Gå til innhold

Dere som har tatt dere utdannelse..eller har god utdannelse. Ikke misforstå..


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Nå er ikke jeg høyere utdannet men svarer likevel :-)

 

Jeg tror det handler mest om interesse og livserfaring.

 

Jeg har endret med en god del etter at vi misteteatt av barna våre for snart tre år siden. Føler meg ikke bedre enn mine venner, men føler jeg har en livserfaring som gjør at jeg tenker en del annerledes enn de i veldig mange situasjoner. Nå har vi alltid vært ganske forskjellig egentlig, men jeg føler avstanden er blitt større etter dette.

 

så jeg tror alle opplevelser og erfaringer en gjør seg i livet er med på å endre en og vil kunne føre en lengre fra de menneskene som ikke gjør seg de sammen erfaringene/opplevelsene.

 

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Joda, det kjenner jeg meg godt igjen i.. Men det har også mye med at jeg har bodd borte i 6-7 år mens jeg har studert, og i mellomtiden har de fått ektefeller, barn, hus, hund og stasjonsvogn (noe jeg ikke har skaffet meg).. Vi er med andre ord på helt forskjellige steder i livet.

Mens jeg har fått utviklet nye smaker i klær, musikk, mennesker, livsstil, tanker og idéer er de stuck i den samme tiden som da jeg dro. Og når jeg arrangerer fester med nye studievenner og gamle barndoms/ungdomsvenner blir det alltid et alt for tydelig skille mellom de to gruppene, både stilmessig, musikkmessig, og ikke minst hva man samtaler om. De som aldri har vært utenfor de lokale grensene klarer ikke å følge samtalene om hverken utenriks, innenriks, politikk, kultur, festivaler, etc. og det blir en ukomfortabel stemning. I alle fall frem til alle er så fulle at de prater tull uansett.. Da løsner det som regel!

Man vokser jo fra venner, akkurat som man kan vokse fra kjærester.. Og det er jo når man "finner seg selv" at man også finner ut hva slags mennesker man ønsker å bruke tid sammen med. Det er ikke noe å skamme seg over. Det er bare den brutale sannheten..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke høy utdannelse, men jeg har et høyt kunnskapsnivå. De to tingene er ikke alltid synonyme.

 

Kunne heller ikke tenkt meg å ta en lang utdannelse: Har dere tenkt på at den gjennomsnittlige nordmann/kvinne tilbringer minst 13 år på skolebenken (frem til avsluttet videregående). Det er 14.000 timer bare det. Det tar omtrent 150 timer for en gjennomsnittlig intelligent person å lære seg å lese, skrive og regne til husbruk. Hva brukes resten av tiden til?

 

Jeg kommer ikke på spesielt mye fra min grunnskoletid som jeg har hatt bruk for til noe senere i livet.

 

Også valgte jeg bort videregående, og brukte heller den tiden til å lære meg ting jeg hadde bruk for. Jeg jobber i et miljø med nesten utelukkende akademikere. Folk som har gått 6-8 år videre etter videregående og også har hatt høye karakterer i fagene sine. Jeg føler meg helt vel i miljøet. Hver dag lærer jeg noe nytt og interessant, men sannelig lærer jeg BORT noe nytt og interessant til mine høyt utdannede kolleger også. Og de har full respekt for min utdannelse og min fagkunnskap, på samme måte som jeg har det for deres.

 

jeg mistenker at noen trenger årene på høyskole for å modne, noen trenger dem for å få struktur i livet sitt. Jeg respekterer det. Men KUNNSKAPENE, de behøver man ikke gå på skole for å tilegne seg. Det kan man fint klare uten å ta opp et øre i studielån.

 

Jeg er så glad fordi jeg ikke har studiegjeld, og fordi jeg har kolleger som dømmer ut fra hva de ser, og ikke etter papirer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For noe tull. De som tar høyere utdanning (nesten alle nå for tiden) er de som har bitttelitt ambisjoner. Noen gjør det pga status og penger. Det skal ikke så mye vett til for å komme gjennom et "status"-studium i Norge forresten.Kjenner mange som nærmest har surfet gjennom både jus og medisin.

Dette innlegget kommer garantert fra et nyutdannet som sannsynligvis kommer fra "nedre middelklasse" eller noe sånt. Ingen kloke,oppegående mennesker over 30 ville sagt noe sånt med mindre de er litt enkle i toppen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som flere over meg sier, så handler det nok mer om personlighet og livserfaring. Din livserfaring fra studietiden var kanskje avgjørende for deg, for å tilegne deg kunnskap om livet, mens andre har andre steder. "Livets skole" som det så klisjéfylt heter er ikke nødvendigvis et dårligere lærested enn universitet/høyskole.

 

Det er jo også helt naturlig at mennesker man møter og blir venner med i voksen alder, varer lengst, fordi man selv er nokså ferdig utviklet i personligheten. Det er altså kanskje ikke utdannelsen i seg selv som spiller noen rolle, men at man er på bølgelengde mentalt, og utvikler seg i samme retning. Det er helt naturlig at man vokser fra mennesker når man utvikler seg, men husk at de du vokser fra utvikler seg også, bare i en annen retning enn deg selv (og noen selvsagt mindre enn andre...).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Annonse

Hei! Ting blir anderledes når man blir voksen. Vi begynner å velge venner ut ifra interesse og egenskaper, og ikke adresse. Det er ikke rart at du føler det slik. Likvel ville det jo være synd om du mistet alle de gamle vennene dine. Dere deler sikkert mange gode minner.. og mye kjærlighet til hverandre.

 

Jeg har venner til ulike bruk. Jeg diskuterer ikke metafysikk med alle ene, samtidig som jeg ikke snakker om Kjolen som sier ja med alle heller.

 

I bunn og grunn velger vi selv hvilke venner vi vil ha. Men det er viktig at du ikke tar et valg nå som du kommer til å angre på. Alle mennesker kan lære andre noe.. og de fleste er dypere enn man tror. Så kanskje du skal forsøke å snakke om litt dypere ting.. det er mulig at de gamle vennene dine vil sette pris på denne siden av deg også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så bra at du føler at du har utviklet deg som menneske ved å ta høyere utdanning. Jeg må likevel få lov til å påpeke at det neppe har noe med hvor høy utdanning du har tatt som har ført til dette. Da jeg var yngre (13-14 år) var jeg en meget vanskelig unge og trodde at alt i verden handlet om meg og mitt, men da jeg begynte på videregående skole hvor jeg tok GK over to år fikk jeg et litt annet syn på verden rundt meg. Jeg møtte personer som var fosterbarn, som hadde foreldre med alkoholproblemer, personer med handicap, personer med psykiske lidelser osv. For første gang i mitt liv ble jeg den flinkeste i klassen, ikke fordi jeg var så voldsomt flink, men fordi de andre rett og slett var dårligere. Jeg kom ikke inn på høyskole pga reform 94. Hadde jeg ikke tatt GK over to år så hadde jeg kommet inn på høyskole, men det kan hende jeg fortsatt ville vært bare opptatt av meg og mitt og ikke brydd meg om hvordan andre har det. Jeg har venner som har lang utdannelse og jeg har venner med ingen utdannelse, men det eneste som er felles for de uten utdannelse er at de har hatt mye problemer enten med foreldre, seg selv eller skolen. Jeg vet at jeg helt sikkert kunne klart å gått på høyskole like mye som mange andre som gikk der før reform 94. Det som gjør at jeg ikke kommer inn er pga min dyskalkuli som er matematikkens svar på dysleksi, bare uten all hjelpen de som har dysleksi har kjempet fram. Jeg har, eller hadde ei venninne som jeg føler at jeg ikke har noe å snakke med om lenger. Hun har gått på høyskole i Danmark og har blitt veldig kafè og shopping dame, mens jeg bryr meg mer om andre ting. Det betyr selvsagt ikke at vi er uvenner, men at det bare aldri passer å treffes. Har ei annen venninne som jeg heller ikke har noe særlig kontakt med, hun fikk seg kjæreste tidlig, mens jeg var voksen før jeg fikk min første, hun begynte å røyke og drikke, mens jeg fremdeles syns Barbie var topp (vi var 12), nå har hun to barn med en rockefyr, mens jeg er sammen med en som er frelst på amrikanske biler og ikke har barn. Vi har bare ikke samme interesser mer, som før var gutter, sminke og musikk. (da var vi 11-15 år).

 

Tror jeg sporet litt av her, men det jeg vil fram til er at det neppe er utdannelsen som avgjør hvordan du utvikler deg som menneske, men miljøet rundt deg og modenhet.

 

I dag har jeg fagbrev som barne og ungdomsarbeider, men er under omskolering (vet ikke til hva enda) pga sykdom.

Så hvem vet, kanskje jeg blir å finne på skolebenken på en høyskole dersom noen endelig skjønner at man kan bli flere ting uten å kunne likninger med ørten ukjente, slik man kunne det i 1993.

 

Syns ikke du skal skamme deg for å ha utviklet andre interesser enn folk du hang sammen med tidligere. Finn deg heller noen venner som gir deg noe. De du har vokst fra føler sannsynligvis det samme om deg, og vil kanskje heller henge med folk som deler deres interesser. Det betyr jo ikke at man er uvenner og ikke kan være venner f.eks på Facebook eller treffes for å ta en kopp kaffe eller noe slikt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er helt naturlig det du beskriver. Og jeg ser du allerede har blitt slengt med leppa til.

Det er faktisk forhold som ryker pga av at den ene tar høyere utdannelse og de ikke er flinke nok til å snakke om den utviklingen som skjer.

 

Det er også helt naturlig at venner sklir fra hverandre. Jeg har et par gode venninner igjen fra "tidligere" tider. 2 av dem har lite utdannelse, men jeg har et godt forhold til dem likevel. Det er varme gode mennesker, som til tross for manglende skolegang er orientert i samfunnet osv. MEN så er det andre venner som vi har sklidd fra som du beskriver. Det er ikke mulig å ha en litt dypere samtale om noe som helst og det er lite kunnskap å hente om noe der også. Sånn er livet!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utdannelse har ingenting med det du sier å gjøre. Likheter har det!

Utdannelse i det sosiale spekter kan på ingen måte stå opp mot skikkelig livserfaring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare tull. Til eksempel har jeg 6 års utd. og min bestevenninne er ufør og har knapt fullført videregående. Min far er lege og holder seg mest med sin svoger som er fisker.

For meg handler det om livvsyn og sannsynligvis intelligens. Og eventyrlyst. Mange høyt utdannete folk som er dumme i hodet forresten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner godt hva du mener! Men jeg tror noe skjer når man tar høyere utdannelse, og det skjer med en selv. Man oppdager sin sult etter noe å fore intellektet med, og man trenger noe som inspirerer og stimulerer en selv.

 

Jeg har en bror som tok en yrkesrettet utdannelse da han var 16 år, og jobbet og slet i mange år helt til han gikk på en smell. I en alder av over 40 tok han omskolering, først artium, siden lærer. I dag sitter han med master i matematikk og jobber som lektor på videregående. Han forandret seg nokså radikalt mens utdannelsen pågikk. Han hadde en akademiker boende i seg han ikke visste fantes. Han og kona har jo fremdeles mange av sine venner, men samtidig har han jo fått endel nye bekjentskaper og beveger seg i helt andre miljøer. Det å snikk-snakke om trivielle og enkle ting ble rett og slett ikke nok for ham, og jeg forstår han kjempegodt. Det er jo ikke vondt ment i det.

 

Jeg har en nokså høy utdannelse, og har mange venner i alle slags posisjoner. Noen prater jeg kun om sminke og klær med, noen diskuterer jeg bøker og samfunnsproblemer med. Vennene mine utfyller hverandre.

 

Jeg tror at når det har gått noen år, så endrer man synet sitt på det med samfunnslag, det hele dreier seg om å være trygg på seg selv og tørre og si i akademikermiljøet at man har venner uten utdannelse. For først og fremst er det menneskene man blir glad i, ikke yrket deres.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg skjønner deg!

Ikke at jeg er en blærete BI dame, langt i fra.

Men må si at et forhold jeg hadde ganske enkelt ikke fungerte fordi han ikke hadde gått på skole etter vgs. Jeg følte ikke vi var på samme planet. Går an å være street smart altså, men det ble bare feil.

Føler også det samme når det gjelder noen av vennene mine, er ikke alt det går an å diskutere med dem rett og slett. Og det er veldig slitsomt med dem som er "belærende" om ting jeg har studert i flere år. Noen vokser man rett og slett fra!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har det også sånn! Mange fra hjembygden som ikke flyttet ut og tok utdannelse, og da mistet vi kontakten. De ble hjemme, fant seg en lokal mann og fikk massevis av unger. De har det jo kjempebra med sitt, og jeg har det kjempebra med mitt. Men vi har så lite til felles!!

 

Jeg har jo også fått et barn nå, men nå er jo deres barn i skolealder!

 

De prater om motorcross-stemne som skal forgå i helgen, jeg aner ikke hva de snakker om. Jeg forteller om ting fra bylivet, og de bare rister på hodet og skjønner ikke at jeg kan bo og oppdra et barn i byen. Det er jo en naturlig del av livet at man vokser i hver sin retning!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har gått på høyskole(1 år på et fag jeg fant ut ikke passet meg og 2 år på et fag som jeg virkelig trivdes med og ville videreutvikle meg i), ikke fullført, da det kom en reform rett etter jeg hadde født datteren min som gjorde alt jeg hadde gjort på de 2 årene jeg gikk der først "ikke gjaldt" eller de gjelder jo på en måte, men jeg fikk beskjed om at det gikk ikke an å flette inn det jeg hadde gjort ferdig og måtte starte helt på nytt igjen (jeg fikk vite om reformen når det var for sent for meg å kunne få gjort noe med situasjonen).. Og selvfølgelig skulle jeg få trøbbel med krystallsyken som for meg iallefall ikke var kompatibel med den utdannelsen også..så jeg måtte ta omskolering og har nå fullført fagskole istedet.

 

Men dog Jeg har jo gått 3 år sammenlagt på høgskole(vil ikke akkurat tro at kun tittelen på det en utdanner seg til er en endringsfaktor, men heller tiden en bruker på å studere o.l.)... møtt andre mennesker.. utviklet nye interesser.. men jeg skiftet da ikke personlighet.. jeg fikk heller et mer videre spekter av interesser og ting jeg likte å snakke om og ønske om å lære i tillegg til det jeg hadde fra før.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan det være at dere forveksler ting med by/bygd og intelligent/dum? I så fall erjeg enig. Med unntak når det er snakk om førstnevnte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er 19 år og har bare fullført grunnskolen hittil, men jeg forstår akkurat hva du mener. Selvfølgelig vokser man mye når man tar utdannelse på de måtene du forteller om. Jeg har alltid tenkt at det er slik, uten å egentlig ha hørt noen snakke om det.

 

Så jeg har ikke akkurat opplevd lignende, men mulig at jeg en dag gjør det. Men aller først må jeg ta igjen de fleste på min alder og starte på vgs.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uten å ha lest alt nedover: Jeg forstår hva du mener og tror det er ganske normalt. Kunnskap skaper endring i både atferd og holdninger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nå lest ganske mange av svarene. Min personlige mening er at det som danner en personlighet, og helheten av et menneske faktisk er blandingen av alt man har sett, hørt, følt, lært, møtt, fått og mistet.

 

Man er, uansett om man er utdannet eller ikke, er menneske som har sine egne erfaringer. Noen har få, noen har sånn passe, og enkelte har veldig mange.

 

Selv om man ikke nødvendigvis har mange år på skolebenken, kan man ha reist mye, være interessert i kulturer i alle verdens kroker, vært interessert i personlig utvikling og derfor ha kunnskap om mange ulike temaer som man sikkert kunne diskutert med en person med høy utdanning, uten problemer.

 

Dette kommer an på øyet som ser, tror jeg.

 

Det er nok like mye kjemi mellom mennesker som spiller inn i om man vokser fra hverandre.

 

Kanskje kan et menneske som har opplevd mye, men som ikke har utdanning føle at venninna med høy utdanning ikke skjønner bæret av "det virkelige liv" som inkluderer barn, sykdom i familie osv...Igjen, handler det om erfaringer...

 

Men for all det, utdanning hjelper deg med å få en 100% fast stilling som igjen kan gi deg en bedre start i forhold til f.eks etablering, ingen tvil om det.

Sier ikke at man ikke klarer å etablere seg om man ikke har utdanning.

 

Slik ser jeg på "problemstillingen" din i inlegget ditt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Signerer denne...

 

Jeg har sittet 9 år mer enn min mann på skolebenken, mens han kun har ungdomsskole.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...