What to do??? Ettåringen har separasjonsangst til de grader....

[Anonym bruker]

Jenta på 12 mnd har allerede i flere måneder hatt separasjonsangst. Hun hylskriker med tårer og det hele om jeg bare drar en tur på kjøkkenet for å kaste noe i søpla f.eks. Hun liker ikke å være hos andre om jeg er i nærheten, men det går greit å være hos bestemor og hennes kjæreste. Barn liker hun også i alle aldere og er trygg på de. Hun er mitt første barn, så jeg har ingenting å sammenligne med, men per idag ser angsten ut til å vare for evig... Ser for meg en jente som skriker hver gang hun skal på skole eller overnattingstur i 10. klasse....

 

Hun skal begynne i barnehage i august, men det ser mørkt ut. Tviler på at hun kommer til å trives noe der med mindre hun liker de ansatte med en gang. Vi har prøvd ut minisats siden hun var 9 mnd gammel, men ender i at jeg må avbryte treningen under oppvarming allerede. Har også prøvd ut barnepasser, tanta mi godtar hun ikke, det er hittil kun mormor og min kusine på 13 år som går greit.

 

Hverdagen vår er veldig vanskelig ettersom jeg er alene med henne. Det er umulig for meg å gjøre husarbeid, hun vil helst at jeg kun sitter på gulvet og leker med henne. Hun har enda ikke begynt å gå, så er nok vanskelig å ikke kunne løpe etter mamma hvor enn jeg går.

 

Noen som har gode råd hvordan vi kan få en lettere hverdag? Og er det mulig å "avvenne" separasjonsangst? Trenger virkelig gode råd og erfaringer. Har eller har ditt barn hatt separasjonsangst? Hvor lenge varte den? MÅ jeg ta henne med overalt, selv en liten tur på soverommet for å hente noe, eller går det greit om hun skriker (av redsel) 10 sekunder?

Har ikke klart å få hverdagen til å strekke til, vi kommer sent til avtaler pga. skrikingen.. Jeg får gjort null og nada! Rett og slett....

[Anonym bruker]

Du får ta det skritt for skritt. Du har vent henne til at hun aldri trenger være uten mamma. Begynn smått ved å gå inn og ut av rommet. Skriking må du regne med dessverre. Hun har full kontroll over deg nå!

[Anonym bruker]

Hei!

Min eldste har vore av same slaget, om han kanskje ikkje var fullt så ille som di jente. Eg kan trøste deg med at det går over lenge før 10. klasse

På den positive sida, så betyr all gråtinga at jenta di har ei trygg tilknytning til deg, men det kan vere slitsomt. Min gret når eg gjekk ut døra, sjølv om faren var att saman med han. Eg pleide å ta han med når eg jobba på kjøkkenet eller feks sette på klesvask (når me var åleine heime, ikkje når pappaen var saman med han), men om eg berre var ute nokre sekund, så tok eg han ikkje med, men snakka gjerne til han frå det andre rommet.

Han kunne bli passa av bestemødrene sine. Han gret då eg gjekk, men roa seg fort når eg var ute av døra. Eg trur grininga var meir for å markere tilknytninga overfor meg, enn fordi han var redd for den han var saman med. Det gjekk feks mykje lettare for faren å gå frå han hjå bestemora. Eg må innrømme at barnehagestarten var ganske hard for både meg og han. Det var grining kvar dag ved levering i ca 1/2 år.

Eg fekk råd om å ikkje dra ut leveringssituasjonen og la meg merke med grininga, fordi ein då på ein måte bekrefta at det var skummelt i staden for å signalisere ro og tryggleik over at eg meinte det var trygt for han å vere der. Ofte kunne eg høyre at gråten stilna når døra var gått i bak meg.

Eg trur det er viktig å akseptere barnet sitt behov for tryggleik, og gje mykje av dette. Guten vår har feks fått kome inn og sove i senga vår i periodar med sjukdom og tenner, eller då han fekk ein veslebror. Eg ville brukt få barnepassarar som ho vart trygg på. Om du veit at de skal skiljast ved barnepass, så trur ikkje eg det er vits i å dille og dalle, for å dra ut avskilen, men seie hadet og gå, sjølv om ho grin. Men du må ikkje snike deg ut utan å seie "hadet"

No er guten min akkurat fylt to år, og han har kome seg mykje. Det har ikkje vore grining i barnehagen på lenge, og eg kan forflytte meg fritt rundt i huset:) Det byrja vel å betre seg ca ved 18 mnd alder. Familien synes og det er kjekt at dei får meir kontakt med han når me er på besøk, fordi han ikkje treng å henge på oss foreldra. Men han er framleis veldig kosete og glad i mamma si

 

 

 

[Anonym bruker]

Men hvorfor må du prøve ut så mange forskjellige barnevakter da? Og minisats når en er 9mnd mnd og har separasjonsangst? I den tiden slår gjerne den type angst ut og om du utsetter henne for barenvakter gang på gang da kan det være det som gjør henne så utrygg.

 

Er også alenemor men tror jammen meg du har hatt mer barnevakt enn meg som har et barn på 4 år. Og han har bestandig vært meget trygg.

 

JEG ville tatt det med ro ang barnevakt fremover og heller prøvd på nytt om en liten stund. Og da med en barnevakt hun er trygg på.