senabort.. trenger ikke å bli dømt.. må bare få dette ut.

[Anonym bruker]

Orker ikke legge ut grunnen til at jeg skal ha en abort i uke 13. Det er for smertefult for meg.

 

Jeg er så redd for hva som kommer til å skje.. kommer jeg til å ligge å vri meg i smerter ? jeg gråter store deler av dagen og føler meg som et kjempe stort monster som tar livet til det lille i magen.

Den logiske siden av meg vet dette er det mest riktige å gjøre men hjertet mitt gråter ustoppelig.

 

Jeg er også redd for psykiske senskader av dette. Jeg har desverre ingen til å være med meg på dette, kommer jeg til å ligge alene hele tiden ? og hvor lang tid tar dette ?.. skal på samtale i morgen men jeg tror ikke jeg får sove om jeg ikke får vite dette..

 

Takk til deg som svarer meg uten å dømme meg.

[Anonym bruker]

Tror ikke du kommer til å vri deg i smerter. Det er omtrent som en kraftig mens etterpå.

Du er ikke noe monster!! Situasjonen er slik, og du er sterk som klarer å se fremtiden i øynene, og gjøre det som er riktig for både deg og spiren akkurat nå.

Mitt beste råd for å ungå litt psykiske plager etterpå er å gi deg selv tillatelse til å sørge. Det er en sorgprosess, og du skal gi deg selv lov til å føle akkurat det du føler. Om det er sorg, sinne, en blanding av alt.. ALT er like normalt. Selve inngrepet er raskt gjort, og går alt bra kommer du hjem samme dag. På sykehuset er de som regel flinke til å ta seg av deg, prate med deg og ta hensyn. Men jeg synes ikke du burde reise hjem alene til tomt hus. Har du ikke en skulder du kan gråte på? Skulle gjerne gitt deg den!

Dømmer deg ikke på noen måte. Du tar valget ut i fra din situasjon, og du må stole på at det er rett for deg!

Om noen dømmer deg for dette, så trøst deg med at de ikke kjenner deg eller situasjonen din, de har ikke peil på hva de snakker om likevel!

[Anonym bruker]

hei.. jeg har nå vært på undersøkelse før jeg skal opp i nemda som gynekologen kalte en formalitet for å sikre at kvinnen ikke blir tvunget til abort.

Jeg får mest sansynlig aborten innen 2 dager. Skal få den første piller allerede den dagen de har fattet en besluttning som ofte skjer samme dag som samtalen finner sted.

 

Jeg må føde fosteret ut. Kunne ikke få kirurgisk abort fordi jeg var for langt på vei. Det er vel straffen jeg får for å være så dum. Under hele undersøkelsen klarte jeg ikke annet en å gråte og da legen sa dette var et fullverdig svangerskap følte jeg noen stakk en lang kniv inn i hjertet mitt og spyttet meg i ansiktet.

Jeg er så redd og engstelig. Det er ingen som vet om dette svangerskapet. Svangerskapet er et resultat av en voldtekt av min min tidligere kjæreste som fant det for godt å utøve sin makt over meg.

 

Selv om barnet er resultatet av noe vondt så klarer jeg ikke tenke annet en at det ikke er barnets feil! Det er jeg som er den onde her! Jeg som dreper et stakkars intetvitende liv som lever trygge glade dager i livmoren.

 

Jeg har desverre andre problemer i livet mitt som gjør det umulig for meg å ta meg av barnet. Så selv om det skulle bli født har jeg ikke muligheten til å ta meg av det.

Jeg er alvorlig psykisk syk.

 

Legen sa at aborten vil gjøre vondt nok til at jeg vil få morfin intravenøst. Det er desverre ingen mulighet for at noen av sykepleierene kan sitte sammen med meg. Dette må utføres for det meste alene. Jeg kan snakke med en sosinom etterpå. Legges inn for 2 døgn.

 

Er det noen her inne som har vært igjennom en senabort ? jeg vil gjerne høre fra dere!

Tusen takk til deg som svarte meg. Det gjorde godt å se at noen tok seg bryet til å svare en svartmalt sjel.

[Anonym bruker]

Hei igjen. Det var jeg som svarte deg i sted også!

Ikke for å gjøre deg enda mer usikker, men har du tenkt på adopsjon?

Uansett, det du skal igjennom er psykisk tøft. Morfinen vil nok hjelpe deg til å få ting litt på avstand der og da, men likevel kunne du trengt noen ved din side. Finnes det ingen du kan betro deg til?

Jeg mistet min lille gutt i 17. sv.uke. Og måtte som deg føde. Jeg hadde heller ingen med meg på sykehuset, men skulle ønske jeg hadde hatt en hånd å holde i, en skulder å gråte på.

Du MÅ virkelig stole på deg selv! Som du sier selv, så har du ingen mulighet til å beholde barnet fordi situasjonen er som den er.

Selv om du føler deg "ræva" akkurat nå, så vet du innerst inne at dette er riktig.

Selv om jeg ikke kjenner deg, skulle jeg ønske jeg kunne vært hos deg, føler så med deg! Så hvor fattig trøst det enn er, så skal jeg i tankene være hos deg og holde deg i hånden, hele tiden!

[Anonym bruker]

Kjære deg Hi,

Da jeg leste historien din så gråt jeg for deg, og du skal ALDRI ha dårlig samvittighet for hva den psycho-eksen din har gjort mot deg og påført deg. Du er ikke ond, det er helt naturlig å ha slike følelser som du har. Det er det riktige for DEG, ingen har noe med å dømme deg overhodet. Jeg håper du får god hjelp til å holde denne psychoen unna deg, sender deg mange store klemmer

[Anonym bruker]

Hei HI.

 

For en forferdelig situasjon for deg. Jeg syntes ikke at du bør skamme deg over dette, det er ikke noe du har gjort. Du må bare ta dine valg på bakgrunn av det du vet nå. Jeg skjønner godt at du velger å gjøre som du gjør når en evt far til barnet er slik og dere ikke har noe samliv, i tillegg til at du ikke er helt i form selv.

 

Håper at du får utført aborten snarest, de rådene jeg kan gi deg er å be om ekstra morfin hvis du trenger det, kanskje såpass mye at du sovner. Og så ikke se ned i bleien etter at aborten er utført. Bare brett den sammen og kast den.

 

Tøff situasjon, en abort er aldri ønskelig, men en må stå ved de valgene en tar og gå videre. Ønsker deg alt godt fremover.