Barselgruppe og ufør?

[Anonym bruker]

Hvordan ville du reagert hvis du fant ut at ei på barselgruppa ikke har jobb, og etter hvert at hun er ufør, men hun vil ikke si hvorfor?

 

Føler de er "etter" meg litt på denne måten, og etter hvert vil det komme fram at jeg er ufør. Men har ikke lyst til å fortelle hele min livshistorie for det, syns ikke de har krav på det heller. Det dreier seg om mye mobbing i livet, og da kanskje de vil begynne å si at jeg lyver eller at det ikke kan være SÅ ille.

Og møtene skal handle mest om babyene, ikke om min helse.

 

Er ganske redd for det nå om dagene, i den grad at jeg nesten føler de står foran meg med anklagende blikk og kommentarer.

Det ender alltid opp med at jeg blir mobbet, sukk...

[Anonym bruker]

Nå må du ikke være paranoid heller. Du kan ikke se mobbing overalt. Det å spørre om hva folk driver med er en del av prosessen å bli kjent. Det er det man gjør i en barselgruppe, man blir kjent.

 

Hev hodet, ikke skam deg over at du er ufør. Hvis du blir unnvikende, innesluttet og stille vil du falle utenfor fellesskapet. Det er opp til deg å være engasjert og inkludert.

[Gjest ->>-]

Men du? Ingen har spurt, ingen har sagt noe om uføre, ingen har mobbet deg. Det er vel å trekke det litt langt at det alltid ender med at du blir mobbet?

 

Det som kan skje er at du blir oppfattet som underlig og sær fordi du møter andre mennesker med mistro, selv om du har en historie som gir deg gode grunner til dette.

 

Du behøver vel ikke fortelle hele livshistorien din. Si at du ikke har helse til å jobbe akkurat nå, og la det bli med det?

[Anonym bruker]

Ha ikke reagert egentlig, er man for syk for å jobbe så er man for syk og ferdig med det

 

Har nok heller reagert hvis ei har sittet å skrytt av å fått ledighetstrygd og ikke giddet og gå i jobb

[Tante Blås Squaw]

Er ufør selv, og av erfaring tar det MYE mer energi å holde helt kjeft og ikke våge seg ut i verden enn å stå rakrygga som den du er.

 

Bare prøv! Du vil bli positivt overrasket! ;o)

[Anonym bruker]

På de første treffene ville jeg ikke tenkt over det, men om det ble en gruppe som fortsatte å møtes ville jeg synes det var sært om du ikke ville fortelle hvorfor du var ufør etter hvert. Det er jo bestandig en grunn og hvis du haren eller annen sykdom eller skade vil det være praktisk å vite i forhold til tilpasninger og forventninger til hva du kan og ikke kan gjøre. Jeg ville også vært forsiktig med å fortelle personlige ting om meg selv om du ikke ville fortelle noe som jeg oppfatter som så ufarlig om deg. Det ville gjort det vanskelig å stole på deg.

Det å ikke få vite fører uvegerlig til spekulasjoner etter hvert. Hva vinner du på det?

[Anonym bruker]

Javel. Bare syns det er ei som virker spydig når hun spør om jobb. Det er vel fordi hun mener arbeidsledige er late.

[Tante Blås Squaw]

17:17 - det er helt vanlig å spørre hva folk jobber med, det er vanlig smalltalk. Ikke tolk alt i verste mening )

 

Og hvorfor skal du ha disse fordommene mot de som ER i jobb? Hva vet du om hva de egentlig tenker og føler? Gi folk en sjanse )

[Anonym bruker]

Hvis ei fortalte at hun var ufør, men at hun ikke ville prate om det ville jeg gått ut fra at det har med psykisk helse å gjøre, og det er en helt normal ting å være ufør for. Jeg ville ikke mast mer om det.

 

Mitt inntrykk av det du skriver er at du alltid går ut fra at folk vil deg vondt, og det er faktisk IKKE sånn verden fungere. De fleste ønsker deg vel. Snu fokuset ditt og let etter det positive i treffene, istedet for å lete etter ting som kan tolkes negativt. Da får du et mye enklere liv generelt.

 

Jeg har stor tro på å fokusere på framtida istedet for på fortida. Jeg vet hva jeg prater om, for jeg har en angstpreget mann som har opplevd mye vondt. Ved å fokusere på at vi har en framtid sammen istedet for å fokusere på alt som gikk galt tidligere har vi fått et godt liv. Det er ikke minst viktig for barna i forholdet.

 

Lykke til, det er ingen som syns du er rar eller dum. Det er det eventuelt bare du sjøl som gjør. Og du kan ta feil!

[Anonym bruker]

Men har de "krav" på å få vite hva mannen min jobber med? Han er nemlig også ufør, av lignende grunner. Han er jo ikke med i barselgruppa. Jeg kan da ikke framstille oss som "det mobbede og mishandlede ekteparet". Noe som faktisk er sannheten, men det er ikke alt man kan flagge høyt heller.

[Gjest ->>-]

Det er ingen som har krav på å vite noe som helst, men det fremstår som sært og sosialt unnvikende om man ikke vil forholde seg til ganske utbredte konversasjonstemaer som "så hva tilbringer du dagene dine med, sånn utover baby, da?"

[Anonym bruker]

Hvorfor ikke bare si det? Det er vel uansett ikke det eneste dere er. Det er vel annet enn "mobbet og mishandlet" som kjennetegner livet deres i dag?

[Anonym bruker]

Joda, vi er smarte og talentfulle :-)

Men jeg tror de andre i barselgruppa har snakket om jobbene til mennene sine, i den forstand at de skryter litt av det. Samtidig må de da være forberedt på å møte folk som ikke er helt som dem.

[Anonym bruker]

Tror du først som sist skal prøve deg på å gi folk en sjanse, ellers kan det bli tøft for deg etterhvert. Det følger mye sosialt med det å få barn, barnehage, foreldremøter, foreldresamarbeid, foreldrekontakt, dugnader, kjøresamarbeid til alt fra fotballkamper til turning, vaffelsteiking på 17.mai tilstelning osv osv.

 

Jeg har fire barn og har møtt et utall av foreldre etterhvert, jeg har faktisk fått noen veldig gode og nære venninner også, vi har møtt hverandre bl.a i barnehagen.

 

Mammaen til en av venninnene til minstejenta mi er ufør, hun har vel ikke direkte oppgitt noen årsak men jeg har skjønt det er sammensatt. Hun er en blid og skravlete dame som er imøtekommende og lett å prate med. Hvorfor skulle jeg ha noen fordommer mot henne? Hun har helt sikkert sine grunner, om det er psykisk eller fysisk vet jeg ikke, men det spiller ingen rolle. Hun har en søt jente på 3 år og er hyggelig selv.

 

Du kan godt åpne deg litt synes jeg, de fleste av oss er intelligente nok til å forstå at en ufør mamma har sine grunner. Vi vet også at ikke all sykdom synes utenpå, vi vet også at de fleste setter på seg den "blide, har det bra" masken ute blant folk, hvor mye de sliter når de kommer hjem vet bare de nærmeste.

 

Du kan godt fortelle at du ikke er i jobb pga helsemessige grunner, du trenger ikke utbrodere med enn det. De fleste vil forstå.

 

Men om du er avvisende, unnvikende og ikke vil se folk i øynene begynner de å lure. De kommer ikke til å mobbe deg, men ta det som et tegn på avvisning og at du ikke vil være en del av fellesskapet. Du har selv et ansvar for å bli inkludert, og da må du tørre åpne deg litt, sånn at folk kan åpne seg tilbake.