Jeg er så lei av sytingen til "venninnene" mine!

[Anonym bruker]

De syter og klager om "tenåringsproblemer" som "gutten jeg var på date med har enda ikke ringt meg" "Huff jeg har dårlig råd denne måneden" "genseren jeg så i butikken her om dagen hadde de ikke mer igjen av" "han tar ikke telefonen når jeg ringer" and the list goes on and on... De vet jeg sliter med mye verre ting enn de 14tiss "problemene" sine. Jeg sliter med blandt annet sykdom i form av angst og depresjon. Er blitt permitert fra jobben. Sliter kraftig økonomisk. Er i en svær omsorgstvist med bf ang barnet vårt, mye advokater og styr. Kunne nevnt annet også men det for holde.. Alle "venninnene mine vet om alt jeg sliter med, men spør meg ALDRI om hvordan jeg har det eller om hvordan det går med ditt og datt. Jeg derimot er der for dem hele tiden og kommer med råd, lytter og prøve og hjelpe så godt jeg kan. Men jeg får ikke noe igjen for det. Det skal også nevnes at jeg er kun god nok og ha når de har problemer, ellers ringer dem så og si aldri. Nå skal ikke jeg sitte og synes synd på meg selv, for jeg er klar over at det er folk som har det verre enn meg, men jeg er så lei hele opplegget nå fra de så kaldte "venninnene" mine! Måtte bare få en utblåsning!

[Anonym bruker]

Jeg forstår hva du mener, men bare innse det først som sist - så lenge en ikke har gått i andres sko, så kan en ikke forstå hele greia.....

 

Jeg bare jatter med ang slike småprolemer andre har, for i min verden er det ikke problemer.

 

Jeg har vært der du er, og kan ikke si det har blitt mindre med årene det jeg har å stri med(selv om problemene er andre nå).

 

Venner spør ikke, for de vet egentlig hva du sliter med. MEN de vet jo ikke hva de skal si til det..... Det er litt såpeopera for dem, om du forstår meg.

[Anonym bruker]

Jeg er arbeidsledig, har angst og depresjoner og er alenemor annenhver uke. Har økonomiske problemer pga å ha vært langtidsledig og bor på et sted jeg mistrives. Allikevel syter jeg oftere over småproblemene mine enn over disse store tingene, og det kunne aldri falt meg inn at vennene mine ikke skal få lov til å syte over sine småting uten å ta hensyn til mine problemer.

[Tante Blås Squaw]

Den som aldri ringer og deler sine problemer, aldri gir uttrykk for at hun trenger å prate og aldri røper at hun har det vondt, den blir sjelden spurt heller.

 

Hva med å åpne deg mer?

 

Når en av disse damene har fått fortalt deg om ett av sine problemer, kan du ganske enkelt si "jeg er redd jeg ikke har noen gode råd, jeg hadde håpet at DU kunne lytte til MEG litt..."

 

De er kanskje ikke så klar over hvordan du har det som du tror.

[Anonym bruker]

Jeg har åpnet meg for dem, men de hopper liksom over til sine egne "problemer" før jeg i det hele tatt har fått åpnet munnen min.. Jeg er som sagt ikke en som syter dagen lang, men klart jeg gir intrykk for at jeg sliter, men føler aldri de gidder og lytte til meg og komme med innspill slik jeg gjør med dem. Jeg kan fks ha fortalt noe, så kan dem finne på og si "nei så dumt altså" "men du kan jeg låne en kjole av deg?" De virker bare så totalt uintereserte og driter i det liksom. Men de forventer at jeg alltid skal stå på pletten for dem, jeg er som sagt kun bra nok og ha som venninne når dem vil snakke om problemene sine, ellers spør dem aldri om vi skal finne på noe eller ikke. Er bare så utrolig lei av og kun være god nok som klagemur, ikke noe annet liksom. Skal nevnes at vi ikke er tenåringer, men i midten av 20 årene. HI

[Gjest Løvemusene]

Hi.. skulle ønske du var venninnen min jeg Jeg har også slike venninner...! Vi er rundt 25-26 års alderen alle sammen, men så syk stor forskjell på mine og deres problemer....

[Anonym bruker]

Kjenner noen av de jeg å som jeg gjerne skulla bytta ut!

[Anonym bruker]

Jeg har noen "venninner" som jeg føler at det gir meg mer negativt enn positivt å være sammen med. Så jeg gidder rett og slett ikke å ta kontakt lenger. Etter å ha avlyst noen avtaler, så tror jeg de har tatt hintet og lar meg være i fred.