Noen som kan hjelpe meg litt med forholdet vårt og litt andre ting.

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i mange år og gift i mange år.Har 2 små barn sammen.Han jobber i vanlig jobb på dagtid.Og har alltid noe han må gjøre enten her eller der,ting som han egentlig ikke må gjøre,men gjør.

Han sier han elsker meg,og det vet jeg at han gjør,og han er ikke utro.Det vet jeg 100%.

Jeg er ufør ,med veldig gode grunner,som han vet og sliter masse.Men hver dag kjemper jeg meg igjennom å gjøre alt.

Jeg gjør alt av husarbeid,og lager middag hver dag.Får aldri sove ut,får aldri hjelp til noe.Han er nesten ikke der for de små.Og spør aldri hvordan det går eller noe.

Klarer stortsett ikke rydde av sitt eget fat etter han har spist,isåfall haner det på disken,ikke i maskinen.Jeg rydder,vasker,lager mat,handler stortsett(han handler etter jobb iblandt om jeg spør han men da må jeg sende han handleliste,for han vet ikke hva vi trenger..Kunne skrevt i det uendelige.Poenget er at jeg elsker han,tror jeg.Men føler jeg har mistet mye av lysten til å være sammen med han.Han legger liksom ikke merke til meg,tar meg for gitt,sier sjeldent noe fint,alltid kjappiser(aldri forspill),under fødselene måtte jeg selv nesten be om å få massasje som han brukte 2min på for da var han sliten..han kjøper aldri noe til meg,eller gjør noe særlig for meg.Jeg gir han oppmerksomheter på alle mulige måter.Jeg gir og gir og gir.Men får aldri noe tilbake.

Jeg vil bare at han skal hjelpe meg litt mer med de små(jeg må pakke alt og passe på at de får i seg mat og drikke,bade de,stelle de,han legger de av og til der er han flink).

Jeg får aldri noe tid for meg selv.Får aldri sove ut,ikke en time engang. Jo 2 ganger på de siste årene..

Bursdag og bryllupsdag betyr ingenting for han.Det er jo bare en vanlig dag sier han.han er glad vi er gift,men det holder vel det...Joda jeg er ikke storforlangen og krever lite.Men litt oppmerksomhet,bli sett litt og satt pris på er ikke for mye og kreve vel??

Har barna hjemme,men de begynner i barnehage etter sommeren.

Så har nok å gjøre og jeg klarer mammarollen veldig bra selv hvor syk jeg er.De er alt for meg.Og kunne ikke vært de foruten.De er livet mitt.

Skulle ønske han kunne la meg sove ut,komme med frokost på sengen(han har fått det ofte),gjøre noe stas på meg.Neida.Kjøper jeg en pølse så bruker jeg penger....Men om han bruker masse penger på klær eller bil er helt greit.Han har litt mer enn meg utbetalt,men jeg tar meg av alt i huset og de små hele dagen hver dag +++.

har lyst å holde sammen for de små,og vet at vi passer godt sammen og på en måte ment for hverandre,men allikvel har jeg bare lyst å gå..

Lei av å prøve og lei av å håpe.Snakker med han,forteller hvordan jeg har det og mener om forholdet vårt,men da er jeg storforlangen.Han er jo sliten.HAN er sliten..

Er vi i besøk kan jeg glemme å ta meg en kopp kaffe,har fullt opp med de små.Mens han sitter der og ikke får med seg noe annet enn å slappe av og snakke med folka..

Må mase mase mase.Og når jeg ikke maser så hjelper det heller ikke..

I tilegg bor vi i hans hjemby og jeg har ingen familie.

Og har lite venner,vokst fra de fleste.Og har ingen nære venner.

Føler meg så ensom og forlatt.

Har INGEN å snakke med.Ingen å betro meg til.Ingen å "henge" med.

Barna finner mange andre barn å leke med så det er ikke noe problem.Jeg er hyggelig å hilser og prøver å snakke med gfolk.men ofte er folk bare sky eller ikke interessert i det hele tatt.

Bestevenninnen min er jeg med 3-4 ganger i året og føler ikke jeg kan snakke med hun om det heller.Prøver å ha det fint når vi først treffes.

Savner noen å dele ting med og finne på ting med.Med og uten små barn.

Føler på en måte at jeg ser mer negativt på ting(sliter med depresjon/bipolar++) når jeg føler meg helt alene og ikke har noen i verden.

Er det vanlig å ha det sånn?

Vet vi har det fint sammen og trives i lag,vi er ment for hverandre og føler oss trygg hos hverandre.Og kunne ikke vært foruten,men allikvel har jeg bare løyst å gå.Vet han har andre ting han må gjøre,men ikke alltid,men allikvel så bare må han gjøre det føler han.Han klarer ikke sitte i ro på en måte.

Jeg liker å reise og finne på ting,for å komme meg vekk litt.Men han vil helst bare være hjemme å slappe av..

Han er flink til å ordne/bygge i huset og ordne bilene da.Men trenger han litt mer enn bare til det.

Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget,bare blåse ut og høre andre sin mening kanskje.

Har tenkt tanken på parterapi,men er ikke helt for det noen av oss.

Ble veldig rotete dette her.

Takk for eventuelle svar

[Anonym bruker]

Du trenger en total time-out. Mannen din er bortskjemt - den jobben du gjør nå, ufør eller ikke, er atskillig mer krevende enn å jobbe 40 timer i uka på en betalt arbeidsplass. For husmorens arbeidsdag er aldri slutt.

 

Du må klare å være litt "slem" i år, og si til ham den 1.dagen av ferien hans, at nå MÅ du ha fri, og at du har bestemt at denne uka, alle 7 dagene, skal du ha fri. Så reiser du. Om du så bare drar til Strömstad med noen venninner og ligger på en hytte.

 

Når du da kommer tilbake, tilbyr du ham eksakt det samme, nemlig å ha time-out i 7 dager. Og når dere etterpå snakker sammen om dette, forteller du ham at siden han bidrar så lite hjemme, koster det deg null og niks å være aleine med barna, det er jo i praksis det du er fra før av.

 

Så prøver du å få ham til å fortelle hvordan han hadde det i de 7 dagene han skulle gjøre alt, og snakk om hva han hadde av avlastning, hvordan han fikk tid til husarbeid, spør om de spiste hjemmelaget middag hver dag etc etc. (Garanterer deg at han har brukt 4 av 7 dager hjemme hos foreldrene sine, minst, og at de har spist på kafe alle de andre dagene. Samt at skittentøyet ikke er rørt! Men det kan dere snakke om en annen gang.)

 

Så forteller du at det han har opplevd i 7 dager og som han sikkert opplever som krevende, det har du 365 dager i året, og ALLIKEVEL greier du å lage varm mat, vaske tøy og tørke støv - på tross av sykdommen din. Og få i gang en dialog om han syns det er mer slitsomt eller mindre slitsomt ennå jobbe, og om han ikke ville synes det var en god investering å ta godt vare på deg.

 

(For hvis dere skilles kan dere jo ende opp med 7/7-syklus... da har du trukket det lengste strået, som har halvert ansvaret og belastningen ved å være en familie...)

 

Jeg mener ikke å tilspisse en vanskelig situasjon, og muligens vil det være mer enn nok med en langhelg. Men han må få føle på kroppen at det du driver med krever mye mye mer enn det han gjør.

[Anonym bruker]

Sett ned foten og still krav, er han ikke intressert i og følge dette så går du... du er ingen dørmatte og han skal respektere og bidra like mye med barna som deg...