Hvem har rett?

[Anonym bruker]

Jeg er i et veldig dilemma, og håper noen orker å ta seg tid til å lese hele historien og gi et objektivt syn på saken.

 

Barnefaren og jeg ble kjærester for snart fire år siden (desember). Da bodde vi begge på østlandet og var studenter. Jeg er fra østlandet og han er fra sørlandet. Da vi var ferdige, søkte han på jobber på sørlandet (vi var ikke veldig "seriøse" kjærester enda da) og han flyttet nedover den høsten. Han fortsatte i en helgestilling han hadde på samme jobb som meg, og var hos meg den helgen, og jeg var nede hos han en helg i måneden. Jeg fikk meg i tillegg en god jobb i oslo.

På vårparten året etter tok jeg opp et ønske om å flytte ned til han da jeg ikke var fornøyd med avstandsforholdet vårt. Vi ble enige om at vi skulle prøve dette, og jeg sa opp og flyttet ned høsten 2009. Jeg gikk til "ingenting" og søkte jobber der jeg kunne. På sett og vis gikk det rundt utrolig nok, takket være utbetalinger av opptjente feriepenger og kredittkort. Men noen fast jobb fikk jeg ikke, i tillegg til at jeg studerte et deltidsstudie og jeg fikk da ikke arbeidsledighetstrygd.

 

Julen 2009 kom, og 2010 startet med at jeg ENDELIG fikk tilbud om vikarstilling frem til sommeren. Deilig med normal inntekt igjen.

 

Vi begynte å snakke om barn og ble enige om at vi kuttet ut prevensjonen og bare lot det "stå til" . Sommeren kom, og vikariatet ble ikke forlenget. Jeg fikk jobb på et hotell (med elendig lønn) og som lærer i deltidsstilling (med elendig lønn), og trivdes bare delvis i begge yrkene. Da det viste seg at ledelsen på hotellet var i en klasse for seg, kunne jeg ikke jobbe der lenger. Det ble for mye rot og tull for min del. I tillegg hadde jeg gått opp til 70% på skolen, og da ble det litt mye jobbing. Alle jobbene jeg hittil hadde hatt var minst 45 minutter unna hjemmet, vi bodde litt avsidesliggende til, og det var ikke lett å bli kjent med nye mennesker. Jeg hadde med andre ord kun samboeren min, moren hans og farmoren hans som min nærmeste "omgangskrets" der nede. Jeg var mye deprimert og trist.

 

våren og sommeren dette året begynte samboeren min å planlegge en skitur som ville ta 3-4 måneder. En drøm han hadde hatt lenge. Jeg kjente at tanken på å bo alene på sørlandet mens han var på tur fristet lite. Med dårlig økonomi, på et veeeldig lite sted uten nære venner. Så jeg begynte å innstille både han og meg på at jeg kom til å flytte opp til østlandet når han reiste ut på turen sin. Det var en lettelse å vite det, men han ble litt urolig for at jeg ikke ville ned til sørlandet igjen, og til det sa jeg at jeg syntes det å bo på sørlandet hadde vært veldig tøft hittil. Uten en ordentlig jobb, langt fra alt og alle, og uten nære venner. Han forstod det godt, men at jeg ikke hadde prøvd nok (kun halvannet år). Jeg sa til han at jeg mest sannsynlig ikke ville flytte ned igjen når han var ferdig med turen.

 

Så skjedde det til slutt at vi ble gravide. I oktober i fjor. Min innstilling til å bo på sørlandet endret seg like lite som hans planer om tur. Så i slutten av januar i år la han ut på tur, og jeg pakket ut av huset og flyttet opp til østlandet igjen.

 

Jeg ga hele tiden beskjed til han om at jeg ikke ønsket å bo på sørlandet under permisjonstiden, og at jeg kom til å bli deprimert av å ikke ha familien min rundt meg. Han måtte jo jobbe på dagen, og da ville jeg ikke se han uansett. Men sa også det at jeg ikke kunne si at jeg ALDRI ville flytte ned igjen, men at i permisjonstiden var det uaktuelt for meg.

 

Han visste ikke hva han kom til å gjøre og var tydelig på det.

 

Tiden han var vekk gikk, og jeg følte at jeg var nødt til å "bygge rede". Jeg ordnet med et hus jeg kunne leie, har søkt om foreldrepenger osv. Og i tillegg søkte jeg om overgangstønad, ettersom jeg ikke har vært trygg på hva han ville gjøre når han kom tilbake (bostedsvalg).

 

Underveis på turen ble han tipset om en jobb på sørlandet som han likte veldig godt. Jeg sa til han at jeg ikke ønsket at han skulle søke på den, men heller prøve å finne noe på østlandet, men han søkte likevel. Han mente det var positivt for fremtidige arbeidsgivere at han var aktiv på markedet.

 

Uken før han var ferdig med turen hadde han et telefonintervju, og de tilbød han jobben samme dag.

 

Han fikk en uke på å bestemme seg, med tanke på "situasjonen". Jeg fortsatte å si at jeg ønsket han skulle se om han fant noe på østlandet, og at jeg ikke ønsket å flytte til sørlandet. Vi har termin 6. juli (førstegangsfødende), og han har arbeidsstart 15 august. Og mens han har vært borte har jeg flyttet alle mine ting fra sørlandet, og de siste to ukene flyttet inn i det nye huset. Før han kom hjem.

 

Da jeg kom hjem fra jobb på mandag forrige uke (en uke etter at han fikk tilbudet) sa han at han hadde ringt og takket ja. Han ville jo tross alt ikke bo på østlandet, og det var ikke ofte man fikk muligheten til fast lærerstilling. Han kommer derfor til å flytte nedover til sørlandet en måneds tid etter at babyen vår har kommet. Jeg føler meg veldig forlatt og betydningsløs, og har problemer med å se hvordan denne jobben kan være avgjørende for hvor vi bor. Han har ikke forsøkt å få seg jobb på østlandet, eller sett seg om etter noe her.

 

Hva skal jeg gjøre? Er jeg vanskelig fordi jeg ikke synes at en jobb er nok for å få meg til å flytte etter? Burde han la den jobben være, og forsøke å få det til på østlandet slik at jeg slipper å pakke sammen sakene nok en gang og bo på sørlandet nå?

 

Er det jeg som er egoisten?

Eller er han veldig egoistisk?

[Anonym bruker]

Leste ikke alt og det er jo for sent - men hvorfor har dere valgt å få barn når dere er så uenige?

 

Dere har tydeligvis ikke blitt enige og det er det som er problemet. Du har to valg - flytte med ham - eller la vær...... Du må ta konsekvensene enten du velger det ene eller andre. MEN sørg for at du avfinner deg med det valget du tar og finn en måte å være fornøyd med det på.

[Anonym bruker]

Beklager, men jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor dere skulle planlegge å bli gravid og føde et barn inn i dette kaoset?!?

Dere er begge egoister og jeg føler med barnet!

[Anonym bruker]

Ja, jeg ser den siden også. Derfor skulle jeg begynn md prevensjon igjen, men så skjedde det i en periode jeg vanligvis ikke har eggløsning, og jeg rakk ikke å begynne igjen. Og abort var ikke noe valg for meg, selv om jeg vurderte det.

 

Poenget er jo at vi ønsker å være sammen, og få dette barnet. Problemet er bare at vi ikke blir enige om hvor vi skal bo.

[Anonym bruker]

Poenget er jo at vi ønsker å være sammen, og få dette barnet. Problemet er bare at vi ikke blir enige om hvor vi skal bo.

[Anonym bruker]

Litt enig med dem andre, men gjort er gjort gratulerer med graviditeten. Det å ha familien rundt seg er utrolig viktig for mange (inkludert meg) når babyen kommer. Jeg ville ha fortsatt å bodd på østlandet, for betyr du og babyen så lite for han, så klarer dere dere fint alene:) Kanskje han ombestemmer seg når babyen kommer? Man vet aldri med mannfolk.. masse lykke til!!

[Anonym bruker]

Poenget er jo at vi ønsker å være sammen, og få dette barnet. Problemet er bare at vi ikke blir enige om hvor vi skal bo.

[Anonym bruker]

takk Ja, det er jo mulig. Jeg synes det er veldig rart om han ikke skulle få en litt annen følelse for det når dagen kommer og han må reise fra oss for å begynne i denne jobben. Det er jo ikke sånn at det er umulig å få seg en god jobb på østlandet, men familien min og vennene mine kan jeg ikke ta med meg nedover. Jg føler virkelig at jeg har forsøkt der nede, og synes det er så urettferdig at han ikke vil prøve her en gang...

[Anonym bruker]

Jeg ville ha bodd på østlandet der du føler trygghet. Det er viktig nå i starten iallefall. Ha sine nære rundt seg som førstegangs er godt.

Når det lille underet kommer ut kan han plutselig få akutt pappasyke og ser at han har få valg. Siden han har takket ja til jobben, og den starter like etter fødselen lager det problemer med eventuell oppsigelse, for det tar jo litt tid.. Så litt alene blir du nok.

Stol på ditt eget valg. Du har prøvd sørlandet, og det er rett og rimelig at han prøver.

Uansett blir du nok ei super mor, lykke til med fødsel og baby!

[Anonym bruker]

Takk skal du ha:)

 

Jg håper virkelig han føler det litt meningsløst med den jobben og kommer tilbake til oss. Jeg får helt vondt i magen av tanken på å flytte ned igjen nå. Det var ikke en veldig god opplevelse for meg dessverre...

[Anonym bruker]

hvorfor i alle dager har dere valgt å få barn sammen???

 

du har bodd på sørlandet i halannet år og ikke klart å bli kjendt med et eneste menneske??? kan forstå at du ønsker å ha familien din i nærheten.

 

du har flyttet hjem i permisjon tiden... får far tilbringe tid med barnet?

 

hva når far skal ha sine 12 uker perm? hvor skal du være??

han kommer sikkert til å ville ha med barnet til sørlandet....

 

det finnes mye jobber på sørlandet.. hvis en bare er ute å ser etter.

 

og nei... synest ikke han skal takke nei til en god jobb bare fordu du ikke orker / gidder og bo på sørlandet... fordi du blir " deprimert"..

 

ja jeg synst du er egoistisk..

 

 

[Anonym bruker]

Anonym 13.50

Siden hun bor alene når hun føder blir hun alenemor og har rett på all permisjonen. Far har ikke rett på permisjon når han ikke er samboer med mor når hun får barnet og hun får full foreldrerett.

Så da er den saken grei.

 

Når dere nå har bestemt å få barn og er i denne situasjonen syns jeg du Hi burde bli boende på Østlandet og så får han bestemme om han vil være med dere eller ikke.