Noen her som har flyttet fra alt, bare fordi de hadde lyst?

[Anonym bruker]

Jeg leker litt med tanken på å flytte fra byen jeg bor i nå. Det vil si flytte fra jobben, familien, vennene og barnehagen. Jeg skjønner at det vil være en kjempeomveltning, men det hadde jo kanskje vært gøy å oppleve noe nytt. Eller? Kanskje noen vil dere erfaringene sine med meg?

[Anonym bruker]

Er du alene eller i et forhold?

Jeg tenker tanken nå. Har bodd samme sted i 25 år, i storbyen. Er lei og kunne tenke meg en mindre by. Har et barn på to år.

Men det er vanskelig å bare dra fra alt synes jeg. Blir jo helt alene på et nytt sted i så fall..

[Anonym bruker]

Jeg er alene med en gutt på 1,5 år

 

Det er det jeg også tenker, det er jo ganske skummelt å være helt alene uten noen kjente rundt seg. Tenk om jeg ikke finner noen nye venner? Når man har barn er jo muligheten for å gå ut og finne nye venner ganske innskrenket også. Det blir jo mest jobb og barn.

 

Men det frister veldig å oppleve noe nytt!

[Anonym bruker]

Ja samme tenker jeg. Hva om jeg ikke klarer å møte folk. Er ikke verdens mest sosiale og har stort sett bare venner fra skole og jobb.

Men det tar tid å bygge seg et nettverk.

Hvor i Norge ville du eventuellt flyttet? Jeg tenker på vestfold.

Hilsen meg over her..

[Anonym bruker]

Ja, det er vanskelig å bli kjent med folk. Folk flest er jo opptatt av seg selv, det er ganske vanskelig å bli mer enn en kollega eller en bekjent.

 

Jeg har egentlig ikke tenkt noe over hvor jeg vil flytte. Jeg bor i Tromsø nå, og vet ikke helt om jeg vil flytte så veldig langt fra hjemplassen. Kanskje til Bodø eller lignende. Om så bare for en periode

[Anonym bruker]

vi er et par fra sørlandet der jeg er 26 og fruen 25.. Har ei jente på 3 og venter ei til i Juli..

 

Vi leker og med tanken om å selge huset,leie flyttebil og flytte østover.. Tenker da østfoldsområdet..

 

Flytter da fra all familie, men vi har få eller ingen ekte venner utover familie, så tror det kunne blitt bra!

De turene vi har hatt østover, så syntes vi både folket og kulturen virker MYE bedre å vokse opp i for våre barn, samt at det vil gi oss en "second chance" til å få nye venner selv og..

[Anonym bruker]

Det hadde vært deilig. Solgt hus og hytte og flyttet langt avsted:) Bor på et relativt dyrt sted, så det hadde vært luksus å flytte litt lenger nord. Får så mye mer for pengene da:)

Men jeg har barn (bor ikke med bf) og bf hadde aldri latt meg få flytte

[Anonym bruker]

jeg tenker å gjøre det nå etter sommeren.. dvs, hvis jeg får ordna alt med samvær og henting/bringing med Bf.. er alene med ei på 2 år, og kunne gjerne tenkt meg å bo litt lenger ute på "landet".. litt mer ro og kunne slappe av.. og å kunne stå opp og traske rett ut på trappa/verandaen i bare pysj eller morgenkåpe evt undertøy og ta en kopp kaffe uten at naboen står og stirrer..

et helt ny sted, med nye folk, og dermed nye UTFORDRINGER!

[Anonym bruker]

Det har jeg egentlig ikke tenkt på, altså samvær med barnefar. Jeg vil jo ikke ta pappaen fra gutten min, eller omvendt. Samtidig er det uaktuelt å bare flytte noen timer bort, jeg vil ikke bo på bygda

 

Jeg ønsker meg også nye venner og nye utfordringer!

 

HI.

[Anonym bruker]

Ja, jeg har flyttet fra alt og alle. Untatt datteren min da. Hun var tre måneder gammel når vi flyttet, da hadde vi vært hjemme i en måneds tid. Vi var på sykehuset pga. diverse ting i hele to måneder og ryktene i hjembygda begynte å spre seg. Tenkte å ha et permisjonseventyr i tigerstaden, noe det virkelig ble:-) Nå skal vi flytte til nabobyen når jenta begynner i barnehage og jeg videre på skole.

 

Saken er den at jeg ble gravid på ons som 17 åring. Ryktene spredde seg og jeg kunne taklet det. Men ett år tidligere var jeg under barnevernet som oppførte seg uprofesjonelt og ekkelt mot meg (liten bygd, alle-kjenner-alle og slektskap). Bestemte meg da for å ikke bo i hjembygda nettopp pga. barnevernsansatte er akkurat de samme som for ett år siden, og om jeg noen skal skulle trenge støtte og veiledning ville jeg ikke kunne gå til dem. Flyttet langt bort fordi jeg følte at jeg trengte litt tid og rom for kun meg og min datter, og jammen var det bra! Har litt familie i nabobyene rundt omkring, så vi besøkte de ofte. Var også i hjembygda over lengre perioder.

 

Nå er det snart barnehagestart og jeg ser frem til å flytte nærmere familie igjen. Gruer meg til å flytte fra Oslo, men blir også godt på mange måter. Dette er ikke noe jeg ville hatt mulighet til å gjøre når jenta blir større, har fått seg venner og begynt i barnehage/skole. Derfor tenkte jeg at permisjonsåret var en perfekt mulighet mest for meg, men også for min datter (å ha en fornøyd mor).