Er det jeg som er vanskelig?

[Anonym bruker]

Hei.

Min samboer er selvstendig næringsdrivende. Han er mye på jobb, men også mye hjemme.

 

Jeg er sykemeldt 60%(psykisk). Jeg føler jeg ikke klarer mer, da jeg gjør absolutt alt her hjemme. Det har alltid vært slik, før han ble selvstendig også.

Jeg blir ikke bedre, for når jeg er hjemme, så har jeg barn og alle gjøremål i huset å ta meg av. Han hjelper ikke til med legging, tar skjelden hunden ut på do, setter ikke inn i oppvaskmaskin, rydder ikke etter seg, slenger klær på gulvet, osv.

 

Og merker ikke at han gjør noe for meg.

 

Jeg har fått beskjed fra behandler om at visst jeg ikke får mer hjelp av han, så bør jeg flytte. Da hun mener at jeg ikke kommer til å bli frisk slik som situasjonen er nå.

 

Og han hjelper fortsatt ikke, og mener bare jeg klager, for jeg er jo liksom hjemme såå mye. Og jobber jo aldri, men hallo... Jeg er jo sykemeldt for en grunn, ikke for å bruke den tiden på å hele tiden rydde i huset osv.

 

Og ang "manneting", så gjør jeg det meste der også.

Dvs måking, bilvask, skifte av batteri, ol.

 

Føler meg heller ikke verdsatt her.

 

Så hvordan ser dere på denne saken? Krever jeg for mye? Bør jeg ta steget videre, så jeg kan bli frisk.

 

Hva er viktigs, ha det fælt, men bo sammen for barnas del, eller mest sannsynlig få det bedre uten han?

 

Vi har altså vært sammen i over 12år.

 

 

Bør jeg bli, og håpe at ting blir bedre?

 

 

[Anonym bruker]

Nei du bør ikke bli, og håpe på at ting blir bedre. De blir ikke bedre uten at det skjer noe. Hva med en time på familievernkontoret først og vil han ikke gjøre noe med det da heller kan du tenke på å flytte ut.

 

Du vil da slippe alt rotet hans + barnefri når han skal ha ungene sine.

[Anonym bruker]

Det vi jo ikke akkurat bli mindre for deg å gjøre om du flytter ut? Syns det var et merkelig råd. Tenker at det er mer enn bare rydding som ligger bak at du lurer på å flytte, følelsene dine må ha bleknet ganske mye etterhvert hvis du seriøst vurderer å flytte fra mannen din og pappaen til barna dine fordi han er lat, noe som for øvrig ikke er så rart! Tror kanskje en samlivsterapaut har flere gode råd enn den behandleren du går til nå- når det gjelder ekteskapet i alle fall.

Vet mannen din hvor ille det er, og at du faktisk vurderer å gå fra han pga situasjonen? Hvis han gjør det, så er det vel bare til å pakke, for da gir han åpenbart faen i hvordan du har det...

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke du er urimelig, men det synes jeg ikke han er heller. Hvis du er mer hjemme er det naturlig at du gjør mer husabeid, et psykisk lidelse blir ikke verre av det.

 

Hovedsaken her må være at du er arbeidslei hjemme og dere må reforhandle hvem som gjør hva. Det blir litt dumt å gå inn på hva som er riktig og feil, for folk gjør ting så forskjellig, det viktige er at du får formidlet at arbeidsdelingen dere har idag ikke fungerer for deg. Dermed må han bidra til å gjøre situasjonen bedre for dere alle.

[Anonym bruker]

Det er vanskelig for oss som ikke har en slik sykdom som du har å forstå hva problemet ditt egentlig er. Jeg klarer på en måte å forstå at du ikke klarer full jobb, men å forstå at du faktisk skal bli bedreav å være hjemme å gjøre "ingenting" er vanskelig.

Kan du ikke ta med deg mannen til legn neste gang du skal dit og få ham/henne til å forklare hva som erproblemet, hvorfor du ikke kan bruke tiden du er sykmeldt til husarbeid og hva som må til for at du skal bli frisk. Slikt er enklere å ta alvorlig om det blir forklart av en fagperson.

[Anonym bruker]

Selvfølgelig kan det bli mindre å gjøre for HI hvis hun flytter og lar ungene være igjen hos far. Da har hun bare seg selv å rydde og vaske etter mm.

[Anonym bruker]

Jeg må bruke tid på meg selv faktisk, og prøve å komme ut av det problemet jeg har. Noe som tar tid.

 

Han skjønner ikke hvorfor jeg trenger hjelp hjemme, og syns bare det er helt rart at jeg er sykemeldt pga det jeg er.

 

Spør om han kan hjelpe til med noe, og han sier nei.

 

Han bruker heller tiden på det han har lyst til, en å bidra med oss her hjemme.

 

HI

[Anonym bruker]

Og jo det blir mye mindre å gjøre, da han roter mye. Og aldri rydder etter seg.

 

Barna skal selvfølgelig være hos oss begge.

 

Han gjør som sagt ingenting som jeg trenger hjelp til. Dette gelder også handling, levering, henting.

 

HI

 

[Anonym bruker]

Det er akkurat det som er vanskelig for andre å fostå. For ham og sikkert mange andre virker det som om du har masse ekstra tid. Det er vanskelig å forstå hva du faktisk gjør nor du "bruker tid på deg selv". Forsøk å få legen til å forklare det for ham.

[Anonym bruker]

Jeg ser vel ikke helt hva du skal med den mannen. Kommer nok til å få det bedre selv når du slipper å irritere deg over han og bruke opp all din energi på det og å være tjeneren hans.

[Anonym bruker]

Jeg syns at alle menn/ kvinner skal hjelpe til i hjemmet uansett om man sliter psykisk, eller ikke. Man har selv valgt og bo sammen og ha barn sammen. Altså alt skal ikke falle på en person selvom man går mer hjemme.

 

At mannen din rydder opp etter seg er en selvfølge, samme om du er 100% hjemme, eller 100% i jobb !

 

At mannen din ikke deltar i ungenes aktiviteter er jo veldig trist for alle sin del, selv hans del.

 

Det hadde kanskje hjulpet å gå til familieterapi, eller noe så han får høre det fra noen andre enn deg også. Det blir vel kanskje litt mer virkelig da?

[Anonym bruker]

Han skjønner egentlig mye, men syns det bare er helt idiotisk.

 

Så kan jeg komme med en sak fra i går. Var på butikken, måtte stoppe langs veien, da oljelampen beg å lyse. Bensinstasjon var ikke i nærheten. Han sa han kanskje kunne komme. Tar max 10min å kjøre der jeg var for han.

 

Da det hadde gått 1 time, ringte jeg til en kollega, som kom å hjalp meg.

 

Og vi hadde olje i garasjen.

 

Hadde det vært han som stod der, så hadde jeg kommet på flekken. Men han brydde seg jo ikke.

 

HI

[Anonym bruker]

Kjære deg, det er ikke ofte jeg sier dette, selv ikke her inne, men han er ikke noe å samle på.. Han gadd ikke sette seg i bilen og kjøre 10 min for å hjelpe deg som satt bom fast? Han setter ikke pris på deg, og dersom du noen gang vil at han skal se hva du faktisk gjør for ham og familien deres, er du nok desverre nødt til å flytte fra ham. Ta vare på deg selv først og fremst, du trenger ikke en forvokst drittunge som holder deg tilbake fra å bli frisk.

Stor klem til deg, håper du finner styrken til å gå (om en kanskje bare for en liten stund dersom han skjerper seg og du ønsker å gi ham en ny sjanse).

[Anonym bruker]

Og vi er begge 28 år.

 

Jeg får ta det opp med han enda engang, men føler jeg snakker til veggen, for han er likegyldig..

 

HI