Noen "pene" her som kjenner seg igjen?

[Anonym bruker]

Allerede på barneskolen begynte de mest rappkjefta jentene å slenge ut spydige kommentarer fordi alle gutta svermet rundt meg. På ungdomsskolen ble jeg sammen med den mest populære gutten, og mistet nesten alle vennene mine på grunn av misunnelse. Nå i voksen alder får jeg høre fra ei venninne som kjenner en bekjent av meg at folk nøler med å ta kontakt med meg fordi jeg er så pen. Det var først da jeg begynte å tenke i gjennom hvordan mitt utseende har påvirket livet mitt en god del. Jeg har ofte hatt en følelse av å ikke bli inkludert i fellesskapet på linje med andre dersom jeg treffer nye folk.

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen!!!

[Anonym bruker]

Huff det er tragisk. Om flere "pene" føler det på samme måte så er det et skikkelig varsko til alle andre.

 

Jeg er ikke pen men har alltis vært flinkest i klassen. Beste karakterer og best jobb etc. Mange vegrer seg for å ta kontakt med meg også. Har derfor lite venner.

[Anonym bruker]

Trenger ikke å være pen for å bli mobbet eller utestengt. Jeg er så stygg at jeg ikke får meg noe mannfolk, men har både blitt mobbet og ikke inkludert/pratet med av andre helt siden jeg var liten. Tipper noen trenger å skryte av all oppmerksomheten de får, her inne

[Anonym bruker]

Nei, det kjenner jeg ikke igjen. Tror det går mer på personligheten enn på utseendet.

[Anonym bruker]

Jeg også.. Jobbet på en sliten pub i 5 år og blei faktisk UTROLIG lei av alle kommentarene! "hva gjør du på en plass som dette" o.l.. Det tok aldri slutt og ble utrolig slitsomt. Det er faen ikke min feil at jeg er så forbanna nydelig! Noen ganger skulle jeg faktisk ønske at jeg ser litt mere pjusken ut. Men nå kommer rynkene på løpende bånd her! Så da får jeg snart ønsket mitt oppfyldt! (-;

[Anonym bruker]

Nei, det kjenner jeg ikke igjen.

Jeg tror også dette handler om imøtekommenhet mer enn utseendet.

 

Jeg har en venninne som er nydelig som bare det, men dessverre har hun (og dette er hun klar over selv) et vanvittig surt oppsyn. Hun ser rett og slett mindre sympatisk ut, og det appellerer sjelden til folk.

Vi som kjenner henne vet at hun er et vakkert menneske også på innsiden, men utad ser hun ut som ei merr. Synd, men sant.

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det slik i alle år, særlig etter jeg flyttet dit vi flyttet til slutt som barn og jeg begynte ungdomsskole der. Jentene tok mer og mer avstand dess mer oppmerksomhet jeg fikk fra gutter. Jeg tok mer og mer avstand fra gutter i håp om at jentene skulle akseptere meg.

 

Da den mest populære gutten på skolen ble forelsket i meg var det på en måte spikeren i kista, selv om jeg ikke ble sammen med han (jeg var heller ikke interessert i han). Da hatet jentene i klassen meg. Flere har kommet i ettertid og forklart at jeg var en trussel. Jeg var så spesiell siden jeg var veldig pen og samtidig virket veldig uoppnåelig og uskyldig.

 

Jenter har baksnakket meg alltid, det er også grunnen til at jeg har store problemer med å stole på jenter. Jeg har min jentegjeng der alle aksepterer hverandre for de vi er og det føles deilig å vite at man han endelig landet en plass.

 

Jeg får den dag i dag høre av fremmede folk når de blir kjent med meg, "du er jo kjempehyggelig, jeg har hørt eller jeg har trodd du var så overlegen ...." osv. Det er litt sårende å vite at folk bare dømmer meg som en lite hyggelig person før de har snakket med meg utelukkende pga. utseendet. Men sånn er vel verden, jeg er gammel nok til å drite i det og ung nok til å nyte det enda.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke slående vakker, men ser helt ok ut, det tar seg betraktelig opp når jeg sminker meg, og siden det er noe jeg syns er gøy, så er jeg gjerne litt nøye på det. Sang i kor en periode, og merket meg plutselig at de øvelsene jeg hadde sminket meg, satt jeg så å si alltid alene i pausen, og det virket som at dirigenten nærmest for syns skyld måtte komme bort og slå av en prat. Jeg trivdes ikke optimalt i koret uten at jeg helt kunne skjønne hvorfor, men etter hvert gikk det opp for meg at det var denne eksluderingen som gjorde det. Sluttet etter hvert. Rare greier. Har aldri opplevd det i andre kor, bare dette ene, og det kan jo ha hatt noe å gjøre med at det var mange ektepar og samboere som sang i det. Trist om man blir sett på som en man-eater om man enten er pen eller kler eller sminker seg pent.

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen. Gikk gjennom store deler av skolegangen min uten jentevenner, og sliter nå med å prate med fremmede jenter. Er vant til å få kald skulder tilbake, og da er det lettere å prate med guttene (noe som fortsatt gjør andre jenter/damer "sure"). Hjelper litt nå som jeg har lagt på meg 20kg og er 7 mnd på vei, da ser ingen på meg som en trussel!

 

Har også sluttet å fortelle folk at jeg driver med en mastergrad i matematikk, for det får jo gutta til å føle seg truet fordi jeg er smart.

 

Men føler det er et "luksus problem" at jenter føler seg truet av utseende mitt og gutter av hjernen min. Har i mer voksen alder funnet jentevenner som liker meg for den jeg er, og har en mann som er dritsmart så han har ingen problemer med at jeg har noe inni hodet i tillegg til inni puppene. (og nå noe vakkert i magen!)

 

Jeg har begynt å bevisst velge å kle meg så jeg ikke fremhevet kroppen min, bruker ikke sminke og prøver å ikke skille meg ut. Det hjelper når man skal møte nye mennesker! Om jeg skulle ut med mannen min ville han gjerne at jeg skulle se bra ut og da pyntet jeg meg, for da skulle jeg uansett ikke prate med nye jenter!

 

Kjedelig å skjule seg selv, men det hjelper på det sosiale livet!

[Anne-B.]

Matematikk er sexy, så det skal du bare skryte av når du kan! Hilsen en som slo opp med matematikk på videregående og aldri kom over det.

[Anonym bruker]

Ja dessverre så kjenner jeg meg igjen. Det er ikke alltid en fordel å være pen. Jentene på vgs villie ikke gå på byen med meg fordi de mente jeg stjal all oppmerksomheten som de ellers hadde fått. Det var jo en hyggelig opplysning. Jeg har aldri vært jålete eller lagt meg etter menn, men jeg kan ikke noe for hvordan jeg ser ut og at menn kommer bort til meg.

 

Alt dette har resultert i at jeg ofte blir ekskludert fra sammenkomster med gamle skolevenner og heller ikke blir bedt med på byen så ofte. Jeg vet at jeg er en morsom person å være sammen med, jeg har jo venninner som liker meg som jeg er og guttevenner som synes jeg er en kul jente å være sammen med. Veldig trist og jeg føler jeg har gått glipp av å få "jentegjengen" alle andre har...Har også opplevd som en annen over her og få kommentaren "du er jo kjempehyggelig, trodde du var overlegen og bitchy".

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen, ja. Jeg ser ofte at når jeg treffer nye mennesker så plasserer de meg i en kategori med en gang, på grunn av hvordan jeg ser ut. Det er jo fælt å si, men førsteinntrykket har mye å si i sosiale sammenhenger, og jeg føler ofte at andre kvinner på mange måter føler seg truet av meg, og derfor ikke tar seg bryet med å finne ut hvordan jeg egentlig er. De som faktisk har tatt seg bryet har jo funnet ut at førsteinntrykket ikke stemmer. Jeg er høyst oppegående og har en mastergrad, men jeg merker at utseende mitt "begrenser" meg i sammenhenger hvor jeg treffer mennesker som ikke kjenner meg fra før.

Their loss, kanskje, men sårende allikevel.

[Anonym bruker]

Bare tull og selvbedrag dette her. Jeg liker folk fordi de er snille og oppegående og ærlige bl.a,det har lite med utseendet til folk å gjøre. Akkurat på mannfolk- fronten forstår jeg at det kan være et lite "problem",men det er definitivt et luksusproblem da.

Hvis du er så fantastisk pen at det plager deg, er det ikke noe du kan gjøre for å bli styggere?!

[Anonym bruker]

Ja, det er veldig sårende og har med tiden resultert i at ikke jeg heller anstrenger meg for å bli kjent med nye jenter. Har opplevd så mange ganger at de er hyggelig etter en liten stund men når det kommer til å ville være sammen med meg til daglig, dra på byen, ut å spise, ja andre sosiale sammenhenger, vil de helst ikke ha meg med. Har blitt så skuffet utallige ganger, har aldri skjønt hva jeg har gjort galt. Veldig trist å bli dømt utifra hvordan man er fra naturens side.

[Anonym bruker]

Det var jo en veldig innsiktsfull kommentar... Du bekrefter jo mye av det flere sier i denne tråden. "Er det ikke noe du kan gjøre for å bli styggere?!" Hvorfor i all verden skal jeg gjøre meg styggere? Jeg ser ut som jeg ser ut, og jeg kan gjøre fint lite med det. Poenget er at man ofte blir stereotypifisert fordi man ser ut på bestemte måter, og selv om DU selv mener at det ikke har noe å si, så er det tydeligvis flere enn meg som har følt på kroppen at det faktisk har det.

[Anonym bruker]

Det er ikke tull og selvbedrag! Du som sier det, er åpenbart ikke i samme situasjon som jentene her. Jeg hadde samme problem. Var naturlig slank, så veltrent ut uten å være det, hadde sprettrumpe og timeglassform. Er blond, og hadde langt hår, pent ansikt osv. Fikk så dårlig selvtillit av dette at kroppsholdningen min sank sammen. Det har faktisk hjulpet meg på den sosiale fronten. Teit, men sant.

 

Jeg syns også det var så himla nedverdigende når mannfolk på byen ikke hadde turt å nærme seg før sent på kvelden når de var drita. De hadde aldri noe annet å si enn "du er så vakker/pen/søt" osv. Jeg krangla mye med menn, syns de kunne si noe annet, for jeg har faktisk andre gode kvaliteter... Vil heller høre at jeg er smart, morsom eller lignende, enn å hele tiden få høre at man er pen. Hva så liksom?

[Anonym bruker]

Noe jeg kan gjøre for å bli styggere? Vel, jeg bruker bare maskara og litt rouge i kinnene. Jeg kan selvsagt droppe sminken men jeg har lange, mørke øyevipper fra før og blir lett brun så ser faktisk ikke den store forskjellen. Jeg er slank men det har jeg alltid vært. Ja jeg har pupper selv om jeg er slank. Vanskelig å fjerne dem og vanskelig å gå opp i vekt når man kan spise stort sett hva man vil uten å legge på seg. Jeg kan ikke noe for hvordan jeg ser ut.

[Anonym bruker]

Det vakreste en mann ser er naturlige jenter, nesten ikke sminket men med fantastiske trekk. Trekkene kan man ikke gjøre styggere selv om man dropper maskaraen. Man er den man er.

 

Jeg har ikke svart ovenfor bare så det er sagt

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen. Jeg er en veldig pen jente som har det meste. Jeg har alltid vært en som det har blitt snakket mye om, vært mye rykter om og veldig mange av mine "venninner" viste seg gang på gang å være falske. Jeg er egentlig en veldig snill og omsorgsfull person, som tenker godt om de aller fleste til det motsatte er bevist. Jeg har også en veldig stor samvittighet. Det er veldig få som tar opp kontakten for å bli venn med meg. Har fått høre at mange ikke tør å snakke til meg og at jeg ser overlegen ut. Kanskje jeg gjør det, men etter hvordan mange jenter har vært mot meg opp igjennom årene så har jeg lært at de fleste er falsk og misunnelig. Jeg er i bunn og grunn egentlig veldig grei, men jeg finner vel de feile vennene

[Anonym bruker]

amen. Noen jenter tåler ikke at andre ser bedre ut enn dem selv og sånn er det bare. Kan til en viss grad forstå dem dessverre:(

[Anonym bruker]

skal vi slå oss sammen jenter? Vi kan jo alltids finne hverandre, ta blir det baluba da;) Noen som bor i oslo?

[Anonym bruker]

Nå snakker jeg bare for meg selv, men menn er faktisk ikke det største problemet. Jeg er gift og har barn, og mannfolk som prøver seg på byen lærer man seg å avfeie med årene. Det er andre kvinner som er det største problemet. Jeg føler meg satt i bås av kvinner som tror jeg er "sånn og sånn" fordi jeg ser ut som jeg gjør. Jeg har blitt såpass voksen at jeg bryr meg mindre om det det nå enn før, men det er ikke til å stikke under en stol at det fortsatt er sårende å bli "ekskludert" i sosiale sammenhenger fordi andre kvinner føler seg "truet" eller what not.

 

Hilsen anonym oppi tråden her et eller annet sted.

[Anonym bruker]

12:21: Dette er akkurat som om jeg skulle skrevet det selv. Jeg tør ikke åpne meg ang problemet for noen, redd for hva de skal si og bare synes jeg er innbilsk eller høy på meg selv, noe jeg overhodet ikke er, dette plager meg virkelig. Har svært få jentevenner pga dette. Guttene elsker meg men hva hjelper det...

[Anonym bruker]

Jeg ser nå også ok ut og kjenner meg ikke igjen, dvs i tenårene kunne jeg føle noe lignende i forhold til gutter. Men jeg er ikke den som står på et hjørne og venter på å bli sjekket opp. Ikke har jeg langt,blondt hår og silikonpupper heller.

Jeg skulle likt å sett bilder av dere jenter som er sikker på at det er utseendet som gjør at dere har problemer sosialt. Det hender jeg selv har fordommer mot unge,stort sett blonde,"bimbojenter" som virker uhyre selvopptatte. Jeg tipper motforestillingene dere møter er pga at folk oppfatter dere som selvopptatte mennesker som hele tiden er klar over hvordan de tar seg ut. Det er nemlig irriterende.