Gå til innhold

Hvordan hadde du reagert....


Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Hallo??? for en mann..han er ikke mann engang!! Hvordan skjedde dette? Ved en one night stand, eller ved utroskap over en lang periode? Om det hadde skjedd ved en one night, så troor jeg kanskje at jeg hadde tilgitt.. altså han skulle ha fått jobbet for forholdet, bært meg på en trone resten av livet! Men tilgitt han hadde jeg nok etterhvert (uten at han hadde fått visst det selvsagt). Stor klem til deg, dette kan ikke være lett :(

Annonse

Men er det så lett å bare gå.... når man har barn sammen. Han sier han vil være med meg. Jeg vil ikke at han skal ha kontakt med henne ELLER barnet. Noe han er villig til å gjøre, altså ikke ha kontakt med henne eller ungen.

Er jeg urimelig? Orker bare ikke tanken på å miste han. Vi har små barn sammen og jeg elsker ham.

En mann som har vært utro, satt barn på elskerinnen OG som ikke vil ha kontakt med sitt eget barn er det laveste av det laveste man kan komme!

Ikke kontakt med barnet sitt?? Nei, der går iallfall min grense! FYSJ!!!!

 

Fysj på dere begge to!! Både ham og på deg som setter krav om at et uskyldig barn ikke skal få kjenne sin far!!! SKAM DEG!!

Vær bare klar over at det kommer til kreve adskillig mer av deg å bli i forholdet enn og gå. Du må jobbe heftig med tillit, respekt og sjalusi. Selv om dere har et barn sammen, er ikke det alltid best å bli. Hvordan vil forholdet mellom deg og mannen din påvirke barnet i det daglige?

 

Skal du bli, må du gjøre et valg om å se framover og ikke bakover, og det er utrolig tøft. Du må belage deg på å svelge enormt store kameler, slik at du ikke har mistro og mangel på tillit (også utad) som vil tære på forholdet. Dessuten kan du ikke bruke utroskapen mot han. Han kan ikke betale hver dag for sine feilgrep. Det er også destruktivt for et forhold.

 

Ikke minst må du belage deg på å være stemor for dette barnet. For ingen mann med vettet i behold svikter sine barn. Hvis han er villig til å ofre et barn i det hele, hva sier det om han?

Fysj, dette er ikke mye til mann. Og mindre ble han når han godtar å drite i barnet sitt.

Hvis du skal velge å bli i forholdet, bør begge vokse opp og oppføre dere nokså modent. Du må svelge alle kameler og la mannen ha kontakt med barnet sitt. Han må akseptere at han har laget et barn han må ta fullt ansvar for.

Dette ved å nekte han kontakt med barnet var egoistisk av deg, men jeg forstår deg absolutt siden du er ubønnhørlig såret på det verste. Men det går utover et uskyldig lite vesen - ikke deg.

Svelg eller gå. Da kan du finne en bedre mann som fortjener deg.

Annonse

hadde min samboer gjort en annen kvinne gravid. så kunne han fint støttet henne økonomisk og truffet sitt barn..

 

men jeg ville ikke hatt noe med barnet å gjøre og skulle heller ikke våre barn. skulle ikke hatt kvinnen eller barnet inn i huset.

 

vet ikke om jeg hadde gått i fra samboer, men dersom jeg hadde valdgt å bli, hadde jeg nok vert mer skeptisk.

 

 

 

For et sinnsykt svik! Stor trøsteklem til deg!

 

Om du velger å redde forholdet, så syns jeg du må ta med det barnet i beregningen. Det er ikke barnets skyld.

 

Jeg tror ikke jeg hadde klart å være sammen med han lenger, men det er lett for meg å si som ikke sitter knust og fortvilet tilbake.

 

Klem

Du er nok kanskje kald ja, og ikke bare kanskje heller..

Hadde du vært et produkt av en elskerinne og en pappa som var i et forhold, hadde du syntes det var rettferdig da?

Hadde du omtalt deg selv som "det jævla barnet"?

 

Nei, barnet har ingen skyld i dette, og har rett på omsorg fra far.

For å være ærlig ville jeg blitt sint, såret og selvtilliten min ville fått en seriøs knekk.

 

Men mannen min hadde hun ikke fått uten kamp! Ville han blitt hos meg skulle han fått bli, han er far til mine barn og jeg er veldig glad i han (selv om han ikke er perfekt).

 

Jeg skjønner om du ikke kan tilgi, men jeg hadde gjort det.

 

Det jeg ikke kan skjønne er at du vil straffe det ufødte barnet ved å nekte det kontakt med sin far....

Selvfølgelig må han stille opp som pappa til barnet, hadde mannen min fortalt meg at han hadde et barn som han ikke ville følge opp, ikke ville treffe, ikke ha samvær med, DA hadde han funnet den tingen som gjorde at jeg ikke ville "samle på han" mer. Da hadde jeg virkelig mistet all respekt.

 

En mann som ikke vil og ikke ønsker følge opp et barn er ikke mye til mann i mine øyne!

 

En kan tilgi at han et øyeblikk ble betatt, at han en stund faktisk var forelsket i en annen. Så lenge han har våknet og sett hvem han faktisk elsker og hvem han vil være sammen med, og det er meg, så kan jeg tilgi. Men velger han å forlate et barn, snu ryggen til og ikke følge opp, da vil jeg ikke ha han til mann!

 

Helt seriøst!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...