Guuuuuuuuud, føler at dette livet er blitt helt råttent....

[Anonym bruker]

Orker ikke å legge ut om hele historien min men føler meg helt for jævlig og aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det. Er overbevist om at jeg kommer til å forbli alene resten av livet, at jeg kommer til å vie mitt liv til barna mine og jeg tenker noen ganger at det for holde. Føler at livet MITT er et totalt "waist". Ikke har jeg noen karrierre, ingen mann lenger, ingen venner, inget sosialt liv what so ever.

 

Annenhver helg har mannen min våre barn og jeg slapper jo av litt, men føler meg så innmari alene. Er ute for å gå tur og slikt, men treffer jo ingen andre mennesker på slike turer. Kommer meg ikke ut på byen for jeg har ingen å gå ut med.

 

Seriøst, hører ikke jeg utrolig tragisk ut??? Tragisk liv, tragisk dame!

 

Hjelper ikke å bare si til meg "kom deg på et kurs" eller "gjør noe frivillig arbeide".....jeg har EN fridag annenhver uke, fra lørdag ettermiddag til søndag ettermiddag. Det er ikke bare bare for meg å "finne på" noe sånt. Føler at jeg sitter i en låst situasjon og fatter ikke at jeg lar dagene gå. Men jeg aner virkelig ikke hva annet jeg skal gjøre. Mens ensomheten sniker seg nærmere og nærmere...

[Anonym bruker]

Jeg kan også føle det sånn til tider. Jeg har mann og to barn som er veldig tette i alder. Har hatt utrolig hektiske dager med barna. Men slår meg noen ganger at vi har veldig liten omgangkrets. Har ikke hatt det sånn tidligere, men plutselig har det bare blitt sånn og kjenner av og til litt på det.

 

Til deg, en ny mann dukker opp når du minst venter det:) Hvor bor du? Kanskje noen her som bor i nærheten.

 

 

[Anonym bruker]

Hvor gammel er du og hvor bor du? Hvor gamle er barna?

 

Har du tenkt på å bytte jobb? En fridag annenhver uke hørest VELDIG lite ut!

[Anonym bruker]

Meld deg inn i aleneforeldreforeningen. De arrangerer alt mulig for de som er alene med barn. En ypperlig arena for nye bekjentskaper.

[Anonym bruker]

Hi her

Nja....føler at det er litt tidlig. Uansett tror ikke det finnes noen slik forening her jeg bor (ikke i Norge). Jeg føler det så urettferdig noen ganger, at livet mitt er blitt slik det er blitt mens eksmannen er ute flere ganger i uka og skal på diverse konserter og festivaler o.l.

Han er mindre opptatt av barna og tar dem så lite fordi han bor i en liten leilighet. Tror nok han synes den ordningen er grei, men samtidig viser han og later som om han er så opptatt av barna og synes det er såååå fint å ha dem osv.

 

Er for tiden jobbsøker (da jeg var hjemmeværende ved bruddet) og føler faktisk at jeg har kjørt livet mitt rett i grøfta ved å ta hensyn til mannen og hans behov gjennom laaaaang tid. Er sur på meg selv for det, men for sent å gjøre noe med det, ikke sant.

 

Tror jeg er sur på meg selv, på mannen, på livet generellt og lurer på om jeg noen gang kan få det litt mer ålreit her i livet.

 

Er forøvrig relativt sjenert og trekker meg ofte litt tilbake....skal vel litt til for meg å møte nye mennesker da...

[Anonym bruker]

Kan du ikke flytte hjem til Norge, forstår det sånn at du har flyttet herfra....

[Anonym bruker]

Begynn å bruke chatt på nettet!!!

Har du ikke ei veninne da, ei som du kan spørre om hun kan bli med ut den lørdagen du har fri. Hvis du ikke har det, bruk nettet å finn ei!

 

Det hjelper fælt å ha noen å skrive med også, mann eller dame.

[Anonym bruker]

Hi

Kunne flyttet hjem, men gir meg selv litt tid på å finne ut av det her borte. Føler at det blir litt feil å ta fra barna pappan, for selv om han ikke investere seg så innmari så er han fremdeles pappan deres og tar ikke helt avstand fra dem. Bare prioriterer sitt eget liv litt mer...

 

Chat har jeg tenkt på, men jeg har for liten selvtillit til å gjøre det nå. Helt seriøst; når folk prater til meg prøver jeg å avslutte det hele ganske raskt fordi tror at de kun prater til meg av "medlidenhet". Og jeg prøver seriøst å gjøre lidelsen deres så liten som mulig ved å avkorte en evt. samtale. Vet det er sykt, men det er sånn det fungerer i hodet mitt. Hvorfor tenker jeg slik??

[Anonym bruker]

Hva med å begynne å chatte med andre på sånne chatte sider? Snakke litt ekstra med folk på jobben, eventuelt spørre om de vil finne på noe en kveld du har fri? Det er forferdelig å føle seg alene. Men det er flere det ute som også gjør det:-)

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg vet hvordan det er å føle seg ensom og ikke vite helt hvordan man skal ta neste steg for å komme videre, for man har ikke peiling...

 

Jeg går til behandling (psykolog) og har selv 2 barn.

Jeg begynte på denne boken for en tid siden og jeg har bare gode ord å si om den. Kanskje det kan oppleves sterkt å bli anbefalt en slik bok, men uansett om du er deprimert eller bare nedstemt pga livsituasjonen din, så er jeg sikker på at du vil få nytte av denne boken.

 

http://www.norli.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=4807026

 

Den heter: Mindfulness

en vei ut av depresjon og nedstemthet

av

Mark Williams; John Teasdale; Zindel Segal; m.fl.

 

Det er gode øvelser i boken og mange fortellinger om andre som beskriver tanker og følelser. Og det gjorde at jeg ikke følte meg så alene. Tror den kan være et godt steg på veien videre.

 

Jeg er fremdeles ensom, men jeg føler meg ikke så nedfor og bitter vedr det. Jeg jobber med saken.

 

Jeg kunne ønske jeg kunne gitt deg flere gode råd. Men håper du kan finne nytte av denne.

 

En varm klem til deg fra bergen :-)

[Anonym bruker]

Hi

Takk for gode råd om bok. Føler meg ikke deprimert, jeg er egentlig utrolig glad i både livet og i barna mine. Men føler at det er tungt å være så uten venner og familie som jeg kan stole på.

 

Vet det er flere der ute som er ensomme. Hvor finner man sånne chattesider....aner ikke noe om dette?

 

Har for tiden ikke jobb, ei heller kollegaer av den grunn. Og de jeg kjenner her jeg bor har alle familie selv og bruker selvfølgelig lørdagskvelden på dem.

 

Takk for gode råd uansett. Får klamre meg til håpet om at noe snart skjer....

[Anonym bruker]

Du er ikke alene, vi er flere.Kunne like gjerne være meg du skrev om HI

Er også ensom og har liten omgangskrets, og særlig etter at jeg ble alene. Er visst ikke så populært å ha en alenemamma som venn. Her er det så og si ingen fritid, har en eks som ikke har samvær i det hele tatt, så barnet er hos meg 24/7