Kan jeg få sykemelding-sosialstønad?

[Anonym bruker]

Er alene med barnet mitt og har akkurat fått beskjed fra legene at h*n er psykisk utviklingshemmet:( Jeg er heltknust. Har bare lyst å hyle og skrike:( Livet er jammen med urettferdig:(

Jeg jobber gjennom ett vikarbyråd og har ikke jobbet nok antall timer for å ha rett på sykemelding, men jeg klarer ikke å jobbe.Bare griner dagen lang,klarer ikke å sove eller spise.Jeg går rundt som en zoombie. Skal til legen senere idag, men tror dere jeg får sykemelding? Jeg er jo ikke syk på den måten, ikke feber eller noe sånt.Men psykisk er jeg helt nedbrudt.

Og hvis jeg får sykemelding så får jeg ikke pengerfra jobben, men må gå på sosialkontoret og søke om penger, vil jeg få det også tror dere?

Huff er så fortvilet og lei meg:(

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva du har rett på, men vil bare si at jeg føler med deg. Jeg var der du er nå for 2 år siden. Vi fikk beskjed av spesialist at noe var galt med barnet vårt. Han har kromosomavvik. Det er forferdelig å pluttselig måtte takle alle tankene og følelsene rundt det. Alle mine håp og drømmer for gutten knuste, mine ønsker om å bli bestemor en dag ble knust, muligheten for gutten å få god utdanning, stabil jobb og klare seg selv ble knust. Jeg vet at han vil trenge mye hjelp opp gjennom årene og det slutter ikke når han blir voksen. Det er en sorg for meg! Jeg forstår deg så godt at du sliter med tanker og følelser rundt dette, det tok meg over 1 år å klare å godta at livet ikke alltid blir som planlagt. Livet går videre og man vil finne nye gleder i livet. Jeg elsker barnet mitt over alt på denne jord og jeg vil kjempe med nebb ob klør for at han skal få et så godt liv som mulig med den støtten han trenger. Nå MÅ jeg kjempe for han, han trenger det.

 

Denne er nydelig og har hjulpet meg mange mørke dager:

 

VELKOMMEN TIL NEDERLAND

 

Av Emily Pearl Kingsley

 

Jeg blir ofte spurt om å forklare hvordan det er å ha et handikappet barn, for å prøve og hjelpe de som ikke har delt denne unike opplevelsen til å forstå hvordan det er, slik at de kan forestille seg hvordan det føles. Slik er det:

 

Når du venter barn, er det som å planlegge en fantastisk ferietur til Italia. Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer. Colosseum, Michelangelos David, Gondolene i Venezia - kanskje lærer du noen nyttige fraser på italiensk. Alt er veldig spennende.

 

Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen. Du pakker kofferten og drar av sted. Flere timer senere lander flyet. Flyvertinnen tar mikrofonen og sier, "Velkommen til Nederland".

 

"Nederland ?!?",sier du. "Hva er det du sier; Nederland? Jeg hadde bestilt tur til Italia! Jeg skulle vært i Italia nå. Hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia."

 

Men det er en endring i flyets rute. De har landet i Nederland og der må du bli. Det viktige er at de ikke har tatt deg med til et forferdelig, skittent sted, fullt av nød og sykdom. Det er bare et annet sted.. Så du må gå ut og kjøpe nye guidebøker. Og du må lære et helt nytt språk. Og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldri ville ha møtt.

 

Det er bare et annerledes sted. Det er roligere enn i Italia, ikke så flott som Italia, men når du har vært der en stund og du får pusten igjen, ser du deg rundt.. og du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller.. og Nederland har tulipaner. Nederland har til og med Rembrandt. Men alle de du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia... og alle skryter av hvor fabelaktig fint de har hatt det der. Og for resten av livet kommer du til å si: "Ja, det var dit jeg hadde tenkt meg også. Det var det jeg hadde planlagt."

 

Og smerten ved det vil aldri, aldri bli borte, fordi tapet av en drøm er et veldig, veldig tap.

 

Men?? hvis du tilbringer livet med å sørge over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene.. ved Nederland.

 

 

 

 

Masse lykke til videre, dette går bra!

 

 

[Anonym bruker]

Hei.

jeg har lite peiling på hva du har rett på men som alenemor selv skjønner jeg at det du går gjennom er fryktelig. I seg selv er det jo forferdelig at barnet ditt feiler noe, men det er også grusomt at du ikke har noen å dele denne tyngden med.

Vil tro legen vil kunne gi deg noe mer info, men det fins jo også omsorgspenger, hjelpestønader osv. Er du alene får du jo OS, og den perioden kan du nok få forlenget når du har sykt barn.

 

Du kan bli sykemeldt på grunnlag av det psykiske også, trenger ikke være fysisk syk for å bli det.