Hvorfor er man så sykt redd for barnevernet??

[Anonym bruker]

Om man ikke gjør noe fryktelig galt med seg selv eller barnet sitt så gjør de deg faktisk ingen ting!

[Anonym bruker]

Men hvorfor skal man da har kontakt med barnevernet?

Hørres ut som du har det?

Jeg mener om alt fungerer flott og fint så er det jo ikke normalt å ha kontakt med barnevernet...hehe, merkelig innlegg:)

 

Jeg synes barnevernet er skremmende, hadde reagert hvis folk jeg kjente hadde hatt kontakt med dem, de kommer jo ikke inn i livet til menneskene for tull, gjør det vel?!

[Anonym bruker]

Fordi alt for mange tror på skrekkhistorier i media og på nettet hvor berørte av barnevernet som føler seg urettferdig behandlet av barnevernet går ut med overdrivelser og usannheter. Barnevernet har taushetsplikt og ingen mulighet til å forsvare deres observasjoner eller motsi hva foreldrene sier til media eller på nett.

 

De som kjenner til arbeidet til barnevernet vet bedre!

[Anonym bruker]

Vi har mye kontakt med barnevernet, hver måned faktisk. Er ikke noe "galt" med oss. Vi er fosterfamilie.

 

Barnevernet kan også være veldig behjelpelige i vanskelige situasjoner som sorg eller depresjoner. De kan komme med hjelpetiltak som psykolog eller avlastning.

 

Vi må få slutt på alle ryktene ang. barnevernet.

[Anonym bruker]

HI her. Nei vi som familie har ikke kontakt med barnevernet men jeg jobber side om side med de. Du vet tydeligvis lite om deres jobb når du sier du hadde vært skremt om noen du kjenner hadde vært i konakt med dem. Stort sett så er de der kun for å hjelpe. Grunnen til at jeg skrev det er at jeg syns det er så mange som virker livredde og syns vi bør få bort den redselen.

[Anonym bruker]

Jeg forstår heller ikke hvorfor noen ser på barevernet som en stor stygg ulv.....! De gjør jo en kjempejobb for å trygge barns oppvekst, det er da en bra ting.

 

Folk må slutte å tro på sladder eller alt de leser i avisene.....det finnes alltid 2 siden i en sak.

[Anonym bruker]

Helt enig med deg her!

 

Barnevernet kan aldri utale seg om saker i media, så folk tror de henter barn uten grunn.

 

Har selv et fosterbarn som vi (selvsagt) har taushetsplikt om, nå har min mamma lest alle disse historiene i media og synes det er så ille at h*n har blitt tatt fra foreldrene.

Siden vi ikke kan fortelle henne alt må jeg alltid "forsvare" BV. (etter å ha diskutert dette noen ganger tror jeg hun forstår at vi ikke har mulighet til å gå i detaljer)

 

Det har nok blitt gjort feil i BV også, men det skal mye til.

For at de skal kunne hente et barn må alle bevis inn til en dommer som må lage et vedtak. Uten gyldig grunn får de ikke dette vedtaket.

[Anonym bruker]

Egentlig vil jeg ikke skrive dette og kommer sikkert til å angre som en hund!! Hehe..

 

Men når jeg skulle bli mamma for første gang og jordmor/sykehus fikk fatt i at jeg hadde gått i psykolog-behandling etter å ha blitt seksuelt misbrukt igjennom barndommen så prøvde de å koble inn barnevernet fordi de mente at jeg ikke var skikket til å bli mor. Og jeg ser ikke den selv ennda idag. Eneste jeg ser er at jeg mistet troen på meg selv og var livredd når jeg ble mamma fordi jeg hadd fått høre dette igjennom svangerskapet. Men når jeg fikk se at mammarollen var noe jeg faktisk trivdes veldig godt i og behersket så steg jo selvtilliten og jeg ble mer selvsikker som mamma!

 

Men jeg har ennda oppfølging av en "støtteperson". Som jeg ikke har hatt noe bruk for! Men sånn er systemet. Jeg ble traumatisert som liten og det står i papirene mine og nå henger de over meg og venter på at jeg skal.. Bli gal? Jeg aner rett og slett ikke. Jeg er bare glad for at jeg endelig er en selvsikker mamma som vet at jeg og barnet har det godt!!

 

Jeg har selvfølgelig prøvd å skjule usikkerheten min for dem.

[Anonym bruker]

Så bra at det går godt med deg og du trives i mammarollen, det kunne gått begge veier og det er barnevernet veldig klar over....derfor er de involvert. De vil bare støtte deg hvis du skulle trenge det.

[Anonym bruker]

I mitt tilfelle ble jo dette feil. Skjønner du ikke? Jeg turte ikke å holde min sønn før dag nr. 3 av hans liv! De kom inn og med hånden på mitt hjerte fortalte meg at jeg kom til å få det vanskelig med å bli mor. Og at min oppfatning av hva mor virkelig er var ødelagt og derfor trengte jeg oppfølging/opplæring. Dette føler jeg er helt skrekkelig og tenke på! De lange samtalene de hadde med meg når jeg gikk gravid! Og at jeg ble reddere og reddere! Så beklager, men det blir naivt synes jeg og gå rundt og tenke at BV er harmløse osv.! Det er nok at du får en bekymringsmelding og de kommer bare for å følge med så er dette traumatisk nok! Dette kan jeg love deg!

[Anonym bruker]

Jeg er ikke redd for barnevernet, men jeg er veldig kritisk til dem! Jeg mener at det er rutiner som burde vært sett litt mer på. Jeg føler det faktisk sånn at man nesten må være redd barnvernet hvis man har for tjukke brødskiver til ungen, mens alvorlige tillfeller av misshandling og vold blir lettere oversett.

 

Personlig finnes jeg ikke redd for dem, selv om jeg vet at de har mye svikt i rutinene sine og det er enkelte barnevernansatte jeg bare ikke stoler et sekund på. Det har vært saker der barn burde vært tatt ut av hjemmet med umiddelbar virkning, fordi forholdene er så ille at gatebarn i uland nesten har det bedre. Men der barnevernet nesten ikke løftet en finger for situasjonen. Det eneste som har skjedd er at de som har turt å anmelde forholdene har blitt truet på livet.

 

Så jeg mener egentlig at barnevernet er for dårlig i Norge, og at de ikke er så flinke til å beskytte eller ta vare på barn som det kanskje var meningen at de skulle.

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg 15.44.

[Anonym bruker]

Det er greit at du mener det er tilfeller som skulle vært håndtert på andre vis, men de trenger sannelig bevis også! Så har man de motsatte sakene der folk sender inn bekymringsmelding på pur f.. pga uvennskap eller andre tvister. Så spørs det hvor mye info som blir diktet opp av slike. Høres det alvorlig ut, og må en måte som gjør at det blir skjult, må jo barnevernet gjøre noe!

Hvis man ser på helheten da, ta de sakene som virkelig gjør forskjell for barna. Hvor mange faller egentlig utenfor, - noen som har noen tall?

Jeg har jobbet som støttekontakt og fostermor, og de tilfellene jeg har hørt om og vært involvert i, er det med rette. Det betyr ikke at alle er udugelige foreldre, noen trenger avlastning og noen hjelp med barn som har diagnoser eller er på vei til å få diagnose.

Det er foreldre som selv velger å ta kontakt med barnevernet for å få hjelp, de innser at de gjør noe galt i oppdragelsen og spør om veiledning. Ikke noe skummelt med det! Da får man heller honnør;) Spør om hjelp hvis man sliter.

 

Det er mye diskusjon om barnehagen også her inne. Ja det er negative og positive ting å si der også. Sånn er det! Ingenting er perfekt!

 

Vi får være takknemlig at barnevernet hjelper de fleste og ønsker at de klarer å nå alle, men man må se sannheten i øynene og akseptere at det aldri kan bli 100%.

Ingen bedrifter er 100% perfekte, mennesker gjør feil.

[Anonym bruker]

Er selv blitt meldt til barnevernet to ganger, og er ikke det minste redd dem.

 

Første gangen kom de og tok en kopp kaffe og så dro de og vi hørte aldri mer fra dem.

 

Andre gangen tok de en tlf til mannen min på jobb for å fortelle om "anmeldelsen" og etter det hørte vi aldri mer fra dem.

 

Om det kommer inn anmeldelser som er reint visvas så er faktisk de som jobber i BV smarte nok til å se veldig kjapt at det bare er tull.

[Anonym bruker]

Er det normalt å bli meldt inn til barnevernet 2 ganger, og fremdeles være rolig?

[Anonym bruker]

Eh, ja. Tulleanmeldelser blir ikke mere reelle av å komme to ganger...

[Gjest ->>-]

Nå er jeg slett ikke overbevist om at det er veldig utbredt å gå rundt og være "sykt redd for barnevernet," da.

 

Frykt for barnevernet bunner ofte i en misforståelse om at barnevernets hovedoppgave er å ta barna fra folk. Særlig utbredt blant de som ikke har bodd så lenge i Norge.

 

Dessuten opplever nok veldig mange det som et nederlag å ha kontakt med barnevernet, at man på noen måte har sviktet som forelder. Det er slett ikke alltid hold i disse tankene, men mange av oss har jo et ønske om å klare seg mest mulig selv, også når det gjelder oppdragelsen av barna våre.

[Anonym bruker]

Godt mulig de gjør positive gjerninger i nabokommuner, men her som vi bor, er de ikke mye å skryte av

[Anonym bruker]

Aha, så dette er en helt normal greie altså.. Å bli meldt inn til barnevernet pga tull er helt dagligdags. Kjekt å vite.

[Anonym bruker]

Når man har sære naboer, så er det ganske normalt ja... Kan ikke se noen grunn til at jeg skulle bli urolig av den grunn. Jeg er meget trygg på meg selv i foreldrerollen, og det er tydeligvis BV også.

[Anonym bruker]

Du skulle bare visst hvor mange tulleanmeldelser som kommer inn til BV. Folk som blir uvenner med noen av en eller annen grunn og ringer BV bare på pur faen f.eks.

[Anonym bruker]

Er ikke redd barnevernet, men er 110% sikker på at de kommer til å plage vette av meg når ungen kommer.

 

Har vert en kort periode under barnevernet (lang sak, hun fra barnevernet mistet jobben pga. det man kan kalle "feilbehandling" og trusler som hun var så snill og gav skriftlig) og her i byen elsker de å gå på de som har vært under barnevernet.

 

Har ingen ting og frykte, er ikke redd for å bli sjekket opp. Men synes det er unødvendig.

[Anonym bruker]

Jeg syns også de går for langt i å psyke ned førstegangsmødre. Har også opplevd det, men jeg var nesten en gammel mor da dette skjedde så det gikk lite innpå meg.

Men hvis jeg f.eks. hadde vært 18 år, ville det ha fått meg til å tvile ekstremt mye på meg selv.

 

Hvis man kan klare seg selv, er det bedre å være ensom enn å få alle de dårlige prognosene og høre om det fæle de Barnevernsansatte har opplevd, og hvor ille barnet kommer til å få det uten deres hjelpetiltak!

Slik sett er de elendige terapeuter. Det er frekt å ødelegge folks tro på seg selv, og få dem til å tro at fæle ting kommer til å skje i framtida.

[Anonym bruker]

Nå har ikke jeg lest resten av svarene her, men her er min mening!

 

Jeg og min venninne var under den oppfatningen at barnevernet var "farlige". Vel, det var helt til min venninne fant ut at hennes ex, faren til barna, hadde blitt fengslet for besittelse av våpen og salg av narkotika. Han har vært en ekstraordinær far før, fantastisk til å stille opp og til å samarbeide med venninna mi om barna, de hadde 50-50 ordning og alt som fulgte med det. Men, det har seg sånn at der foreldre (mor eller far) blir siktet/fengslet, vil barnevernet bli koplet inn. De har på ingen måte vært ute etter å ta fra ansvaret for barna fra verken mor eller far, men de har tilbudt hjelp, noen å prate med for barna. Samtaler mellom mor og far for å bygge opp tillit igjen mellom de, så barna kunne fortsette å bo hos far innimellom, de bistår med urinprøvetesting av far og har gitt eldstebarnet fribilletter til det lokale badelandet til hun og ei venninne, så hun kan dra så ofte de vil, yngstebarnet har fått fribilletter til kinoen.

 

Venninnen min var livredd i begynnelsen, for å miste barna, og for hva andre ville tenke. Men hun er så positivt overrasket, og det med god grunn. Jeg tror det er mest skrekkhistoriene som kommer ut, og da blir det også flaut for de som får bistand av BV å inrømme at de gjør nettop det. Det skal nok ganske så alvorlige tilfeller til for at de bare tar barna ut av hjemmene uten å først prøve og finne en løsning så barna kan bli hjemme med foreldrene hvor de (som regel) har det best.