Hvilken opplevelse har skremt vannet av deg?

[Anonym bruker]

Og hvordan reagerte du?

[skinnfilla]

Da min datter fikk feberkrampe...Helt jævlig,var sikker på at kom til å dø foran øynene mine. Hun var 18 mnd gml

frika helt ut og ringte 113.ropte navnet hennes og rista henne,fingrene i halsen,trodde først hun ble kvalt.

Hun ble helt stiv,ristet.Begynte og skumme rundt munnen og ble blå.

 

etter 6-7 min lå hun stillle,helt fjern og bare pustet rykkvis.

så kom ambulanse ,var på sykehus et døgn.

 

helt ,helt grusom opplevelse

[Anonym bruker]

For en fordelig opplevelse. :-(

[Anonym bruker]

Det øyeblikket jeg slapp barnevogna og kikket meg over skulderen for å finne tråden som strammet hetta på regnjakka mi , for så å se opp igjen og oppdage at barnevogna var på tur nedover en bratt bakke med en lav murkant i enden... Hjertet stoppet bokstavelig talt i brystet på meg, jeg ble skrekkslagen!!! men heldigvis slo "fight"-responsen inn og jeg la bena på nakken. Vogna skjenet ut på plena, på tur mot en lav avsats (50 cm) og jeg trodde akkurat jeg rakk å hive frem hånda og ta styret- men bommet med noen cm- og den tippet over kanten.. Med en liten tass på 4 mnd oppi.. Herregud så redd jeg var da jeg tittet opp i vogna etter at den hadde slått kollbøtte over kanten!!!! Men lillemor var like hell, ingen kuler eller brudd, takket være at hun lå på en dyne med tykk hette rundt hodet.

 

Til mitt forsvar må det sies at jeg sto oppe på flata da jeg slapp, og at jeg instinktivt trodde jeg "visste" at den sto trygt fordi det frem til den dagen hadde vært gammel, hullete asfalt og ujevn, ru bakke der, alik at ingenting ville trillet.. Men dagen før hadde de altså asfaltert, og dermed ble det en jevn, ørliten helling på denne flata, så vogna fikk litt fart. slapp kanskje et par sek, men så tok det jo også et øyeblikk før jeg innså hva som hendte og fikk satt bena i sving. Huff, det var bare grusomt! I det jeg så at hånda mi bommet på styret, tenkte jeg "That's it! Nå har du gjort det!!" og forventet det aller verste.. Men hell i uhell at vogna veltet over den lille kanten og ikke mot den murkanten i enden av bakken med en enda brattere skrent bak. Bena mine var nesten uten krefter resten av dagen, helt slappe og tomme, hadde strammet alle muskler så voldsomt av angst at jeg kjente det fysisk lenge etterpå--