Hvor er morsfølelse?;(

[Anonym bruker]

Jeg kjenner ingenting. Min sønn er 3 uker og han føles ikkje som min..han kunne vært hvem som helst sin. Alle sier han er så vakker...jeg ser bare en baby:(

 

Jeg har prøvd å snakke med samboer om dette, men ser bare skuffelsen i ansiktet hans når jeg forteller hvordan jeg har det..det får meg egentlig bare til å føle det værre.

Skulle ønske han kunne gi meg en klem og fortelle meg at alt kommer til og ordne seg..

Jeg trenger han virkelig nå, føler meg alene...

 

Er det noen der ute som har noen gode ord og gi, som har venner eller egen erfaring?

 

Fortvilet mamma..for første gang.

[Anonym bruker]

Snakk med helsesøster eller jordmor, eller kanskje fastlegen din.

Dette høres ut som fødselsdeperesjon.

Jeg hadde det sånn, men bare i en ukes tid.

 

Det er helt normalt! Og det kan fikses.

 

Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Det går seg til!

Nå gutten kommer med sine første smil varmes hjertet ditt opp, kanskje sakte, men sikkert! Smilet kommer rundt 6-8 uker, hold ut;)

Når han strekker seg mot mammaen sin for kos og trøst varmes det enda mer. Nei det kommer skal du se!

Vær bare tålmodig og press deg selv til å være den gode mammaen du ønsker å være;)

[Anonym bruker]

Herre min hatt, det er helt NORMALT at det tar tid før den berømte morskjærligheten kommer.. Selv tok det ihvertfall 4 uker før jeg begynte å føle noe sånt - men siden har den bare blitt sterkere og sterkere...

Skjønner at du føler deg alene HI, kanskje du kan snakke med helesøster ang dette? Og kanskje dere etterpå kunne hatt en samtale sammen med samboer og forklart at dette faktisk er nokså vanlig og normalt..

Du er helt sikkert en god mor for babyen din, så lenge du gir han det stellet den trenger vil nok morsfølelsen komme etterhvert!!!!

[Anonym bruker]

Jeg er på ingen måte utakknemlig vil jeg si...bare føler det hele litt håpløst da jeg ikke klarer å føle noe, bare helt tom..

 

Hi

[PrinsesseHengepupp]

Snakk med helsesøster. Det du beskriver kan være tegn på en begynnende fødselsdepresjon. Samtidig ER det vanskelig å plutselig bli mamma å skulle føle alle de rette tingene sånn plutselig. Så det er IKKE uvanlig å være usikker, og kanskje fokusere på alt man føler feil, fremfor alt man faktisk føler rett. Jeg er helt sikker på at følelsene ligger der, du bare vet ikke helt hvordan de kjennes, og hvordan du skal "bruke" dem. Men uansett bør du snakke med noen som forstår, og som ikke er så nær som samboeren din. Som du selv har oppdaget legger han sine tolkninger i det du sier, og da blir det enda værre, for ikke bare skuffer du deg selv, du får ikke forståelse hos han. Men vær åpen på at du sliter, så tar du detaljene med helsesøster eller noen andre (helst fagfolk) som du stoler på.

 

 

[Anonym bruker]

NORMALT! Snakk med jm eller hs om det. Helt sikker på at dette bedrer seg. Gi deg selv litt tid. Ofte tror man kanskje ikke at man har morsfølelsen, men så har man den likevel:-)

 

OG jeg synes folk som ikke klarer å svare ordentlig, kan LA VÆRE og svare.

[Anonym bruker]

Det er forskjell på morsinstinkt og morsfølelse, min erfaring er at instinktet var der med en gang, jeg skulle sørge for at dette barnet hadde det bra!

 

Morsfølelsen og kjærligheten kom etterhvert, ganske så gradvis ettersom hormonkaoset la seg og energien kom tilbake etter en slitsom fødsel kom morslykken og kjærligheten.

 

100% på plass var det nok ikke før ungen var nesten 3 mnd gammel, jeg var ikke deprimert eller noe sånt, bare sliten, hormonell og nybakt mor. Men plutselig en dag sto jeg og så ned på det sovende barnet og kjente kjærligheten strømme, plutselig var jeg livredd for å miste gutten i krybbedød e.l. hadde et desperat behov etter å holde han inntil meg og bare elske han. Det har jeg gjort siden

 

Det går seg til skal du se, ikke tenk og analyser følelsene dine så veldig. Følg instinktene dine, gi ungen stell, kos og nærhet, plutselig strømmer det gjennom deg, og da er du fortapt.

[Anonym bruker]

Ikke hør på det andre usaklige innlegget her!!! Slike utsagn tyder på umodenhet, mulig misunnelse og ikke minst mangel på empati hos den som har skrevet det!!!

 

Det er faktisk flere som har det som deg, men det er liksom ikke noe som er "stuerent" å snakke om. Men du er IKKE alene om å ha det slik!!

Ring til helsestasjonen over helgen og si at du må få en time for å prate om ting, og at du trenger det fort. Snakk med helsesøster om det og få råd om du evt kan få noen andre å prate med hvis det føles riktig. Noen trenger tid for at morsfølelsen skal komme fullt ut, og ei jeg vet om som hadde det slik ble den største hønemoren av alle når hun fikk tid på seg

Et svangerskap og en fødsel er en enorm omstilling for kroppen, og for noen kan fødselsen også være en traumatisk opplevelse som gjør at de distanserer seg fra ungen til å begynne med. Det betyr ikke at det blir sånn bestandig! Viktig å huske at du har vært gjennom en berg- og dalbane hva hormoner angår, og enkelte reagerer mer på dette en andre. Det finnes ingen fasit på hvordan man "skal" reagere!

 

Snakk med helsesøster eller jordmor eller lege om dette først og så tar du med samboeren din neste gang. Han trenger sikkert også å høre at dette kan skje uten at det er noe "galt" med deg, ham eller den lille gutten deres. Kan tenke meg at dere føler dere like ille begge to - du fordi du ikke har "den rette" morsfølelsen, og han fordi han føler seg alene om den stormende foreldrelykken. Dere trenger hverandre oppi dette!

 

Søk hjelp så fort som mulig slik at du slipper å gå alene med disse tankene. Det er ikke noe galt med deg, du har bare fått en reaksjon på alt du har gått gjennom og trenger litt hjelp og tid. Ønsker deg all lykke videre! :-)