangerskapet også.. hadde kanskje en måned sånn midt på hvor alt var kos og jeg syntes jeg hadde en søt fin mage.. men var kvalm i 5 måneder og ble fort stor og tung, og syntes det var slitsomt i hvert fall de sise to månedene..

 

Og alt dette toppet av en laaaang og smertefull fødsel (vakumforløsning og null smertelindring..)

 

Men men.. jeg ser på vesla mi nå og tenker at jeg MÅ jo bare ha flere.. så må vel bare manne meg opp (noe jeg synes er et veldig upassende uttrykk i denne sammenheng forresten..)

[*Lissi*]

Nå har ikke jeg tenkt å flere barn (5 holder) og hadde flotte svangerskap heldigvis.

Dette med smertene under fødsel skjønner jeg veldig godt da. Jeg var veldig besvist på å ikke gå og tenke på alt jeg skulle gjennom på slutten. Var uansett noe jeg måtte gjennom... Men, hver gang riene startet tenkte jeg; "hva har jeg gjort!" og "at jeg ALDRI lærer" :-)

Heldigvis hadde lette fødsler, men vondt er det jo uansett!

[Mrs Bad enkelt og greit]

Jeg fikk panikk mellom jeg var 3 og 4 mnd på vei. "hva har jeg gjort?? Jeg vil IKKE føde igjen". Men når man står oppi det så må man bare. Og som regel så går det jo bedre enn man har tenkt

[petite fleur]

Hvis det ikke går over, anbefaler jeg deg å kontakte sykehuset ditt neste gang du skal ha barn, og gå til regelmessige samtaler med en jordmor i angst-teamet (vi har i alle fall slikt her på Unn, vet egentlig ikke om alle sykehus har det tilbudet?). Det hjalp meg utrolig mye, både å få snakket om hva og hvorfor det gikk galt sist, og hva du ønsker deg for neste fødsel.

 

Og husk: Statistisk sett er fødsel nr. 2 MYE lettere enn første :-)

 

Klarte jeg det, klarer du det!

[Pumba78]

Uff, jeg har det på Samme måte, klarte ikke snakke om det uten å gråte på lenge. Nå tenker jeg at dette orker jeg ikke igjen om jeg ikke blir lovet epidural.

 

Disse barna blir ikke så tette som jeg ønsket gitt...

 

Godt å høre at man ikke er alene da!

[☆Meg og lille snuppis+knerten☆]

Hei!

 

Sånn hadde jeg det også rett etter at jeg fikk nr 1, det var jo ett sjokk uten like. For det første en tøff og komplisert vaginal fødsel med stort blodtap (2,5 liter), diverse rifter (urinrøret sprakk), hvorpå jeg lå bevisstløs første døgnet på Intensiven, måtte operere ut morkaken da den satt fast etc, etc. Slet masse etterpå med både livmorbetennelser, urinveisinfeksjoner, brystbetennelser osv. Fikk fødselsdepresjon også, så det var ikke bare-bare...

 

Allikevel hadde jeg lyst på søsken til jenta vår 4 mnd etter fødsel, men orket ikke tanken på å gjennomføre en vaginal fødsel, ønsket da keisersnitt neste gang og det virket som om det ikke var noe i veien for det.

 

Brukte nesten to år på å overtale mannen til å få nr 2, deretter var vi gjennom en lang prøvetid (30 pp) hvorpå jeg mistet første gang tvillinger i MA (missed abortion) i uke 12, deretter en ny MA i uke 10, så første SA (spontanabort) i uke 5-6, deretter en ny SA i uke 5. Ble endelig gravid i fjor høst (august) og hadde ett elendig svangerskap, men hyppig fulgt opp med ultralyd fra uke 5 pga blødninger (morkaken lå previa marginalis/totalis, dvs foran mormunnen som hindrer vaginal fødsel), hyperemesis (ekstrem svangerskapskvalme) frem til uke 25 (men kvalm hele svangerskapet da), bekkenløsning fra uke 8, mild pre-eklampsi (svangerskapsforgiftning) fra uke 20. You name it...

 

SÅ; Fikk innvilget keisersnitt pga morkakens plassering i uke 32, i uke 36 hadde den flyttet på seg bittelitt, så jeg kunne føde vaginalt med 5 mm klaring fra mormunnen. Jeg som hadde vært så glad (delvis) under svangerskapet for endelig å få keisersnitt, hadde plutselig ingen grunn til keisersnitt lenger, arghhh - følte meg presset til å føde vanlig, så startet plutselig fødselen i uke 36, gjennomgikk en vaginal fødsel med stort blodtap denne gangen også (men bare 1,7 liter denne gang mot 2,5 liter forrige gang), ble jo blodoverføring igjen og mistet melken, men til gjengjeld, fødselen tok 7 timer fra vannet gikk til gutten var ute, 1 time fra 3 cm åpning til 10 cm og jeg kunne begynne å presse. Brukte bare 20 min med pressrier denne gangen mot 1 time og 20 min første gang. Ingen rifter og trengte ikke sy, jippiii - følte meg heldig akkurat der...

 

Men, så fikk vi verdens største sjokk 10 timer etter fødsel! En barnepleier fikk mistanke om at gutten vår kunne ha downs syndrom, det ble diskutert barnepleiere i mellom, barnelegen ble tilkalt og han mente det var over 50% sjanse for at gutten vår kunne ha downs syndrom, men det måtte en blodprøve til for å få det 100% bekreftet. Han har ingen tydelige markerte trekk, så derfor ble det ikke oppdaget, verken på ultralyd eller rett etter fødsel, men vi fikk bekreftet via DNA-testen at vår lille etterlengtede gutt hadde downs. Utrolig tøff beskjed å få, jeg gråt de to første ukene... men han er verdens beste lille gutt! Han fikk en tøff start på livet, kom litt tidligere enn beregnet, fikk gulsot, fikk ikke mat av meg og i tillegg født med DS (downs syndrom). Det var en tøff og vanskelig tid, men du verden for en kjærlighet man får til barna sine. Han er jo perfekt og velskapt, smiler og gir- og søker kontakt, spiser og sover! Han er såååå herlig på alle måter og han skal ikke mangle kjærlighet

 

Selv om man er igjennom tøffe ting enten det er i svangerskapet eller fødselen eller den første tiden etterpå, så er alt sammen verdt det når man ser hvilket mirakel det er å få ett barn, når man kjenner på kjærligheten til det barnet man får - det er overveldende!! Og vet du hva?? Til tross for alt dette, har jeg lyst på flere Kall meg gal, men du verden for en glede det er å få barn!!

 

Tro meg, en vakker dag kommer du nok til å bli klar siden du har lyst på flere, det tar bare kanskje litt tid... bruk tiden på å nyte din 8 mnd gamle baby, livet ligger foran dere, snart blir du kalt mamma, får oppleve første skritt osv, nå blir det bare mer og mer morsomt fremover!! Kos deg, så kommer dette til å gå bra - og jeg unner alle å få nr 2, det er mye mer avslappende, du vet hva du går til, du er ikke så redd for å gjøre feil og du vil kose deg mye, myyye mer!!

 

For meg har det vært mitt livs beste opplevelse å få lov til å bli mamma både første og andre gang!!!

 

Lykke, lykke til

 

Stoooor klem fra

[Jenny-penny]

Jeg hadde en fantastisk fødsel nr to. 2,5 time, alt gikk lettere. Akkurat som om kroppen viste hva den skulle denne gang:) ikke bekymre deg!

[A_K]

He He, min lille snupp er bare 4 uker, og jeg har allerede begynt å ombestemme meg- sa vel under graviditeten at dette helt klart blir siste... Men det er jo så utrolig koselig med en baby...!! Jeg klarer nesten ikke være borte fra henne i en time uten å føle et sterkt savn!

Tydelige tegn på hønemortendenser her!