Inspirert:Sorg på tross av å ha et barn.

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke skrive dette i tråden til hun som ikke har fått barn, det passer ikke inn. Jeg har sorg, men jeg er velsignet med et barn. Her er mine tanker, og jeg håper jeg ikke tråkker noen på tærne...

 

Jeg er velsignet med et herlig barn, et helt vidunderlig og fantastisk barn. Han er min lille hjertesten. Men jeg har sorg, sorg for hans storesøster/bror som forsvant et år før han ble laget. Det var tidlig i svangerskapet, så det regnes vel ikke som en "big deal" her inne, men for meg så er det et savn.

 

Vi ønsker å prøve på nummer 2 en gang i fremtiden. Men vi drøyer pga at alt har vært så hektisk de siste årene, mye flytting, jeg har utdannet meg, vi har mistet et barn, fått et annet barn, jeg har ny jobb, vi har akurat kjøpt hus osv osv. Det "passer liksom ikke". Og det river i meg! Jeg tror det store savnet etter barn nr 2 ligger i det at vi skulle jo hatt 2 barn, vi skulle jo fått et barn før det lille vidunderet vi har nå.

 

Jeg klarer ikke å ordlegge meg godt, det er bare så rotete inni meg. Vi har et barn som vi begge forguder, men jeg føler meg ikke hel. Jeg vil helst bli gravid i dag, men vi drøyer, vi venter på "riktig tidspunkt". Jeg ser at det er fornuftig å vente til alt har roet seg ned, til vi er ferdig med de prosjekter vi har for huset vårt osv, men savnet etter barn nr 2 er stort. Men frykten for å miste igjen ligger som et lokk over meg. Jeg blir engstelig og får vansker med å puste når jeg tenker på den natten hvor min lille spire forsvant, og hvordan mitt fullbårne svangerskap var fyllt med frykt for at det samme skulle skje igjen.

 

Ja, jeg har fått et barn, og jeg forguder det. Men jeg føler meg ikke hel på tross av dette. Jeg skulle vært 2 barnsmor, min lille gutt skulle hatt en storesøster/bror. Men det har han ikke. Jeg tror at jeg har et ønske om å fylle tomrommet med et barn til, men vil det hjelpe? Hvor lenge skal jeg sørge over den lille spiren som aldri så dagens lys?

 

Jeg vet jeg burde være lykkelig for det barnet vi har fått, og det er jo også. Men samtidig er det ikke nok. Savnet etter hans storebror/søster er så stort.

 

Det føles så feil å sitte med disse tankene og følelsene når jeg vet det er mennesker her inne som ikke har fått et barn, men jeg håper noen kan forstå hva jeg føler, og kanskje de kan dele sine tanker og følelser med meg? Er jeg alene i denne sorgen og disse tankene?

[Gjest Løvemusene]

Ville bare sende deg en stor klem og si at jeg har lest innlegget ditt <3

Utrolig vondt å lese.. jeg (som ikke har barn) kan selvsagt ikke forstå deg 100% men jeg tenker også på det barnet som kunne vært 3 år i dag som ble tatt fra magen min mot min vilje da jeg var 2 mnd på vei... grusom tanke, og vet du sikkert har hørt det før... man må bare gå videre noen ganger, selvom det er vondt og tar tid... helt ærlig, så tror jeg ja, du vil få det bedre når nummer to kommer... så jeg syns du skal glede deg til det.. ikke se på det som en bekymring.. er så mye annet i livet som skjer nå, tenk at når alt det har roet seg så har enda en øyestein å glede deg til, det kommer!

 

Beklager hvis det ble rotete å lese... ville egentlig bare sende deg en klem.. <3 hilsen meg i den andre tråden

[Anonym bruker]

takk Løvemusen <3 Jeg ville ikke tråkke noen på tærne, men innlegget ga meg en uforklarlig trang til å dele mine tanker og følelser. Det er jo helt surrealistisk at jeg som har et herlig barn føler et tomrom! Føler at jeg er "slem" som har disse tankene. At jeg burde "ta meg sammen" eller no...

 

Huff, takk for at du leste Løvemusen, og takk for et så godt svar! Jeg må gå videre, jeg fikk jo et barn etter at jeg mistet det første, et eller annet sted så var det noen som ville bøte på min smerte, men av en eller annen uforklarlig grunn, så er det fortsatt ikke nok :/

 

Jeg gleder meg til neste barnet kommer, jeg skulle bare ønske jeg hadde ham/henne allrede...

 

HI

[Gjest Løvemusene]

Hvor gammelt er barnet ditt da?

 

Som sagt vet jeg ikke akkurat hvordan du føler det, men jeg vet smerten av å savne noe så dypt.. så jeg forstår litt likevel. Unner INGEN den smerten, og kjenner smerten på dine vegne

 

Så bare send meg en pm hvis du føler for å prate noen gang.

 

God natt klem fra meg

[Anonym bruker]

Jeg skulle også hatt et barn til, men mistet i uke 9... Har kun poden, og føler vel en "sorg" til tider fordi vi ikke fikk flere.... Nå er jeg "gammel" så det er kanskje lettere å akseptere at det ikke kom flere.. Men litt trist når poden snakker om at han vil at det skal være "baby i magen til mamma!"

 

Forstår deg godt..Får håpe dere finner "tidspunktet", og at alt går bra...

[Anonym bruker]

Løvemusen: Min herlige lille sønn er 3 år gammel, i sin beste trassalder og det hele Takk for alle gode ord og all omtanke! Du er et snilt menneske, og jeg håper du får et barn snart, uansett metode <3

 

23:56: Jeg er fortsatt ung, og alle lurer på når nr 2 kommer. Jeg har så lyst å hyle ut at folk skal slutte å spørre, men det er jo naturlig å lure på det. Min lille sier også at han vil ha lillebror, for et vennepar av oss har akkurat fått en liten til og førstemann er jevngammel med vår. De snakker mye sammen om babyen når vi treffes, og han vil jo også ha en baby... Er så vanskelig å akseptere at vi ikke får en til med det første, men all logikk i meg sier at det blir for travelt med en til nå, og jeg vil gi min sønn den beste starten i livet som mulig, gi ham all den oppmerksomhet jeg kan. Tror jeg overkomanserer mye pga savnet mitt. Jeg vil gjøre alt riktig iflt sønnen min...

 

HI

[Anonym bruker]

Sender deg en stor klem..

 

Ja, du vil alltid ha ett barn for lite.. jeg mistet mitt barn jeg også.. har fått fire barn etter det, men lenger etter det siste barnet.. JEg har innsett at uansett hvor mange barn jeg får, så har jeg ett for lite.. Desverre.

 

ingen big deal, men veldig trist.

[Anonym bruker]

Hei kjære deg.

Det barnet du mistet i sv er det barnet du har nå De har ikke sjel før dagen de blir født.

Håper dette kan hjelpe deg litt. Det høres rart ut men det er sant.

[Anonym bruker]

Jeg har også et barn for lite, så jeg kjenner godt i gjen savnet ditt. Det er to år siden vi mistet, midtveit i svangerskapet. Vi skulle hatt en liten jente. Vi har to barn fra før som hjalp meg enormt gjennom vår sorg, men når jeg ser på de føler jeg bare et stort tomrom fo rde skulle jo hatt en søster...Ikke si det ikke er noen big deal, for det er det. Selv om jeg kanskje går gjennom min sorg "alene", det er jeg som bar på henne, hadde fremtidsplaner for henne, er sorgen min like legitim som om det var et levendefødt barn jeg hadde mistet. Så for meg er det en big deal.

Vi venter et nytt barn nå, men klarer ikke å knytte meg til det for sorgen etter å ha mistet er så enormt stor og jeg vil ikke gå gjennom den en gang til...

 

Sender deg en god klem og ta vare på de minnene du har.